Utallige ganger har vi nå hørt utsagnet om at det er Israels gjøren og laten som er folkerettsstridig og utgjør et hinder for fred. Det har vært sagt at dersom en påstand bare er usann nok og gjentas mange nok ganger, så vil den bli trodd. Påstanden om Israels brudd på folkeretten er i ferd med å bli et politisk aksiom som blant folk lett blir forstått som at det er Israels eksistens som er folkerettsstridig og som utgjør et hinder for fred. Denne idéen er i Norge til og med blitt innarbeidet i økonomirådgivningen til fagorganiserte.
Folk flest vet en del om freden, eller mangelen på fred i Midtøsten. De vet mye om hva som er et hinder for fred på de kanter. De vet hvor byer bombes i grus og hvor millioner av uskyldige mennesker jages på flukt, og de vet at det slett ikke er i de områdene som ligger under israelsk kontroll. I de områdene finner du noen av de fredeligste stedene i hele Midtøsten. Men ikke alt er ved det beste der heller. Det skjer stadige brudd på lov og folkerett også i de områdene som Israel kontrollerer. Spørsmålet er derfor om det er Israels atferd i de områdene som er på kant med folkeretten og utgjør et hinder for fred?
Vi føler oss ganske trygge på at det slett ikke forholder seg slik som norske politikere, medier og fagforeningsledere vil ha det til. Forbryterne mot folkeretten og freden er ganske lette å identifisere for dem som søker sannheten. For noen måneder siden fikk vi en kortvarig debatt i Norge – det skjedde faktisk i Stortinget – om den norske finansieringen av palestina-arabiske skolebøker med et ekstremt antisemittisk innhold. Regjeringen tok dette opp med sine Palestina-arabiske kolleger (i hvert fall sa de at de gjorde det) som lovet bot og bedring. Det skjedde imidlertid ingen endring. Skolebarn læres fremdeles systematisk og vedvarende opp til å hate jøder og den jødiske staten Israel. Vet ikke utenriksministeren at dette er i strid med folkeretten og Oslo-avtalene som de fredsforhandlingene hun ønsker er grunnlagt på?
Det er ikke bare hatefulle skolebøker til barn Norge, hovedsakelig sammen med EU, bidrar til å finansiere. Hele mediesystemet til De palestinske selvstyremyndighetene er finansiert gjennom midler som er innsamlet av den såkalte Ad Hoc-komitéen, AHLC, som Norge er formann for. Dette er hoved finansieringskilden til all virksomhet som PLO-regimet driver. Etter at USA har trukket sin støtte er Norge og EU presset til å kompensere bortfallet av midler.
La oss derfor se litt nærmere på hva det er, foruten hatefulle skolebøker, Norge er med på å forsyne den Palestina-arabiske befolkningen med, og hvordan dette materialet forholder seg til folkeretten og freden. Noen av de mest typiske eksemplene på grov antisemittisk agitasjon finner vi i de barne-tv-programmene som de norsk-finansierte Palestina-arabiske myndighetene jevnlig sender til barn i alle aldre. Her kan vi for eksempel finne en film med en data-animasjon som forklarer hvordan Palestina-arabiske barn kan drepe israelere ved hjelp av kniv. Barna får også opplæring gjennom barne-tv om hvordan man gjennomfører bil-angrep.
Barne-tv legger stor vekt på det heltemodige ved å begå terrorhandlinger mot jøder og israelere, foreldrenes plikt til å ofre sine barn som «martyrer» og den belønningen disse «heltene» mottar i det hinsidige. De Palestina-arabiske selvstyremyndighetene og deres president Mahmoud Abbas som i fjor ble feiret med statsbesøk i Norge, bruker enorme summer som de får fra giverlandene til dette ondskapsfulle oppvigleriet til terror og krig.
Samtidig med at verdens ledere samlet seg i Jerusalem for å markere 75-årsminnet om Holocaust, offentliggjorde De palestinske selvstyremyndighetene som Norge finansierer, en erklæring om at de bekjemper jøder for å redde menneskeheten. Denne læren er i tråd med et tradisjonelt islamsk syn på jødene, men det er radikalt i strid med folkeretten og et uoverkommelig hinder for fred.
Vi kommer derfor enda en gang tilbake til det offisielle, tilsynelatende tverrpolitiske standpunkt innenfor norsk Midtøsten-politikk at det er Israel som representerer bruddet på folkeretten og er hinderet for fred. Omtrent hver dag opplever vi at Palestina-arabisk ungdom går ut på gaten og praktiserer det de har lært på skolen og i fjernsynet. De dreper med kniv og med biler og gjentar de hatefulle ordene de har lært av sin Norges-vennlige «president.»
Når vi hører at «den norske holdningen ligger fast,» skal vi da forstå det slik at Regjeringen slett ikke har noen innsigelser mot det antisemittiske oppvigleriet som de norsk-støttede palestinske myndighetene hver dag utøser over sine innbyggere? Er det ingen på myndighetsnivå i Norge som synes dette er noe å bry seg om? Skal norske skattebetalere bare fortsette å betale for denne terroren mot Israel og det jødiske folk, eller nærmer også Norge seg et punkt hvor det heter «nok er nok,» og man kommer til sannhets erkjennelse om hvem som handler i strid med folkeretten og representerer et hinder for freden? Slik det er nå, finner vi grunn til å peke på Norge, snarere enn Israel som et problem for freden i Midtøsten.
