Kampen om folkemeningen har alltid vært en av politikernes mest prioriterte oppgaver. Når de ikke lenger formår å ivareta velgernes interesser, er det fristende å bruke de mediene de med rause midler finansierer for å få velgerne til å støtte deres interesser. Mediene er befolket av eksperter når det gjelder å få folk til å mene omtrent hva det skal være. Medieteknikk er for lengst blitt en vitenskap som raskt og effektivt kan skape og endre folkeopinionen .
Hamas-krigen mot Israel som har pågått i fem måneder siden det første angrepet, og ført til tusentalls drepte på begge sider av fronten, er i ferd med å overskygge Russlands angrepskrig mot Ukraina som hovedsak i mediebildet. Vi aner sammenhengen. Det går ikke helt som ventet i Ukraina. Der er det blitt stadig lengre mellom de gode nyhetene. Og når det gjelder Gaza, begynner frykten å bre seg i politiske kretser og deres medier for at Israel faktisk kan klare å fjerne deres gamle samtalepartner og bistandsklient, nemlig Hamas, fra området.
Den intense kampanjen som føres i norske og andre vestlige medier for å stanse Israel aktiviteter på Gazastripen ville, om den ble tatt hensyn til, føre til at terror-organisasjonen Hamas ville overleve med sitt uttalte formål om å utslette Israel og landets jødiske befolkning. Hvorfor hamrer mediene daglig inn i folks bevissthet at Israel begår krigsforbrytelser — kanskje til og med folkemord, når en enkel faktasjekk ville vise at det forholder seg helt annerledes?
Historien om de tre terroristene som ble eliminert inne i et arabisk sykehus er ikke blitt gjengitt riktig i norske nyheter. De tre var i gang med å planlegge en ny pogrom mot israelske jøder. Det foregikk inne på et sykehus hvor de påstås å ha vært «beskyttet» av folkeretten. Men det stemmer ikke.
Terrorister og deres virksomhet har ikke rettslig krav på beskyttelse noe sted. Selv den ofte siterte fjerde Genève-konvensjon sier i Artikkel 4 at «borgere av en stat som ikke er bundet av denne konvensjon, er ikke beskyttet av den.» Det gjelder også medlemmer av en organisasjon som ikke anser seg bundet av internasjonal humanitærrett og derfor ikke følger dens bestemmelser.
Medienes fremstilling av den aktuelle hendelsen skaper inntrykk av at et sykehus er å oppfatte som et slags «kirkeasyl» hvor terroristene fritt kan operere slik de i mange år har gjort i Gaza, uten at noen har rett til å stanse dem. Det er en forvrengt og uholdbar fremstilling av krigens lover og den humanitære folkerettens bestemmelser om beskyttelse av sivilbefolkning i krig. At soldater opptrer i kamuflasje er ikke mer ulovlig i Israel enn det er i Norge. Det finnes ingen saklig grunn til å hevde at Israelske soldater er mindre opptatt av krigens lover enn norske soldater.
Den behandlingen norske politikere, organisasjoner og medier gir Israels eksistensielle kamp mot terror, som har til formål å utslette landet, har ingen innvirkning på krigens gang. Alt som sies og skrives i Norge har som formål å skape en norsk opinion rettet mot Israel som nasjonalstat for det jødiske folk. Det er dette saken dreier seg om. Ikke siden Sovjetunionens og DDRs dager har vi sett et mediesamfunn mer ensrettet enn det vi har i Norge i dag. Politisk utnyttelse av mangelen på kunnskap om at denne krigen har pågått mer eller mindre uavbrutt i 76 år, er svært betenkelig. Men det er det vi er vitne til i Norge.
Ofrene for denne politikken og den vedvarende desinformasjonen med de mange ondsinnede innslagene med «bakgrunnsinformasjon» som skal rettferdiggjøre propagandaen, befinner seg ikke i Israel. De lever i Norge under voksende belastning og press. Det lille som er igjen av jødisk liv i Norge er i ferd med å svekkes, ikke minst av frykt for å bli angrepet som syndebukker. Det er det som blir resultatet her i landet. Vi blir et folk som er fullstendig villedet om hva som står på spill i Midtøsten. Å villede en nasjon kan også være en krigsforbrytelse.
Vi må begynne å snakke sant om den selektive, ensidige behandling av Israel og den betydning dette får for Norge og for jødene i Norge. Mediekrigen mot Israel har ingen betydning for Israel, men det er Norge, nordmenn og jødene i Norge som er dens ofre. Å gjøre Norge til et land med en selektiv moral er noe som kan koste oss alle dyrt i det lange løp.
Vi må våge å stille spørsmål ved manglende empati for alle medmennesker som lider under brutale kriger mange steder i verden, araberne i Gaza inkludert. Det er moralsk uakseptabelt å ignorere brutale kriger mange steder i verden og bare hakke på Israel. Israel er ingen feilfri stat og det skal selvsagt kritiseres, men på lik linje med andre land.
Bare i Syria er minst en halv million arabere blitt myrdet i senere år, og 12 millioner har blitt fordrevet. En omfattende massakre har i mange år vært rettet mot befolkningen i Sudan, noe som nesten er helt glemt i Norge. Vi hører heller ikke noe om de mange kristne som blir forfulgt og drept i Nigeria – hvorfor? Kampen om opinionen hardner virkelig til, og det blir vanskeligere for andre stemmer å bli hørt. Hvem er det NRK mener å representere?
