Oversatt for SMA av Elisabeth Berg
De fleste palestinere er muslimske arabere fra den arabiske halvøya. Opprinnelsen til navnet ”Palestina” derimot, er Pleshet, området til filisterne (pleshtim på hebraisk), som kom fra de egeiske øyer. De ble kastet ut av Hellas i 1300 fvt, og slo seg ned på Israels kyststripe i 1200 fvt. Romerriket innførte navnet ”Palestina” med den hensikt å viske ut av historien minnet om det jødiske folk og det jødiske hjemland – Judea.
I motsetning til det som i dag er politisk korrekt å si, var aldri Palestina en arabisk enhet med egen nasjonal, geografisk og kulturell identitet. Området var del av en større enhet, hvor de arabiske innbyggerne anså seg som del av den arabiske, muslimske, ottomanske eller stor-syriske enhet. Georg Habib Antonius anså Palestina for å være del av Stor-Syria.
Pasifisten John Haynes Holmes derimot, venstreorientert unitarprest, med-grunnlegger av American Civil Liberties Union og forfatter av Palestine Today and Tomorrow – a Gentile’s Survey of Zionism (McMillan, 1929) skrev: ”Dette er landet jødene er ankommet for å gjenoppbygge sitt gamle hjemland…. På hele jordens overflate finnes intet hjem for jøden med unntak av i fjellene og ved kildene i hans gamle kongedømme…. Jøden er i eksil alle andre steder…. Men, Palestina er hans…. Skrap hvor som helst i Palestina, og du vil finne Israel…. Der finnes ikke en flekk som ikke er preget av et gammelt [jødisk] stammemedlem… Ingen vei, kilde, høyde eller landsby som ikke vekker minnet om en stor [jødisk] konge, eller gir gjenlyd av en stor [jødisk] profet…. [Jøden] har et høyere og mer nobelt motiv i Palestina enn det økonomiske…. Oppdraget er å gjenopprette Sion; og Sion er Palestina.”
Historien dokumenterer at Landet Israel var den jødiske identitets krybbe; 2000 år før islams tilsynekomst, og at forbindelsen mellom det jødiske folk og det jødiske hjemland hele tiden har vært opprettholdt. Palestinske arabere derimot, har ingen eldgammel tilstedeværelse i området vest for Jordan-elven; ingen palestinsk stat har noensinne eksistert, intet palestinsk folk har blitt frarøvet sitt land, og der er intet grunnlag for det palestinske kravet om ”retten til å vende tilbake.”
De fleste palestinske arabere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.
Arabiske omreisende arbeidere ble innført av ottomanerne og det britiske mandatstyret (som beseiret ottomanerne i 1917) for å arbeide på prosjekter knyttet til infrastruktur: Havnen i Haifa, jernbane mellom Haifa-Qantara (1918), Haifa-Edrei (1905), Haifa-Nablus (1914) og Jerusalem-Jaffa (1892), militære installasjoner, veier, steinbrudd, drenering av sumpland etc. Den jødiske innvandring fra 1882 skapte en økonomisk oppgangstid som tiltrakk seg både legal og illegal arabisk arbeidskraft.
Den arabiske befolkning i Haifa steg fra 6.000 i 1818 til 80.000 i 1919 som resultat av arbeidsinnvandring, modernisering (igangsatt av den britiske okkupasjonsmakten) og etableringen og utvidelsen av jødiske bosettinger – som forsterket infrastrukturen og behovet for arbeidskraft. Utbruddet av den første verdenskrig forsterket både etterspørsel etter arbeidskraft og strømmen av omreisende i området vest for Jordan-dalen.
I henhold til den britiske Peel-kommisjonen av 1937 er ”veksten i den arabiske befolkning … mest markant i urbane områder på grunn av jødisk utvikling og oppbygging. Sammenligning av folketellinger foretatt i 1922 og 1931 viser en økning i Haifa på 86 %, i Jaffa på 62 %, i Jerusalem på 37 %, mens rene arabiske byer som Nablus og Hebron kun økte med 7 %, og i Gaza var der en reduksjon på 2 %.” [i]
Som resultat av denne betydelige arabiske innvandringen i perioden 1880-1947 – og på tross av fraflytting grunnet arabisk kaos og innbyrdes vold – så vokste den arabiske befolkningen i Jaffa, Haifa og Ramla henholdsvis 17, 12 og 5 ganger.
Erobringen i 1831-1840 av Egypts Mohammad Ali ble styrket av en strøm av egyptiske og sudanske innvandrere som slo seg ned i folketomme områder mellom Gaza og Tul-Karem helt opp til Huladalen. De fulgte i fotsporene til tusener av egyptiske militærnektere som hadde rømt fra Egypt før 1831 og slått seg ned i Acre.
Den britiske reisende H. B. Tristram, identifiserte i 1865 egyptiske innvandrere i Beit-Shean-dalen, Acre, Hadera, Netanya og Jaffa.[ii]
The British Palestine Exploration Fund dokumenterte at egyptiske samfunn vokste sterkt rundt Jaffa; Saknet el-Mussariya, Abu Kebir, Abu Derwish, Sumeil, Sheikh Muwanis, Salame’, Fejja, etc. I 1917 utgjorde Jaffas arabere minst 25 nasjonaliteter, inkludert persere, afghanere, hinduer og balutsjere. Flere hundre egyptiske familier slo seg ned i Ara’ Arara’, Kafer Qassem, Taiyiba og Qalansawa. I 1908 slo jemenittiske arabere seg ned i Jaffa, og arabere fra det syriske Hauran-regionen vokste sterkt i antall i havneområdene til Haifa og Jaffa.
”30.000 – 36.000 syrere fra Hauran har dratt til Palestina kun i løpet av de siste månedene,” rapporterte dagsavisen La Syrie den 12. august 1934. Az-ed-Din el-Qassam – Hamas sitt terrorist-forbilde, som terroriserte jøder i det britiske Palestina-mandatet – var syrer, det samme var Said el-A’az, en av lederne i de anti-jødiske pogromer i 1934-36, og Kawukji, øverstkommanderende for de arabiske leiesoldatene som terroriserte jøder på 30- og 40-tallet.
Libyske innvandrere slo seg ned i Gedera, syd for Tel Aviv. Flyktninger fra Algerie (mugrabier) unnslapp den franske erobringen i 1830 og slo seg ned i Safed (sammen med syrere og jordanske beduiner), Tiberias og andre deler av Galilea. Kaukasiske flyktninger, på flukt fra russisk undertrykkelse (1878), og muslimer fra Bosnia, Turkmenistan og Jemen (1908) tilførte variasjon i den arabiske demografien vest for Jordan-elven. Mange av araberne som flyktet i 1949 ble gjenforent med sine familier i Egypt eller andre naboland.
Mark Twain skrev i boken Innocents Abroad (American Publishing Company, 1869): ”Av alle dystre og forlatte land må Palestina være toppen…. Åsene er golde…. Dalene er utiltalende ørken…. Dødehavet og Galileasjøen ligger sovende i et stort strekk av berg og sletter hvor ingen fargenyanser gir øyet hvile …. Det er et dystert, vilt og ugjestmildt land uten håp. Jeg skulle så gjerne se Jordans strandlinje om våren, Sikem, Esdraelon, Ajalon og grensen mot Galilea – men selv da ville disse flekker vært som vidt spredte leketøy-hager i en ødemark av grenseløs elendighet…. Palestina sitter i sekk og aske. Over ruger forbannelsen som har fått slettene til å visne og har lagt kraft og virkelyst i jern…. Kun ugress vokser, og spredte stengler og tuer…. Nasaret er øde. Ved Jordans vadested der Israels skarer trådte inn i det Lovede Land med jubelsang, finnes kun en ussel leir av eksentriske ørkenbeduiner. Jeriko er fordømt, i dag liggende i en bortsmuldret ruin, slik Josvas mirakel etterlot byen for mer enn 3000 år siden; Betlehem og Betania i fattigdom og ydmykelse…. Legendariske Jerusalem, det mest majestetiske navn i historien, har mistet alt av sin gamle storhet og blitt en fattiglandsby…. Den berømte Galileasjøen … en stille villmark. Kapernaum er en formløs ruin; Magdala er hjemsted for tiggende arabere… Palestina er øde og uten skjønnhet. Og hvorfor skulle det være annerledes? Kan Guddommens forbannelse gjøre et land vakkert? …. Ekspedisjonens navn, kunngjort under tittelen Fornøyelses-ekskursjon til Det store Hellige Land, var misvisende. Begravelsesprosesjon til Det store Hellige Land ville ha vært bedre – langt bedre.”
Mark Twains uttalelser gjenlyder i Joan Peters bok Fra uminnelige tider (Hermon forlag, 2004), som er tungtveiende både med hensyn til historisk dokumentasjon og fotnoter, og er skrevet i konsultasjon med Midtøstens histories og politikks tre søyler; prof. Bernard Lewis, prof. Elie Kedourie og prof. P.J. Vatikiotis, i tillegg til prof. Fred Gottheil, prof. Walter Laqueur og Martin Gilbert. Peters siterer Dr. Carl Hermann Voss, tidligere leder i American Christian Palestine Committee: ”Den palestinske arabiske befolkning var liten og begrenset inntil jødiske bosetninger påny gjenopprettet de ufruktbare markene og tiltrakk arabere fra nabolandene (s. 245).” President Roosevelt bemerket i 1939 at ”arabisk innvandring til Palestina etter 1921 har langt oversteget den totale jødiske innvandring i hele denne perioden” (s. 395).
”Palestinas egyptiske erobrer, Ibrahim Pasha, etterlot seg permanente kolonier av egyptiske innvandrere i Beisan, Nablus, Irbid, Acre og Jaffa. Rundt 500 egyptiske soldatfamilier grunnla en ny bydel [i Jaffa], og dette var bare én av talløse lignende tilfeller. Jaffas vekst startet på bakgrunn av denne tilførselen, pluss den jødiske nybyggervirksomhet, som dateres til 1830. Muslimene i Safed er hovedsakelig etterkommere etter mauriske nybyggere og kurdere…. Mesteparten av de muslimer som var i landet var omflakkende og gjennomreisende, noe den arabiske leder Sharif Hussain påpekte i 1918 (s. 169-170): ”Grupper av kaukasiere, algeriere, egyptere, drusere, tyrkere, kurdere, bosniere og andre ankom Palestina i 1878. … Minst 25 % av de 141.000 muslimer [i hele Palestina i 1882] var nykommere eller etterkommere etter dem som ankom etter den egyptiske invasjonen i 1831. … I 1858 rapporterte James Finn, den britiske generalkonsulen i Jerusalem at ”Jerusalems muhammedanere oversteg såvidt en fjerdedel av hele befolkningen (s. 196-197). …”
”Ifølge folketellingen i 1931 ble det registrert 23 ulike språk blant muslimene. De fleste av disse, i tillegg til 28 andre språk, ble også brukt av kristne, mange av dem arabere; altså totalt 51 språk. Palestinas ikke-jødiske befolkning oppga minst 24 ulike opprinnelsesland (s. 226)….”
Peters dokumenterer britenes kamp mot aliyah (jødisk innvandring), parallelt med oppmuntring til arabisk innvandring. For eksempel, ”3. januar 1926 tilkjennega britenes ansvarshavende for oppholdstillatelser at ”det er bestemt at flyktninger av syrisk, libanesisk eller palestinsk nasjonalitet gis adgang til Palestina uten pass eller visum (s. 270). … ” Hvitboken fra 1930 ga arabere – ikke jøder – rett til å kjøpe land. Også jødisk innvandring ble strengt begrenset i henhold til Hvitboken, inntil arabisk demografi hadde blitt tilstrekkelig forsterket (s. 300-301).
Arieh Avneri, en banebrytende forsker på palestinsk historie, skrev: ”Opp igjennom historien er det mange eksempler på erobring som førte til dannelse av nye nasjonale enheter gjennom en prosess av absorbsjon og assimilasjon. Hadde den arabiske erobring ført til dannelse av en utkrystallisert arabisk nasjon – uavhengig av størrelse – så hadde det vært vanskelig å motsi det arabiske kravet om historisk kontinuitet i Palestina. Men dette var ikke tilfelle. De få arabere som bodde i Palestina for 100 år siden, da den jødiske bosetning begynte, var en liten rest av en flyktig befolkning, som hadde vært i konstant bevegelse, som resultat av uavlatelige konflikter mellom lokale stammer og lokale despoter. …”[iii]
I 1554 var det 205.000 muslimer, kristne og jøder i Palestina. I 1800 var det totale antallet 275.000. I 1890 var Palestinas befolkning 532.000, som resultat av økt innvandring grunnet handelsvirksomhet, nye arbeidsplasser, infrastruktur innen helse og kultur – alt initiert av jøder. ”Befolkningen i Palestina gjennomgikk radikale endringer i kjølvannet av to ødeleggende kriger som feide over landet: Napoleons felttog i 1799 og den egyptiske invasjon som ble etterfulgt av Ibrahim Pashas styre fra 1831 til 1840. … Mange innbyggere flyktet og ble erstattet av andre folkegrupper som slo seg ned i landet.”[iv]
Det er faktisk det grunnløse kravet om arabisk eldgammel tilstedeværelse i Palestina – kombinert med forsøkene på å avvise jødenes moralske, historiske og geografiske rett til suverenitet over Landet Israel – som har gitt næring til arabisk hat og terrorisme, som utgjør hovedhindringen for fred, og som har bidratt til vedvarende krig og terror.
[i] Palestine Betrayed, prof. Efraim Karsh, Yale University Press, 2010, s.12
[ii] The Land of Israel: a journal of travels in Palestine, s. 495
[iii] Avneri, Arieh: The Claim of Dispossession, 1980
[iv] Ibid, s. 11-13
The Ettinger Report
