Mens ettårsdagen for Russlands invasjon i Ukraina markeres den 24. februar, finner FN også plass til å reise kritikk mot Israel. FNs ledere setter på mange måter Israel i samme kategori som Russland, – en okkupasjonsmakt som med militære midler begår overgrep mot et nabofolk som vil ha fred. Det som spesielt bekymrer FN når det gjelder ivaretakelsen av menneskerettighetene i Israel, er boligbyggingen i landet som blant annet de siste månedene har måttet ta hensyn til 70.000 flyktninger fra Ukraina i tillegg til de mange tusen som årlig søker tilflukt i Israel på grunn av økende antisemittisme i Europa og USA.
FNs bekymring deles av den norske regjeringen som har spandert en hel fordømmelse på Israel for å bygge boliger til sin raskt voksende befolkning. Begrunnelsen er den samme som EU i sin tid ble tvunget til å innta for å unngå terror og oljeembargo. Glemt er Oslo-avtalene og løftene om fredsforhandlinger. Nå er det EUs politikk som gjelder også i Norge og da er Judea og Samaria «okkuperte palestinske områder» hvor «israelske bosettinger er ulovlige etter folkeretten og et hinder for fred.» Men dette er jo ikke sant. Hvor har Regjeringen denne oppfatningen fra?
Det finnes ikke noe hinder i folkeretten for at jødiske innbyggere som har gjenoppbygget de eldgamle landsbyene som jordanske okkupanter ødela, kan bygge nye boliger og bo der hvor deres forfedre har bodd i mer enn 3000 år. Det dreier seg tross alt om landområder som ligger innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser og hvor så vel palestinske som norske myndigheter gjennom sin støtte til Oslo-avtalene har anerkjent Israels suverenitetsrettigheter i det området hvor avtalene gjelder. Har ikke Regjeringen tilgang til kompetente fagfolk som kan veilede utenriksministeren i så grunnleggende spørsmål, eller ville man da risikere å komme på kollisjonskurs med EU?
Også arbeidet med å reformere Israels rettsvesen slik at det i større grad gjenspeiler det man har i andre vestlige demokratisk styrte land, er noe som bekymrer FN. Reform av et uavhengig rettsvesen og en uavhengig Høyesterett som representerer et fungerende og demokratisk kontrollorgan overfor de øvrige statsmaktene, vekker bekymring i FN hvor slike institusjoner ofte er en sjeldenhet blant organisasjonens 193 medlemmer. De fleste i FN som bekymrer seg over reformarbeidet i Israel mangler selv et uavhengig rettsvesen, og er kanskje mest redde for at noe slikt også skal bli krevd av dem.
Noe som burde vekke bekymring både i og utenfor FN er at vestlige land som USA, EU-landene og Norge ganske unisont har sluttet seg til usaklig kritikk av Israel fra mer eller mindre rettsløse nasjoner i FN. De gjentagne klagene over at Israel står i fare for å svekke demokratiet når de vil gjøre oppnevningen av dommere til Høyesterett mer demokratisk, får en til å undres. Blant de ordningene den israelske regjering vil ha slutt på, er for eksempel at Høyesterett skal kunne nedlegge veto mot dommerkandidater som ikke er foreslått av Høyesterett selv, noe som er i ferd med å gjøre domstolen til en venneforsamling på den politiske venstresiden. Man er også betenkt over at dommerne i tillegg til rent juridiske kriterier også har tiltatt seg en rett til å anvende politiske rimelighetsbetraktninger som grunnlag for vedtak. Hvordan kan fjerning av slike politiske utvekster svekke menneskerettighetene?
Vi forstår at regjeringer mange steder, også i Norge, gjerne vil påvirke den tredje statsmaktens beslutninger når disse grenser opp mot rene politiske hensyn. Vi husker for eksempel debatten omkring Norges Høyesteretts vedtak om at Stortinget kan avstå suverenitet til internasjonale organer med simpelt flertall dersom det skjer som en sedvane og litt om gangen. Det var en politisk dom.
Men når man direkte og gjennom FN organiserer et stormløp mot et av de mest liberale medlemmene og deltar med stor kraft i en intern politisk debatt i et medlemsland, burde man kanskje også se på hva FN-pakten selv sier om slik atferd. En rekke atferdsregler finner vi i FN-paktens formål og prinsipper. Blant disse er det også en formulering av forbudet mot innblanding i medlemmenes indre anliggender hvor det heter at «… intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon. …» Dette prinsippet er det ikke lenger noen i FNs ledelse som tar hensyn til, om de i det hele tatt har husket å lese den delen av folkeretten som setter krav til dem selv. Boligbygging er et indre anliggende uansett hvem som eier tomten.
