Igjen har Norges FN-ambassadør lest opp for Sikkerhetsrådet sine klager over alt hva Israel er og gjør. Sammen med sin samstemte kollega, FNs «spesialkoordinator» Tor Wennesland, holder hun en gang i måneden en tale til verden hvor hun gjentar at Israel okkuperer og befolker palestinske territorier i strid med folkeretten, plager livet av folk med «bosettervold» og bygging av leiligheter.
Denne gangen har hun også fått en rapport fra FNs kontor for samordning av humanitære saker, OCHA, som klager over at det israelske forsvaret planlegger å opprette et øvingsområde i Masafer Yatta som ligger i nærheten av den gamle jødiske hovedstaden Hebron i Judea. Planen for dette militære øvingsområdet har vært påklagd og behandlet i det israelske rettsapparatet gjennom mer enn 20 år og ble i mai endelig enstemmig godkjent som lovlig av Israels Høyesterett.
Det området det er snakk om har fra gammelt av vært uten permanent bosetting, men har i perioder vært tilholdssted for beduiner som lever et nomadisk liv i deler av Midtøsten. Ingen av dem har imidlertid noen form for eiendomsrett i det aktuelle området. Bruken av denne saken i FN har visse likhetstrekk med saken om husokkupantene i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem hvor det israelske rettsvesenet har konkludert med at de opprinnelige jødiske eierne som ble drevet ut av sine boliger av de jordanske okkupantene i 1948, har rett til eiendommene og kan kreve husleie av dem som okkuperer området. FN og Norge presenterer seg som forsvarere av menneskers rettigheter med unntak for jødiske mennesker.
FN-ambassadørens bekymring i den aktuelle saken er at «… 1.200 innbyggere, inkludert mer enn 500 barn, vil miste alt – sine hjem, skoler og tilgangen til vann.» Slik hun beskriver denne katastrofen, inviteres vi til å se for oss et lokalt folkemord. I FN utnyttes disse eiendomstvistene for alt hva de er verd uten hensyn til historie og kontekst. Især har den norske FN-delegasjonen funnet en mulighet til å utnytte sakene i sine månedlige klager på staten Israel. Her får anklagene også støtte fra venstreorienterte fredsaktivister i Israel som i likhet med sine europeiske sponsorer benytter enhver anledning til å skape nye runder med saker i det israelske rettsvesenet, noe som fører til endeløse utsettelser av gyldige vedtak. Det er den israelske rettsstaten man vil bruke som bevis på at Israel ikke er en rettsstat.
Alle disse mer eller mindre oppkonstruerte anklagene mot staten Israel og Israels påståtte «okkupasjon av palestinske territorier» ender alltid med en gjentatt forsikring om «… Norges engasjement for en tostatsløsning – hvor israelere og palestinere lever side om side i fred og velstand.» For 30 år siden var det mange israelere som trodde på den muligheten. I dag finner du svært få som gjør det, hvorav de fleste endog er betalt av europeiske og norske myndigheter for å holde fast ved den troen.
En annen påstand fra norsk side er at en slik tostatsløsning «… er den enste levedyktige løsningen for å sikre rettighetene og sikkerheten til begge folk,» og at «Norge vil fortsette å arbeide for dette målet.» Her må vi minne om at Norge i sin tid var blant initiativtakerne til frie forhandlinger om Oslo-avtalene som skulle konkludere med en fredsavtale og gjøre slutt på konflikten. Oslo-avtalene sier ingenting om en «tostatsløsning,» og slett ingenting om hva som er «den eneste levedyktige løsningen.» Tvert imot, Oslo-avtalene forutsetter forhandlinger mellom partene om løsninger de selv blir enige om.
Den tostatsløsningen Norge arbeider for å etablere som et FN-krav, er hentet fra et arabisk fredsforslag fra 2002 som i realiteten innebar at Israel skulle gi avkall på sin seier i Seksdagerskrigen og trekke seg tilbake til de gamle våpenhvilelinjene fra 1949 i bytte mot fred. Det er akkurat den samme villfarelsen som ligger til grunn for vedtaket av Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2916 som Norge også støtter. Ingenting av dette hører hjemme i realpolitikkens verden. Det er i virkeligheten et krav om at Israel skal gi avkall på enhver mulighet til å forsvare sitt territorium mot angrep og invasjon som i dag er en mer reell trussel enn det noen gang har vært. Prinsippet «land for fred» er i seg selv på kant med folkeretten som ikke forutsetter at fred skal være noe en nasjon må kjøpe ved å avgi land.
Den arabiske fredsplanen fra 2002 og Resolusjon 2334 hører derfor til en fortid med helt urealistiske krav som de mest avanserte arabiske nabostatene i dag har skrinlagt. Nå intensiveres det økonomiske og sikkerhetsmessige samarbeidet mellom Israel og arabiske nabostater gjennom Abraham-avtalene hvor Israel ikke lenger oppfattes som en fiende, men hvor araberstatene innser at den jødiske staten er kommet for å bli, og er en viktig alliert i deres konflikt med et ekspansivt og aggressivt Iran. Dette samarbeidet omfatter nå i økende grad også Saudi Arabia.
Det mest håpløse ved det norske kravet om en «tostatsløsning» med det nåværende PLO-regimet er at det bygge på forutsetninger om at Israel skal gi fra seg seieren i Seksdagerskrigen til en lokal terror-organisasjon. Denne «løsningen» vil for annen gang siden 1948 kreve at mer enn en halv million jøder må etnisk renses fra Judea, Samaria og Jerusalem hvor deres forfedre har levd i mer enn tre tusen år. I tillegg må mer enn 70.000 jødiske graver flyttes. Hva det er som får norske myndigheter til å mene at dette er en «løsning» på noe som helst er uforståelig. FN-ambassadørens «tostatsløsning» er en oppskrift på endeløs konflikt og umenneskelig lidelse, især for den lokale arabiske folkegruppen som Norge mener å støtte. Det er på tide at den norske FN-delegasjonen lar seg oppdatere om hva som egentlig foregår i Midtøsten.
