Et av de sikre tegn på at et regime svekkes av sitt eget vanstyre, har i århundrer vært at det prøver å lede folks oppmerksomhet bort fra sine problemer og legger skylden for egne feil og mangler på jødene.  Denne sammenhengen har alltid vært opptakten til pogromer og jødeforfølgelse både i Europa og i den islamske verden.  Fenomenet er et av kjennetegnene på forekomsten av antisemittisme i verden og vi har sluttet å tro at det lar seg utrydde med sann og saklig informasjon.

Det er altfor mange regimer, både demokratiske og andre, som er glade for å ha jøder å skylde på, noe de stadig oftere får behov for i vår kompliserte og skakkjørte verden.  Og de betaler gladelig organisasjoner for å produsere de løgnene som trengs for å få stemplet jødene.  Fordi dette har pågått i århundrer, har det vist seg å bli lett å få mange til å tro på løgnene.  Derfor er denne ondskapsfulle praksisen i bruk ennå, – også i Norge.

Noe vi har ventet på en tid, men til nå ikke har sett noe av, er at den sittende regjeringen og norske myndigheter ellers skal gripe fatt i et tema som har stått høyt på den politiske venstresidens ønskeliste i mange år, nemlig å få realisert en endelig konfrontasjon med den jødiske staten Israel.  Til nå har dette hovedsakelig foregått i FNs organer hvor Norge med sin stemme spiller en rolle i bestrebelsen på å fremstille Israel i et dårlig lys.  Ikke minst i Sikkerhetsrådet hvor Norge for tiden innehar et av de roterende setene, har Regjeringen benyttet anledningen i sin månedlige situasjonsrapport fra Midtøsten til å flagge en ensidig, uvennlig og uforsonlig holdning til den jødiske staten.  Det sies ingenting fra norsk side om at de palestinske opptøyene og terrorhandlingene som beklages er tilskyndet av oppvigleri fra selvstyremyndighetene og finansiert fra utlandet.

De siste dagene har vi imidlertid registrert en tilspissing også her hjemme.  Tilsynelatende ut av det blå har nå Arbeiderpartiets nære partner, Landsorganisasjonen, pusset støvet av sin gamle anti-israelske holdning og tatt opp igjen forslag om skjerpet boikott av Israel.  LO og forskjellige forbund har i årevis lekt med slike tanker, og Arbeiderpartiet har til og med programfestet anerkjennelse av en såkalt palestinsk stat, men slike utspill har helst vært for å tilfredsstille de mest radikale kadrene på venstresiden.  Arbeiderpartiet har hittil vært imot boikott av Israel.  Men nå kan det se ut som at ting er i ferd med å endre seg.

Ledelsen i LO har tatt opp et forslag foran den forestående LO-kongressen om å «stramme inn boikotten av Israel.»  Israel omtales uten forbehold eller dokumentasjon som en «apartheidstat,» og «LO vil jobbe for en vid våpenembargo mot Israel, for en boikott av handel med varer og tjenester fra ulovlige bosetninger og for en boikott av kulturaktiviteter, sportsaktiviteter og akademiske aktiviteter som tjener okkupasjonsmakten.»  LO-ledelsen ønsker dessuten at «Norge skal jobbe for at personer mistenkt for apartheidforbrytelser skal straffeforfølges,» noe som tyder på at man krever at Norge skal støtte de falske palestina-arabiske anklagene mot Israel overfor Den internasjonale straffedomstolen, ICC.

LO-ledelsen vil at Norge skal engasjere seg i de fastlåste fredsforhandlingene ved å kreve at «Israel må anerkjenne palestinske flyktningers og deres etterkommeres rett til å vende tilbake til hjemlandet sitt.»   LOs forslag til Palestina-resolusjon er så stinn av usannheter og desinformasjon at vi er sikre på at den ikke er ment for bruk i fredsprosessen i Midtøsten.  Det er åpenbart at den er ment som et stykke propaganda på hjemmebane, hvor teksten forsyner leserne med hele spekteret av ondsinnete løgner som har vært fremsatt om den jødiske staten i Norge de siste tiårene.  Det er nordmenn som skal villedes.  Det som sies og skrives om Israel og jødene har ingenting med dem å gjøre.  De som holder på med denne agitasjonen vet at de lyver og de vet hvorfor.

Men dette foregår ikke bare i Arbeiderpartiets indre vennekrets.  Også NRK er mobilisert i kampanjen.  I et av NRKs aller mest ensidige anti-israelske programmer på lang tid, lot man den 25. mai i sendingen «Urix» to medarbeidere, Iraki og Wolasmal, sammen med to av de mest ytterliggående anti-israelske kommentatorene i vår medieverden, Sidsel Wold og Jørgen Jensehaugen, helt uimotsagt få utbre sine versjoner av Abraham-avtalene og forholdet til de palestinske selvstyremyndighetene.  Programmet hadde lite med balansert journalistikk å gjøre: Det var et kampanjeinnslag konstruert for å underbygge den motviljen mot Israel som møysommelig er bygget opp av norske politikere og deres statsfinansierte medier..

Det syntes helt åpenbart at NRK ikke lenger ser behov for å balansere et innslag politisk når det gjelder Israel og Midtøsten.  NRK kan støtte seg både på norske myndigheter, FN og EU og la sterkt partiske utsagn bli stående uimotsagt fordi årelang gjentakelse av usannheter blant seerne har tåkelagt realitetene og fjernet behovet for kontradiksjon.  Folk flest legger ikke lenger merke til hvor skjev fremstillingen er.

Dermed er en viktig forutsetning til stede for å komme ut av den klemma myndighetene har satt seg selv i ved å gi opphav til omfattende sosial misnøye med den politikken de fører.  I lang tid har regjeringen slitt med at et bredt lag av folket føler seg bedradd av skyhøye strømpriser, galopperende drivstoffpriser, inflasjon og voksende matvarepriser som spiser opp lønnsøkningene lenge før man får dem.  Mange er i harnisk over det de oppfatter som et utbredt vanstyre.

Og akkurat da spretter trollet ut av esken: Det er den jødiske staten som nå igjen påstås å være problemet.  Nå må folk rette oppmerksomheten mot Israels ulovlige okkupasjon, undertrykkelse og apartheid.  Nå må det avsløres at de mange fredsavtalene Israel har inngått, har kunnet skje på grunn av at pengesterke jøder og arabere har funnet hverandre, og har dolket i ryggen det palestinske folket som lever i fattigdom og okkupasjon uten Jerusalem som hovedstad.

Det skal godt gjøres ikke å se et formål og en sammenheng i alt dette.  Når temaet på få dager dukker opp i flere medier og har det til felles at de er egnet til å skape politisk og moralsk indignasjon og aversjon mot det som har med jødene og deres nasjonalstat å gjøre, er det ikke noe som skjer ved en tilfeldighet.  Det er nemlig ingen andre folkegrupper og land som blir utsatt for tilsvarende behandling, verken av politikere eller av mediene.  Slik avslører antisemittene seg selv, og vær sikker: Det kommer ikke til å ta slutt.