Langt, langt borte, i Equador, bodde Yemima med sin mor og søsteren sin. De hadde arvet noen familieritualer. De deler historien sin med tusener av andre. Jødenes historie. De ble tvunget til å konvertere til kristendommen eller å dø, under den spanske inkvisisjonen i det 15. århundre. I dette tilfellet førte åndelig nysgjerrighet til at de tre kvinnene i Mosquera-familien oppdaget at de, som så mange andre, nedstammet fra Conversos – konvertitter.
De tre ville ha sin arv tilbake. De ville ha jødedommen som ble stjålet fra dem generasjoner før de ble født. De ville bli jøder.
Men for å fullføre denne reisen, måtte de dra til Israel. De ville måtte studere og fullføre et konverteringskurs. Det var den eneste vei tilbake til folket deres.
Det så umulig ut. De hadde ikke penger til dette.
Yemimas mor samlet det hun hadde. Det ble nok til at en av dem kunne reise. Nok for Yemima.
Yemima skulle dra. Hun skulle lede an. Hun ville arbeide hardt og aldri vike av fra stien som lå foran hennes føtter. Hun ville lære. Hun ville konvertere.
Hun skulle gifte seg med en Ben Torah, en utlært rabbi. Hun skulle leve og få barn i Den hellige by. Hun skulle bringe sin mor og sin søster over til Israel og hjelpe dem å følge i hennes fotspor.
Hvorfor nettopp Yemima? Hvorfor ble nettopp hun utvalgt, en av de tre?
Mens hun var i Equador, hadde Yemima bedt til Gud om et tegn. Et tegn som ville gjøre ting klart for henne. Et tegn som ville fortelle henne hva hun skulle gjøre.
Tegnet kom fort. Det hendte for fire år siden, mens hun ikke så etter det. Det hendte mens hun var opptatt med å be Den stille bønn, de 18 velsignelsene.
Det hendte da hun var 18.
Det var et jordskjelv med en styrke på 7,1 på Richters skala. Men Yemima merket det ikke. Hun merket ikke jorden som skalv under henne.
Fordi hun ba.

Hun tok tre steg bakover, bøyde seg til venstre, til høyre, så forover. Hun gikk fremover tre skritt og løftet seg tre ganger på tærne. Slik jøder gjør når de ber Amida.
Da så hun kaoset.
Glasskårene på gulvet, sprekkene i veggene, flommen som kom av alle vannlekkasjene. Skadene overalt.
Men hun hadde ikke hørt eller sett noen ting. Fordi hun ba.
Dette var Guds tegn til henne.
Yemima gjorde seg klar til å forlate alt hun hadde kjært, alt som var et hjem for henne. Hun forlot sine kjære. Hun visste hva hun ville gjøre.
Hun oppga alt med et klart mål. Hun visste hva hun skulle gjøre. Veien lå klar for henne.
Hun kom til Israel. Hun lærte og studerte og lærte enda mer. Og når det var tid for hvile, studerte Yemima. Hun arbeidet hardt for å forsørge seg selv, slik at hun kunne lære mer og kanskje få familien over så de kunne være sammen igjen, men denne gangen som jøder.
Yemima studerte. Og hun gikk ut i vannet og tok Mikvah, og ble en ny skapning. Renset og ren, og med et klart mål i livet.
Hun lærte Torahen.
Og hun lærte og studerte. Studerte Torahen.
Den dagen hun ble myrdet, meiet ned av noen som var fylt til randen, helt fortært av hat, ventet hun på toget som skulle ta henne til neste time.
En time med Torah-studier.
Fordi det var slik Yemima var.
Hun var en jøde. Torahen var hennes dyrebareste eie. Hun elsket den, hun dro den tett til sitt hjerte, inn i hjertet sitt. Og hun var en av oss. Hun sto ved siden av oss på Sinai. Og gjorde oss vakre. Da – og nå.
Hun var en av oss.
Se på henne og ikke på bildene av hennes gråtende mor og søster. Se på henne.
Se på lyset i øynene hennes. Hun var en fullkommen gnist, sendt opp til himmelen i et glimt, selv om hun drøyet med noen dager.

Og nå ser vi henne. Den lille flokken av de trofaste som var i begravelsen hennes så henne. Vi så i et fullkomment syn hva hun betydde for oss, Yemima. Så det privilegiet det var å være i et lite, varmt rom med henne i grålysningen om morgenen, for å følge en fullkommen sjel på begynnelsen av hennes reise til den Verden som skal komme, hvor hun skal be for sitt folk, oss, om Gud vil.
En broket, svettende forsamling på noen hundre som lengtet etter å være tett på storheten, for å få noen lysstråler fra Budene, og beholde dem i hjertet.
Mitt folk, mitt folk, dere er vakre! Det var et kontinuerlig refreng som lød i hodet mitt mens jeg svettet sammen med den sørgende mengden, mens rabbiene sang og kamerafolkene tok sine bilder, og ordføreren talte.
Historien hennes var alt annet enn dunkel. Vi lot våre hjerter fylles med bildet av henne som et vakkert barn med røde kinner, som en fordringsløs, fullkommen rettferdig konvertitt, en som ofret sitt liv for sitt folk, i Den hellige by.
Hennes navn var Yemima.
Varda Epstein
Epstein er selv innvandret til Israel fra Pittsburgh for 34 år siden, og har tolv barn. Hun kaller seg selv politisk meget høyrevridd, og er svært aktiv på Facebook, og skriver om utdannelse og kommunikasjon for barn.
Karen Yemima Mosquera ble stedt til hvile på Oljeberget i Jerusalem før daggry sist mandag. Hun ble offer for en arabisk terrorist som styrte bilen sin inn i en folkemengde ved et stopp for bybanen i Jerusalem. Yamima ble fulgt til graven av hundrevis av mennesker. Ordfører i Jerusalem, Nir Barkat, og Equadors ambassadør til Israel var til stede under begravelsen.
Jerusalem Post