For to uker siden fortalte vi om redaktøren i SV-bladet Ny Tid, Truls Lies irrasjonelle reaksjon på den israelske ambassadens beslutning om å gå over til nettbaserte aviser. Hans reaksjon var såvidt pinlig at kolleger mente det måtte ha svartnet for redaktøren. Men så lett ville han ikke gi seg.
Han fant frem av en av Israels mest ultraortodokse venstresosialister, forhenværende professor Shlomo Sand. Denne professoren har i forbindelse med en bokutgivelse gitt intervjuer med en rekke anti-israelske aviser hvor han forteller at han har tatt et oppgjør med sin egen jødiske identitet og er irritert over at ikke alle verdens jøder følger hans eksempel. SV-redaktør Lie bet på agnet og publiserte en norsk variant av professorens anti-jødiske utbrudd.
Vi kjenner ikke redaktør Lies motiv for å publisere dette stoffet for sine norske lesere uten å gi oppslaget en forklarende kontekst. Men slik det fremstår i nettopp denne publikasjonen blir det nærliggende å anta at hensikten må ha vært å formidle til leserne et svært negativt bilde av det å være jøde: Jøder er rasister, Israel er en rasistisk stat med rasisme som er fastsatt i lover og som det undervises i på skoler og universiteter og som formidles av mediene, Israel er verdens verste okkupant, jødedommen er en rasistisk religion og det jødiske folk er en politisk oppfinnelse osv. Når slike tirader kommer fra et Holocaust-barn, er det ikke vanskelig å forstå at en SV-redaktør faller for fristelsen til å tro på det.
Den tidligere historikeren, professor emeritus Salomo Sand fra Tel Aviv universitet, er knyttet til den mest ytterliggående ultraortodokse israelske venstregruppering, Matspen, som støtter terrorisme som middel til å bekjempe den jødiske staten. Grupperingens ideologiske mål er å reversere gjenreisingen av staten Israel og assimilere jødene i de vestlige samfunn, som for et par generasjoner siden valgte å drepe mer enn 6 millioner av dem, og hvor antisemittismen igjen er i vekst.
Blant aktivistene i Shlomo Sands gruppe var også Uri Adiv som ble dømt til17 års fengsel etter å ha vært aktiv spion for Assad-regimet i Syria og hadde formidlet gradert informasjon om det israelske forsvar. Både Adiv og Sand ble i ettertid tatt inn igjen i varmen i det supertolerante israelske samfunn, og begge har hatt akademiske stillinger. Mens Adiv tok et oppgjør med sin anti-israelske fortid, fortsetter Sand med å dekke etterspørselen på verdensmarkedet etter hatefulle utbrudd mot jødene og Israel.
Også i Norge er det etterspørsel etter antisemittisk litteratur, og redaktør Truls Lie og SV-bladet Ny Tid har åpenbart satt seg fore å dekke behovet blant sine lesere. Han forteller dem ikke at det nettopp i det tolerante israelske samfunn også finnes personer og organisasjoner som har gjort det til et lukrativt levebrød å forsyne antisemittene i Europa med stoff. Dersom Redaktør Lie trenger mer av løgn og oppspinn om Israel og jødene, er det bare å spørre Shlomo Sand. Han er dessuten forholdsvis rimelig med honorarene når han reiser omkring og holder foredrag og forelesninger om sin ”forskning.”
Når Shlomo Sand begrunner sitt ønske om ikke lenger å være jøde, er det med henvisning til en tro på universelle prinsipper der folkeslag og grenser ikke skal eksistere. Men samtidig med denne universalismen kjemper han innbitt for det palestinske folks rett til nasjonal identitet og eget land med solide grenser. Det samme må imidlertid ikke gjelde for jøder, mener Sand.
Det forbauser oss ikke at det oppstår slike fenomener som Schlomo Sand i liberale akademiske miljøer hvor det er stor konkurranse om forskningsmidlene. Det som forbauser oss er hvor ukritisk man i Norge er til leverandørene av antisemittisk demonisering av det israelske samfunn. Redaktør Lie har et forklaringsproblem overfor de av leserne som fremdeles har bevart et anstendig forhold både til det jødiske folk og deres hjemland, Israel.
Vi tror nemlig ikke at Ny Tids leserskare er like lettlurt som ledelsen i Kystpartiet som har trukket den historiske konklusjon at situasjonen for røykerne i Norge kan sammenliknes med jødenes skjebne under Holocaust. Men vi konstaterer at fordummingen har fått et par solide bidrag fra Ny Tid i det siste.
