I sin tale til FNs generalforsamling i dag sa USAs president Barack Obama at forholdene slik de er på Vestbredden og i Gaza ikke kan vare, og han ber israelerne ikke gi opp håpet om fred.
«Volden som kjører regionen ned i avgrunnen i dag har fått for mange israelere til å gi opp det harde arbeidet for å få fred. Dette er noe som er verdt å reflektere over i Israel. Fordi, la oss si det tydelig: status quo på Vestbredden og Gaza kan ikke vare.»
Obama sa også at han vil lede koalisjonen som skal plukke fra hverandre IS’ «dødens nettverk» som han kalte det. Han sa at USA vil være en «respektfull og konstruktiv partner» i å konfrontere de militante kreftene i IS med makt. Men han bønnfalt også landene i Midtøsten om å stanse pengestrømmen til både denne og andre terrorgrupper som har fått gode vilkår i regionen.
Det er Times of Israel som skriver dette i en reportasje om den årlige åpningen av Generalforsamlingen i FN.
Ynet skriver også at han gjør det tydelig at situasjonen i Irak, Syria og Libya burde ta bort «illusjonen om at denne konflikten (mellom Israel og palestinerne) er hovedårsaken til problemene i området. Altfor lenge har den blitt brukt til å distrahere folk fra de problemer de selv har hjemme.»
Generalsekretæren i FN, Ban Ki-Moon åpnet seansen med å si at mens det ser ut som om verden faller fra hverandre når krisene tårner seg opp, «handler lederskap om å finne håpets frø» midt i alt kaoset, og nære og dyrke dem.
Man skal være godt utrustet med en god dose optimisme om man finner noe håp i det kaoset som råder i Midtøsten i dag. For Israels del handler det nok mye om realisme. Israel har nå stått mer eller mindre alene mot islamistisk terrorisme siden landet gjenoppsto i 1948, og kjenner terrorens vesen langt bedre enn de fleste. At mange israelere nå har gitt opp håpet om fred, handler nok ikke så mye om en dårlig attityde som om realisme.
De to kanskje viktigste lederne i verden i dag fremstår ikke akkurat som konflikt- og problemløsere. Det oser mer tafatthet av begge enn verden har sett på mange år. Mangel på ærlighet når det gjelder å adressere problemene, korrupsjon og forsøk på å ri to hester samtidig, gjør løfter om «makt» eller «fasthet» litt ulne. «Håpets frø» er neppe noe de kristne i Irak, eller yezidiene i Kurdistan vil plante i sine blomsterkasser.
Det både Israel, USA og FN trenger, er ledere som kan stå opp for sannhet og slå ned på urett. Det finnes alltid folk som vil protestere. Menneskerettigheter, og folkerett er blitt «hellige» begreper, så hellige at de hindrer freden. Også Verdensfreden. Når Israel vil forsvare sine, kommer FN med sine «menneskerettigheter» og stanser arbeidet før det er ferdig. Det blir det ikke fred av.
Hadde Israel og resten av verden, stått sammen om å bekjempe denne ondskapen som hele verden nå skjelver i frykt for, og gjort jobben ferdig, hadde verden vært et fredeligere sted. Det trengs onde mennesker for å utøve ondskap.
Nå er vi nok «ekstremister» som skriver slik. Det får så være. Det er lov å være realister.
I mellomtiden får man ordne seg så godt man kan med misforståtte menneskerettigheter og anklager om brudd på folkerett, mot alle som ønsker fred.
Det finnes imidlertid ett lyspunkt i Midtøsten. Et håpets frø, som er verdt å dyrke. Det er den ofte baktalte, men likevel i særklasse blomstrende staten og demokratiet Israel, som nå fra i kveld feirer jødisk nyttår, Rosh Hashanah. Det varer til soloppgang 26. september. Det som gjelder nå, er det søte. Rosh Hashanah er egentlig en fest for å minnes skapelsen av de første mennesker, Adam og Eva. Det er for å feire den spesielle forbindelsen mellom skaper og skaperverk, Gud og menneske. Det en høytid for å markere at Gud er universets konge og hersker. Man blåser i Shofar av mange grunner, blant annet har det med ofringen av Isak å gjøre, man spiser eple dyppet i honning for å ønske et søtt nytt år, man velsigner hverandre, man ber spesielle bønner, og man bruker mye levende lys, og man spise granateple, hvor nettopp frøene symboliserer de gode gjerninger man ønsker å gjøre i det nye året.