En direkte følge av fjorårets presidentvalg i USA var at den fredsprosessen med opprettelse av normaliserings- og fredsavtaler mellom Israel og en rekke arabiske land ble mer nølende og forsiktig.  Fra den nye administrasjonen i Washington kom det signaler som ikke umiddelbart passet inn i fredsplanen.  Det gjaldt kanskje spesielt forholdet mellom USA og dets langvarige allierte Saudi Arabia som Biden-administrasjonen har signalisert en mer reservert holdning til.

USAs forhold til Iran er også en viktig del av det politiske og militære spillet i Midtøsten.  President Biden ønsker å gjenopprette forholdet og har allerede gjort trekk som svekker de økonomiske sanksjonene mot landet.  De FN-sanksjonene som president Trump i fjor vedtok å videreføre, er nå trukket tilbake.  Lempingen på sanksjonene har allerede gitt Iran tilgang på frosne milliardbeløp.  Dette skjer på tross av at USAs nærmeste allierte i Midtøsten, Israel, ber president Biden om å la være å finansiere den iranske militære ekspansjonen i Midtøsten.

Det er åpenbart at forholdet mellom USA og Israel er gått inn i en ny fase.  Det skjer samtidig med at Iran høyner sin profil i den regionale hovedkonflikten som ikke dreier seg om Israel, men som er den gamle striden mellom de to rivaliserende islamske retningene, sunni og sjia.  President Bidens signaler om at han vil avslutte støtten til Jemens kamp mot den iransk-støttede opprørsbevegelsen i landet reiser spørsmål om på hvilken side i sunni-sjia-konflikten han har plassert seg.

Motstridende signaler fra Washington har ikke tjent til å roe ned spenningen i regionen.  Vi tror USA med sine nye innspill på dette området vil bidra til å skjerpe beredskapen både på israelsk og arabisk side og, ikke minst, bringe til overflaten både lokale konflikter og muligheter for lokalt samarbeid og allianser.

Det har lenge vært kjent at statsminister Netanyahu og dagens reelle leder i Saudi-Arabia, kronprins Muhammad Bin Salman, MBS, allerede i november i fjor møttes for å drøfte et mulig fremtidig regionalt sikkerhetssamarbeid.  Møtet fant sted i den saudi-arabiske byen Neom som ligger i nærheten av Eilat og hvor MBS har planer om å investere i et meget stort teknisk-vitenskapelig industrisenter og en «nullutslippsby» med avansert israelsk teknologisk bistand.

Et grunnlag for dette samarbeidet ble utviklet av USA og introdusert i bilaterale samtaler med utgangspunkt i president Trumps fredsplan for regionen.  Det er lett å forstå at en slik tilnærming må skje på en forsiktig og nennsom måte for ikke å gi radikale krefter i regionen for mye vann på mølla.  Men dialogen har fortsatt på tross av den politiske kursendringen i Washington.  Saudi-araberne ønsker å videreføre det positive samarbeidet med Israel både av økonomiske og sikkerhetsmessige grunner, og lar seg ikke påvirke i alvorlig grad av Bidens tro på Abbas.

Den 11. mars var det planen at statsminister Netanyahu og den saudi-arabiske kronprinsen på ny skulle møtes, – denne gangen under et samtidig besøk i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater som nylig har utvekslet ambassadør med Israel.  Møtet ble i all hast utsatt fordi myndighetene i Jordan intervenerte og nektet flyet med Netanyahu å passere over jordansk luftrom.  Begrunnelsen for deres beslutning skal ha vært en reaksjon på at Jordans kronprins Hussein bin Abdullah dagen før skal ha blitt hindret i å avlegge et besøk på Tempelhøyden i Jerusalem.

Nå kan man jo undres hvorfor flyet ikke like gjerne kunne dra via saudiarabisk luftrom.  Denne merkelige saken har derfor blitt et tema i den israelske valgkampen hvor Israels og Netanyahus anstrengte forhold til Jordan er kommet i fokus.  Men dette forholdet er i dag en konsekvens av at Jordan ser seg bedre tjent med forholdene slik de var under Obama og kanskje igjen blir under Biden.  Det jordanske regimet er bekymret for at Trumps fredsplan skal utløse krav om frihet og velstand blant de palestinske araberne som utgjør et flertall i befolkningen og som er nære slektninger av araberne i Israel.

Jordan oppfatter president Bidens løfter til Mahmoud Abbas om å gjenopprette USAs støtte til PLO-regimet og å restarte den havarerte fredsprosessen som en mulighet til å få gjenopprettet det internasjonale presset mot Israel som president Obama sto for og som samlet arabisk støtte gjennom Den arabiske liga.  Jordan misliker at Israel inngår fredsavtaler med de øvrige araberlandene fordi det eksponerer det problemet landet har overfor de palestinske araberne i Jordan.  Det blir stadig mer åpenbart at det israelsk-palestinske problemet må finne en løsning som innbefatter Jordan, noe som i sin tur kan true det hasjemittiske mindretallsregimet der.

De politiske prosessene som nå utvikler seg i Midtøsten har president Trumps fredsplan og normaliseringen mellom viktige arabiske stater og Israel som sitt bakteppe.  Viktig er også erkjennelsen i sentrale arabiske land av at de har alt å vinne på et regionalt sikkerhetssamarbeid med Israel.  Det er derfor de har vendt ryggen til den gamle konflikt- og terrorlinjen som PLO fremdeles med norsk (og nå igjen kanskje med amerikansk) støtte prøver å videreføre.  Bare i 2020 utbetalte de palestinske selvstyremyndighetene mer enn halvannen milliard kroner i lønn til terrorister.  Mye av beløpet var skaffet til veie som følge av norskledet innsamling.

Å forsøke å holde ved like den gamle Oslo-prosessen for å skape en tostatsløsning som Oslo-avtalene ikke utgjør et grunnlag for, er en oppskrift på fortsatt konflikt og ikke en vei mot fred.  Vi er overbevist om at den utviklingen vi nå ser de tydelige konturene av i Midtøsten, er basert på realpolitisk erkjennelse som ikke lar seg forstyrre av at Vesten har investert penger og prestisje i et tapt forsøk.  Freden i Midtøsten vil derfor mer sannsynlig kunne oppstå den dag Vestens politikere slutter med å blande seg inn i noe de aldri har forstått.  Europeisk Midtøsten-politikk er problemet, ikke løsningen.