SodaStream, dette liberale, positive firmaet som hadde hundrevis av palestinske arabere i jobb for bare to år siden, sier nå opp de siste ansatte. Deres arbeid for forbrødring og vennskap mellom jøder og arabere har mislykkes. Årsak? BDS-bevegelsens intense arbeid for å hindre SodaStream, og arabernes terror.
SodaStream hadde fabrikk i Mishor Adumim, en halvtimes kjøring rett øst for Jerusalem, hvor de hadde flere hundre arabere i jobb. BDS-bevegelsen (Boycot, Divestment, Sanctions) hadde imidlertid utsett seg denne bedriften spesielt. Også her i Norge har Israels fiender engasjert seg sterkt for å hindre salget av SodaStream, uten at det visstnok har hjulpet nevneverdig. Nordmenn liker sprudlende drikke, og SMA anbefaler produktet varmt etter å ha prøvd det i lang tid.
I alt 1350 ansatte hadde firmaet ved sitt anlegg øst for hovedstaden. Av disse var 350 jødiske, 450 var israelske arabere, og 500 var arabere fra de omdiskuterte områdene. Lønninger og andre goder var helt likt for alle; uansett etnisitet og nasjonalitet. Denne avdelingen ble firmaet presset til å stenge i oktober i fjor.
Den nye fabrikken er lokalisert i en beduinby sør i Israel, Rahat. For at palestinske arabere skal kunne arbeide inne i Israel, må de ha en sikkerhetsgodkjenning. I tider som nå, med knivangrep fra denne kategorien nesten hver dag, blir det vanskeligere å få en slik godkjenning. De siste 75 arabiske arbeiderne fra disse områdene fikk ikke innvilget sine søknader, og med det kan man med en viss ironi si at BDS-bevegelsen har lykkes. Ikke i å ramme SodaStream, men de rundt fem hundre familiene som hadde et levebrød.
SodaStream har arbeidet for at disse araberne skulle få sine sikkerhetstillatelser, men myndighetene sa nei, noe man kan forstå slik situasjonen er. David Horowitz i Times of Israel forteller hvordan en sikkerhetsvakt i Ma’ale Adumim, ti minutter fra industriområdet hvor SodaStream lå før, ble stukket ned sist lørdag av en ung palestinsk mann. De var såpass godt kjente at de faktisk hadde drukket kaffe sammen ved en anledning. Sikkerhetsvakten, Tzvika Cohen, var ubevæpnet, og angrepet kom helt uventet og uprovosert. Cohen ligger i øyeblikket på sykehus og kjemper for livet.
BDS-bevegelsen hevder de arbeider for palestinernes ve og vel. De fem hundre familiene som nå er uten et levebrød, tenker nok annerledes om den saken, skriver Horowitz. Han påpeker det faktum at mange israelere ønsker seg en palestinsk stat side om side med Israel, av hensyn til balansen mellom velgerne og muligheten for å bevare et jødisk flertall i Israel også i fremtiden. Men selv venstresidens talsmenn har nå innsett at toget er gått for dette, i alle fall slik situasjonen er nå. Isaac Herzog, arvtager i Rabins arbeiderparti, sier rett ut at det ikke er sikkerhetsmessig forsvarlig slik de holder på nå. Israel har et oppsyn med sikkerheten slik det er nå, men skulle man gi etter for det evinnelige presset fra verdenssamfunnet, skulle palestinerne selv ha “oppsyn med” sikkerheten. Dette ville utvilsomt, slik det har utviklet seg, bli en mengde selvmordsbombere i tillegg til den strømmen av angrep med kniv, øks og andre våpen, fra bil og med bil.
Horowitz påpeker betydningen av arbeid og utdanning for palestinerne dersom det noen gang skal være håp om en palestinsk stat. Ikke minst slike fabrikker som SodaStream kunne gjøre en forskjell, den forskjellen som skal til for å skape tillit og samarbeidsklima mellom de to folkegruppene. Han påpeker den systematiske feilinformasjonen araberne får av sine egne, midt i mangelen på utdannelse og jobber, et klima av hat, hvor Israel får skylden for alt som rammer dem av vanstyre.
Han hevder at Israel riktig nok kunne gjøre mer for å påskynde en mulig fredsprosess igjen, men samtidig gjør artikkelforfatteren det helt klart at hovedårsaken til vanskelighetene ligger dypt i det arabiske samfunnet. Skoler, arbeidsplasser, moskeer, i politikken, alle arenaer hvor holdninger skapes, må gi slipp på sin indoktrinering av hat; dette med å fremstille folkene stereotypisk.
Han fremhever en skolebok for 9. klasse som nå for første gang forteller om fredssamtalene mellom Anwar Sadat og Menachem Begin på en positiv måte, som et eksempel på noe som drar den rette veien. Men skolemateriell som konsekvent avviser og benekter det jødiske folkets tilhørighet til landet, lyver om den betydning Tempelplassen har for jødene og lignende ting, arbeider i motsatt retning.
SodaStream var en slik detalj, en slik liten strime av håp for samarbeid og ved det muligheter for fremtiden. Men boblen brast. I dag er siste Palestina-araber ute, og med det de potensielle muligheter for desperasjon og fortvilelse, noe som kan skape grobunn for hat og vold.
– Til lykke, BDS-bevegelsen, skriver Horowitz til slutt. En stor seier for Palestina. Et stort skritt fremover på veien til – eh.. ja, hva?
Times of Israel: Victory for BDS as SodaStream’s last Palestinian workers lose their jobs
