God nordmann, eller kanskje en jødehater?

Jødehateren - djevel eller menneske?
Jødehateren – djevel eller menneske?

Jødehat er et underlig fenomen.
Mange er de som har undret seg og filosofert over emnet. Like etter krigen kom boken Fluenes herre av William Golding, hvor forfatteren lar en flokk unge gutter som har overlevd en flystyrt og havner på en øde øy, danne to grupper som lever i strid med hverandre, og hvor den ene gruppen plager en av guttene og til slutt driver det så vidt at de dreper gutten.
Vi skal ikke her sitere filosofenes behandling av temaet, det blir for vidløftig. Vi skal nøye oss med å slå fast at jødehatere er helt alminnelige mennesker, og i svært mange tilfeller mennesker som lever nokså anstendige liv – på andre områder.
Etter mange hundreår med tenkende mennesker blant oss som har maktet å få tankene sine ned på papir, så vi andre får delta i deres intellektuelle univers, har vi også sett flere store filmer om fenomenet, som de uforglemmelige «Gudfaren»-filmene. Det bør ikke overraske noen at man i det ene øyeblikk kan omfavne sin datter med overstrømmende ømhet, for så de neste tolv timene torturere og drepe mennesker med utstudert kynisme. Vito Corleones (mesterlig spilt ved Al Pacino) svært realistiske og svært menneskelige dobbelthet i mesterverket «Gudfaren» bør være en påminnelse for oss alle, både om det mulige dobbeltspillet i våre nærmeste omgivelser, og for vår egen del, så vi tar vare på vår integritet.
Dagbladet skriver i dag om Himmlers «ukjente sider» som kjærlig ektemann og pappa, midt i at han fremfor noen var arkitekten bak Holocaust, den planmessige, systematiske utryddelsen av jøder i Europa under Hitlers nazi-regime. Som kjent ble seks millioner jøder, og en mengde andre minoriteter, utryddet på den mest tenkelig effektive måte. Som avisen skriver, Himmler og Margarethe oppførte seg som forventet av et vanlig forelsket par etter at de møttes under en togtur i 1927. De giftet seg og fikk barn. Heinrich Himmler skrev brev til sin «Marga», der han kalte henner «mein liebes Liebchen» – min kjære kjæreste.
I neste stund var han en massemorder som svært kynisk og svært hatefullt sørget for å ødelegge familier og slekter for alltid.
Himmler-familien fotografert rundt 1939. Foto: Realworks
Himmler-familien fotografert rundt 1939. Foto: Realworks

Vi har her i Norge nettopp vært vitne til en tragisk ulykke. To små jenter ble ved et uhell påkjørt mens de kjørte i sulkyen bak hesten sin, og det oppleves som hjerteskjærende og meningsløst, ikke bare for familien og de nærmeste, men også for oss som fikk hendelsen med oss fra media, og kanskje fremfor alt for den maksimalt uheldige gjerningsmannen, som på ingen måte mente å skade.
Nazistene sørget for en uendelighet av slike tragedier. Jentene som ble drept, var ikke bare to jenter på 11 og 13, men på 2,3,4 år, uskyldige babyer, – det var talløse lekende smågutter i åtteårsalderen som aldri skulle få oppleve mer enn barndommen sin, det hadde Himmler og hans utallige hjelpere bestemt. Vi snakker om mennesker i absolutt alle aldre, begge kjønn. Her snakker vi ikke om noe tragisk uhell, men om snille familiefedre som tørket hendene på håndkleet ved vasken, ga kona en smellkyss på kinnet, før de tok politilua som hang ved døra, og gikk ut for å myrde jøder i arbeidsleiren de jobbet i. Iskald, maskinell, industriell nedslaktning av mennesker fordi de tilhørte en rase eller en religion de ikke likte. Kanskje de ikke en gang hadde en mening om saken, – de bare «utførte ordre.»
Snille, gode mennesker.
Vi som fikk tårer i øynene da vi så bildene av de to uskyldige småjentene som så brått fikk livene sine avbrutt, kan kanskje forstille oss den bunnløse sorgen over å miste sine kjæreste på den mest brutale måten som er mulig, – en planmessig slakting. Sorgen må ha vært uendelig og uoverkommelig, en fortvilelse som overgår all forstand. Vi så en reportasje på TV nylig om hvilken effekt hjertesorg kan ha på et menneske, rent fysisk. Vi snakker om belastninger som er så store at det fysiske hjertet endrer fasong. Man kan måle ved hjelp av MR når et menneske sørger så ubeskrivelig. Man kan dø av sorg. Livet blir endret for all ettertid. Planer kastes om kull, håp dør ut. For alltid. Kjærlighet mellom mennesker bærer i seg en spire, et håp om fremtiden, noe av det mest fantastiske som finnes. Denne grønne, levende spiren ble brutalt tråkket ned i den kalde svarte jorden av Himmlers menns jernskodde støvler. Hundretusener av elskende unge fikk se sine kjære bli røvet fra dem og sendt til tortur og tilintengjørelse, før de selv fikk nakkeskuddet. I mange tilfeller var det ikke en gang noen tilbake som kunne sørge. Hele slekten var utryddet. Alle venner. Alle som kunne felle en tåre. De var ikke mer.
Men så godt at denne menneskelige dobbeltheten fikk sitt endelige dødsstøt i og med de alliertes seier over Nazi-Tyskland, som begynte med landgangen i Normandie sommeren 1944.
Fikk den det? For det første opplever de som taler jødenes sak i dag, både jøder og andre, en hatefull motstand som på ingen måte står tilbake for det jødehatet som ligger bak utryddelsen på 40-tallet. Som det ble tatt opp i SMAs leder for to dager siden, reageres det i Norge i 2014 så hatefullt på støtte til jødenes stat Israel, at det muligens kvalifiserer til strenge fengselsstraffer for de verbale ytringene alene.
For det andre lever jødehatet ute i verden i beste velgående. I den siviliserte del av verden er antisemittiske ytringer forbudt ved lov etter nazistenes folkemord og de alliertes ufattelige likegyldighet med det som skjedde, og også mange ellers nokså besteborgerlige tjenestemenns medvirkning og hjelp til nazistene. Her kan du ikke stå på TV og si at du ønsker jøder drept uten at det får følger for deg. Men i den usiviliserte delen av verden, der hvor analfabetisme og overtro råder, er det helt stuerent å hate jøder, – fordi de er jøder. De som kan lese, tror at det som de leser i «Sions Vises Protokoller» er sant, og formidler det villig vekk til sine arabiske brødre. Protokollene utgis i flere eksemplarer i de arabiske land enn noe annet sted i verden. Så har de også jaget ut av den arabiske verden omtrent alt som fantes av jøder.
Uheldigvis for araberne så den siviliserte verden for en kort stund noe av sitt ansvar, og da området Palestina skulle deles mellom folkegruppene i området av vinnerne etter krigen, var det selvsagt at jødene skulle få sin del. Jødene utgjorde rundt 2 % av innbyggerne i den arabiske verden, – området som nå er Israel utgjør rundt 0,2 % av området. Dette er langt mindre enn det som opprinnelig ble lovet dem, men jødene godtok det. Araberne har aldri noensinne godtatt at det ble etablert en jødisk stat i det som en gang hadde blitt erobret av ottomanene og gjort islamsk.
Så dagen etter etableringen av Israel i 1948 startet et organisert angrep fra en mengde arabiske stater. To ganger etter dette har de startet kriger i full skala, og utallige terrorangrep, titusener av titusener av angrep rettet mot sivile, barnehager, småbarn, skoler, busser, markeder, restauranter, ambassader også i utlandet, jøder på ferie i utlandet, – et uforsonlig og uforståelig jødehat som ikke har noe som helst å gjøre med politikk. Iranske muslimer som aldri har vært ved Middelhavet har ingen politisk interesse av å utrydde jøder. Likevel har den ultrareligiøse regjeringen som eneste stat i verden, truet jødene med total utslettelse.
Tilbake til det underlige fenomenet med den menneskelige dobbelthet. Vi har her i Norge en utbredt, nasjonal følelse av å være snill. Gro Harlem Brundtland ble berømt for sin uttalelse «det er typisk norsk å være god». Er det sant? Er nordmenn i noe særklasse på noe som helst område? Er vi i særklasse når det kommer til våre holdninger til jøder?
Som nevnt, i dag kan ingen sitte i beste sendetid på TV og si at de vil sende jøder i gasskamrene, eller for den saks skyld si at de er «aper og griser» som man gjør i den usiviliserte arabiske verden. Så hva skjer? Norge har lenge vært sett på som ett av verdens mest fiendtlig innstilte til jøder, i alle fall når det gjelder regjering og medier. Noen lokale kulturpersonligheter har også gjort seg herostratisk berømt. Ikke at deres ord betyr så mye i den store sammenheng, men disse utslagene er symptomer på noe som ikke er bra.
Politisk uenighet kaller man det i dag. Kristin Halvorsen, tidligere finansminister og kunnskapsminister, tok til orde for å boikotte demokratiet Israel, som er en fredelig øy i et vanvidd av blod, frykt og elendighet. Vi har ikke notert noen utspill i det siste for å boikotte Syria, hvor barn halshugges, Gaza (som er styrt av terrorister), Egypt, hvor koptiske kristne og kvinner fra andre samfunnslag voldtas offentlig, eller Iran, som truer med å sende atomvåpen inn i befolkningssentra som Tel Aviv og Jerusalem.
Jonas Gahr Støre, tidligere utenriksminister og helseminister, var nokså outspoken i sin tid. Dagen før Anders Behring Breiviks forferdelige ugjerning på Utøya, var Gahr Støre og holdt foredrag for de unge sosialistene, som viftet med faner der de ville ha ham med på å boikotte Israel. Dette hadde han ingen tro på, men han hadde et våpen han brukte nokså ofte. «Israel bryter Folkeretten,» var hans stadige omkved. Ikke en gang kan vi se at han kunne dokumentere sin påstand. Folkeretten er en nokså påviselig sak. Man har avtaler, papirer som er undertegnet, saker som sammen utgjør det man kaller Internasjonal Rett. Det burde være en enkel sak for en Sorbonne-utdannet statsviter med historie som spesialfelt. Også ved Harward Law School har han antagelig fått kompetanse som kunne hjulpet ham til å dokumentere sine påstander.
Kåre Willoch, tidligere statsminister er vanskeligere å få has på. Han bruker litt av den samme teknikken som Lars Gule, terroristen som ble fanget og dømt for forsøk på å smugle sprengstoff til Palestina-arabiske terrorister, men som nå er NRKs spesialrådgiver om terrorisme. Vi lurer, som et aldri så lite sidespor, på hva som skal til å for å bli statskanalens ekspertkommentator på incest og såkalte æresdrap. Teknikken går ut på å pøse på med så mye informasjon, løgner blandet med fakta, i slike mengder at knapt noen tar seg tid til å nøste opp i galskapen. Miff har likevel tatt seg bryet, og tilbakeviser en mengde av hans påstander som forenklinger, misvisende, uklare, mye uheldig språkbruk, mengder av feil, unøyaktig, feiloversettinger, historieforfalskning (som er en form for løgn), selektiv fremstilling og demonisering av Israel.
Halvorsen, Støre og Willoch er i godt selskap med en mengde andre snille mennesker, som antagelig alle sammen kysser sin ektefelle og sine barn etter frokosten. Ingen ville tro at en representant for det gode Norge, som gjør en så iherdig innsats for å skape fred og spare regnskog ute i verden, kunne være noe annet enn bare god.
Det er her den underlige, men menneskelige dobbeltheten kommer i bildet. Ethvert menneske har en himmel i seg, en evne til å gjøre livet godt for sine medmennesker. Men samtidig har det samme mennesket en potensiell avgrunn av hat, som kommer til syne på samme måte som Vito Corleone i Gudfaren, som skyter sin egen bror. Han er ikke den som selv trykker på avtrekkeren, men han er den som gir klarsignalet, og han står på land og bivåner den kaldblodige avrettelsen som skjer ute i båten.
En ensidig hets mot jødenes eneste sikre holdepunkt, staten Israel, er langt mer stuerent enn å spre grove beskyldninger á la Protokollene, og virker noe mer balansert enn åpent å ønske at Hitler fortsatt levde, så han «kunne brenne alle dere jøder i helvete.» Et kyss på kinnet til sin kjære kan godt kombineres med å kreve at «alle flyktningene har rett til å komme tilbake» – i betydningen alle arabiske «flyktninger» fra tiden etter opprettelsen av Israel, inklusive deres etterkommere og tilflyttere til områdene. Like fullt ville det bety slutten på staten Israel som jødisk stat, det eneste trygge sted for jøder bortsett fra USA.
Vi opplever stadig å bli konfrontert med såkalt kontroversielle uttalelser eller sammenligninger. Man steiler når såkalt snille mennesker blir sammenlignet med en som var slem. Var Himmler blant de slemme? Definitivt. Men han kysset sin kone og sin datter.
En norsk politiker, og dermed henfallen til å havne i kategorien «god», person som går i demonstrasjonstog med arabere som synger «død over jødene» på arabisk: god – eller ikke? Snill eller slem?
En norsk samfunnsdebattant med skjegg, som stemmer til venstre for sentrum, og dermed omfattes av den norske definisjonen av «god», men som aldri har tatt avstand fra sin støtte til terroristorganisasjonen DFLP i form av forsøk på å smugle sprengstoff, – ond eller god? «Typisk-norsk-å-være-god»-nordmann, eller simpelthen en hatefull antisemitt?
Norsk kvinne som raser i telefonen over å ha fått en pro-israelsk informasjonsavis, en person som sender mail og kaller den «avskyelig», «komisk», «useriøs», eller som en kjent Midtøsten-kommentator i NRK kalte våre skriverier: «forvirrede kommentarer» – kysser de sine kjære før de går ut i verden, tro?
Antisemittene er ikke nødvendigvis galehus-kandidater med frådende munn og synderegister hos Politiet. Du kan ikke se på en person at vedkommende hater. Du kan kanskje ikke høre det heller. De er oftest vanlige, «gode» mennesker som yter sin skjerv og betaler sin skatt. De elsker sine barn og kanskje sin kone eller mann. De skiller seg på ingen måte ut.
Hvordan kunne nazistene få 532 norske jøder sendt til Auschwitz uten selv å arrestere en eneste av dem? Den 26. november 1942 reiste «DS Donau» avgårde fra Amerikalinjens kai i Oslo. Om bord var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Samtlige hadde et liv, noen som elsket dem, noen som sørget over at de forsvant, noen som kanskje den dag i dag savner dem.
En nordmann – en av de «de typisk gode» – en helt vanlig gjennomsnittlig god nordmann som kanskje kysset sin kone før han gikk på jobb denne kalde novemberdagen og bare «utførte ordre» ble dermed djevelens håndlanger og deltok i folkemord. Kun åtte menn av disse 542 overlevde krigens redsler.
Antisemitter er helt vanlige mennesker, som du og jeg. Som Himmler hadde en mørk side, er det fullt mulig å sjonglere mellom et smilende ytre som jobber lange dager for å yte noe tilbake til samfunnet vi lever i, og samtidig være en jødehater. Eller en som passivt står og ser på at det blir gjort. Hvor mange av naboene til disse 532 nordmennene kunne gjort noe for å redde dem?
Bli med å gjøre en forskjell! Bli med blant dem som protesterer mot denne mørke siden, bli med blant dem som følger med så denne onde avgrunnen i nokså vanlige mennesker ikke får utfolde seg fritt. DU kan redde et menneske ved dine holdninger. Husk at hatet ikke utøves av djevler med horn og skarpe tenner, men av smilende, kyssende mennesker. Vanlige folk, som du og jeg.
I morgen er det Holocaust-dagen i Norge. Det holdes arrangementer flere steder i Norge. Kanskje du kan være med på ett? I Oslo begynner det kl. 15:00 på Akershuskaia.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: