En av Norges faste internasjonale oppgaver er å ha formannsvervet i den giverlandsgruppa som samler inn støttemidler til driften av de palestinske selvstyremyndighetene. Ordningen var et resultat av Oslo-avtalene i 1993 og var ment som et midlertidig tiltak for å sette de palestinske selvstyremyndighetene i stand til å forvalte en offentlig administrasjon som grunnlag for en fremforhandlet tostatsløsning.
Det er lite igjen av forhandlingsprosessen som startet for mer enn 25 år siden. Det er også blant de gjenværende aktive giverlandene lite å spore av entusiasme for den fredsprosessen som de aller fleste for lengst har erkjent som en fiasko. Når den internasjonale komitéen av gjenværende giverland likevel møtes to ganger årlig for å konstatere manglende fremskritt, ligger nok mye av årsaken i at det er vanskelig å innrømme egne feilvurderinger gjennom et kvart århundres dårlig funderte fredsoptimisme. Utbetalingen av et astronomisk milliardbeløp til en selvstyremyndighet som ikke ligger tilbake for det internasjonale fotballforbundet i korrupsjon og mislighold, er et ømt punkt man helst ikke vil ha offentlig debatt omkring. Også i fotballverdenen er det sponsorene som med en ukontrollert pengeflom muliggjør korrupsjon og skadelige vedtak.
Utenriksdepartementet har gjennom mange år på grunnlag av egne undersøkelser vært klar over at deres rause bruk av bistandsmidler til de palestinske myndighetene har bidratt både til interne konflikter og radikalisering blant palestinerne, og til en svekket interesse for reelle fredsforhandlinger med Israel. Det har også vært kjent at den palestinske korrupsjonen bidro til at Hamas vant valget i 2006. Giverlandene har derfor med sin egen innsats undergravet og vanskeliggjort gruppens felles mål om ”en uavhengig, demokratisk og selvstendig stat Palestina som lever side om side med Israel i fred og sikkerhet.” Giverlandenes uansvarlige finansiering av PLO/Fatah-regimet er derfor en medvirkende årsak til at Hamas kom til makten i Gaza og til de blodige krigene Hamas har ført mot Israel de siste ti år.
Det er først og fremst palestinerne som har fått føle denne politikken på kroppen, men også Israel er påført store tap og skade gjennom så mange års forlengelse av konflikt og terror. Med den utviklingen vi har hatt i Midtøsten de senere år, er sjansen for genuin fred på kort sikt knapt en teoretisk mulighet. Men med en radikalt endret politikk fra giverlandenes side er muligheten for fred sannsynligvis ennå til stede. Palestinere flest er klar over hva de har tapt.
I Norge har denne saken fått en helt annen vinkling i mediene. Våre utenriksministres mislykkede fredsprosjekt i Midtøsten blir enten fortiet eller så ledsages det av oppslag som legger skylden for de manglene fredsforhandlingene på Israel. Et kraftig eksempel på det siste opplevde vi i forbindelse med SVs forslag om å anerkjenne ”staten Palestina.” Dette mediestuntet ble fulgt opp av TV2 som gjennom flere nyhetssendinger 28. mai formidlet grove løgner om Israel fra SVs Snorre Valen og TV2s agitator Fredrik Græsvik. Ingenting ble sagt om den israelske regjeringens ferske tilbud om reelle forhandlinger eller om palestinernes nye avvisning av kompromissløsninger.
Formålet med TV2s oppslag kan derfor bare ha vært å bidra med mer nedsettende omtale av Israel, en aktivitet de vet fører til antisemittiske stemninger blant folk, og som vi tror var hovedhensikten både for TV2s redaksjon og deres allierte meningsfeller i SV.
Et parallelt opplegg fant vi i NRK og Dagens Næringsliv som hadde lagt seg på en mer ”akademisk” linje ved å invitere doktorgradsstudent Marte Heian-Engdal til å fortelle at drømmen om fred og en palestinsk stat virker fjernere enn noen gang når Norge igjen innkaller giverne til møte. Det er tegn til utmattelse blant donorene, har hun oppdaget. Man må slutte å snakke om dette kun som støtte bare til palestinerne, mener hun. Hennes forskning til doktorgraden har konkludert med at: ”Dette er også bistand til Israel. Det gjør at okkupasjonen ikke har så store omkostninger, verken politisk, økonomisk eller moralsk.” Doktorgraden er sikret, må vi tro.
Heian-Engdal mener videre at: ”… Israel sparer mye på å ikke ta det fulle økonomiske ansvaret som okkupantmakt. Og støtten til en palestinsk sikkerhetstjeneste er klart i Israels interesse. Dersom giverne gir mindre, vil dette også gå ut over Israel.” Et slikt syn mener hun vil kunne endre diskusjonen. Rent bortsett fra den tøvete påstanden om at det dreier seg om bistand til Israel, er vi enig med Heian-Engdal i at tiden er kommet til å iverksette store kutt i bevilgningene til de palestinske selvstyremyndighetene.
Et kvart århundre med feilslått pengebruk til korrupsjon og terror bør det så absolutt gjøres en slutt på. Vi er helt sikre på at det er dette som skal til for å få reelle fredsforhandlinger i gang igjen. Om utenriksministeren, i likhet med Heian-Engdal, til og med skulle finne det formålstjenlig å legge skylden for sin feilslåtte politikk på Israel, slik gammel antisemittisk tradisjon tilsier, er vi sikre på at en kraftig nedskjæring av bistanden til korrupsjon, terror og antisemittisk agitasjon i de selvstyrte områdene vil bli ønsket hjertelig velkommen av de aller fleste israelere.
Den dagen det ikke lenger er økonomisk lønnsomt for de palestinske myndighetene å sabotere fredsforhandlingene, er vi sikre på at palestinerne vil velge seg seriøse representanter som vil anerkjenne den jødiske staten og ta imot Israels tilbud om ekte fred. Først da vil utenriksminister Brendes drøm om to stater som lever side om side i fred og sikkerhet kunne gå i oppfyllelse.
