Fredsprosessen i Midtøsten, eller mer korrekt ”fredsprosessen” i anførselstegn, – for det er ingen fredsprosess – følger et mønster. Mønsteret er svært tydelig for alle som har øyne å se med.
Først initieres eller inviteres det til direkte samtaler, gjerne etter at noen har lagt hodene i bløt for å finne løsninger som kan aksepteres av begge parter. Eller det blir sogar invitert til forhandlinger.
Vi husker Tostatsløsningen (fra 1974), Camp David-avtalen fra 1978, Madridkonferansen i 1991, Oslo-avtalen i 1993, Oslo 2 eller Interimsavtalen fra 1995, Wye (1995), Sharm el Sheik (1999), Camp David(2000), Clinton-parametrene (2000), Taba (2001), Veikartet for fred (2002), Elon-fredsplanen (det israelske initiativet) (2002), Folkets stemme (2002), Geneve-initiativet (2003), Isratin (2003), Sharm el Sheikh (2005), Den franske-italienske-spanske fredsplan (2006), Annapolis (2007), Trestatsløsningen (2009), Det israelske fredsinitiativets (2011) og nå sist Det franske initiativet (2016).
Det neste som skjer, er ett av tre:
- Partene møtes til direkte samtaler, og samtalene går i stå fordi araberne ikke ønsker å gi Israel de sikkerhetsmessigeinnrømmelsene landet må ha eller nekter å anerkjenne Israel som en jødisk stat, eller selv de mest generøse tilbud avvises fra arabisk side.
- Israel uttrykker ønske om direkte samtaler, det samme gjør araberne, men forlanger en mengde forhåndsbetingelserinnfridd før de vil forhandle. Også under forhandlingene kommer det stadig nye krav som betingelse for å ”forhandle” mer. Noe innfris, til skade for landet, og mot borgernes vilje.
- Israel uttrykker ønske om direkte samtaler, men araberne svarer kontant nei, gjerne samtidig som de gir Israel hele skylden for at de ikke vil.
Så går samtaler og forhandlinger, om de overhodet kom i gang, i stå, og det følger en økning i terrorangrep mot Israel.
I dette tilfellet er det altså Frankrike som tar initiativ til en konferanse som tar mål av seg til å berede grunnen for fredsforhandlinger mellom de to partene, men uten partene. Israels statsminister påpekte i går at det må to parter til for en fred, og at Israel på sin side er klar – når som helst – hvor som helst – til direkte samtaler. Han ba den franske statsministeren Manuel Valls, som for tiden er på statsbesøk i Israel, om å formidle ønsket til Israels Palestina-arabiske motpart, representert ved PA-president Mahmoud Abbas.
I dag kom svaret, fra Palestina-arabernes ”statsminister” Rami Hamdallah. Ifølge oppsettet over lander vi denne gang på det siste punktet. Unnskyldningen er klar. Han sier det blir for kort tid. Han og presidenten Abbas har nok en svært mye mer travel hverdag enn Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som ville stille til direkte samtaler på et par dagers varsel.
Så legges skylden på Israel: ”Netanyahu prøver å kjøpe seg tid. … men denne gangen vil han ikke kunne unnslippe det internasjonale samfunnet.”
Absurditeten burde ikke trenge nærmere presentasjon. Vi har tillit til at de som kan lese, også ser hvem som prøver på hva.
Palestina-araberne ønsker den franske konferansen velkommen, mens Israel på sin side er kritisk. Landets regjering mener at en avtale mellom de to partene lettest kan gjøres ved direkte samtaler dem imellom, og uttrykker ønske om dette. Netanyahu sier konferansen brukes av palestinerne som et middel til å slippe direkte samtaler.
Valls på sin side ville svært gjerne sett partene snakke sammen, og lovet i går å ta opp ønsket om dette med Francois Hollande, president i den franske republikken.
Planen er at det blir et nytt møte i høst, denne gangen med de to partene til stede.
Forhandlingene mellom de to partene har stått i stampe siden det USA-ledede initiativet strandet i 2014.
