I sin siste rapport konkluderer SPCJ i Frankrike med at jødene, til tross for at de utgjør én prosent av den franske befolkningen, er de offer for så mye som 51 % av alle rasistiske handlinger.
Rapporten er dedisert til minnet etter ofrene etter terrorhandlingene i Paris 7, 8, og 9. januar 2015. Disse er avbildet med fullt navn i begynnelsen av rapporten.
SPCJ ble grunnlagt i 1980 etter et bombeangrep mot en synagoge i Paris den 3. oktober 1980, et angrep som drepte fire og såret 46 mennesker. En kanadier av libanesisk opprinnelse ble kort etter utlevert til Frankrike, men det er aldri fastslått med sikkerhet at vedkommende var forbryteren. Angrepet var det første dødelige angrepet mot franske jøder etter Den annen verdenskrig.
SPCJ har kun ett formål: å beskytte jødisk liv i «dets pluralistiske uttrykk.»
Rapporten har med politianmeldte angrep, samt hendelser som er levert inn som en klage. Hendelsene er alle kryssjekket i den grad dette er mulig. Antisemittisk stoff som sirkulerer på internett er ikke med i rapporten.
I løpet av 2014 økte antallet antisemittiske handlinger med det dobbelte i forhold til året før. Voldelige handlinger alene økte med 130 prosent. Det var 241 voldelige handlinger i 2014.
Rapporten bruker ordene «voldelig» og «hyper-voldelig». Man ordlegger seg slik: «Antisemittiske trusler i Frankrike omfatter vedvarende ensidighet og partiskhet, sekteriske stereotyper, dypt hat, men spesielt antisemittisk jihad-terror. Menn og små barn har blitt drept av den ene grunn at de er jødisk.»
Det påpekes spesielt i rapporten at «mange programmer mot antisemittisme stopper ikke økningen i antisemittiske handlinger, langt derifra.»
Handlingene er grusom lesning, fra «Dieudonné»-affæren og en «raseriets demonstrasjon» hvor det ble ropt «død over jødene» og «Frankrike er ikke deres», svært voldelige og antisemittiske opptøyer og marsjer i juli og august, med rasering av synagoger og kosherbutikker, til hendelsen i Créteil i desember, hvor en familie ble tatt til fange og ranet, og kona i huset ble voldtatt etter at mannen var bundet, fordi de var jøder, og «jøder har penger».
Man skulle tro at slike hendelser ville få mennesker til å stoppe opp og tenke, og at det derfor ville legge en bremse på antisemittismen. Men det er det motsatte som skjer. Slike hendelser smitter, og det blir en økning når først en forbrytelse er gjort.
Rapporten konkluderer også med at antisemittismen i landet kommer fra to kilder: jødehat, og anti-israelske holdninger. De sistnevnte har i de senere årene blitt mer voldelige, systematiske, selvsikre og kategoriske.
På slutten oppsummeres de viktigste trender i året som har gått. Ett avsnitt alene omtaler jihadister. Hjemvendte krigere er én trussel, men også jihadister som aldri har forlatt landet, men som viser interesse for emnet. Det faktum at disse er mindre profesjonelle, gjør at de oftere går under myndighetens «radar», i den grad dette har noen betydning, får en kanskje legge til. For fransk etterretning hadde nok informasjon til å overvåke Kouachi-brødrene som sto bak Charlie Hebdo-terroren, men de avsluttet det og klarte ikke å forhindre massakren.
Akkurat det samme skjedde med Mohamed Merah, muslimen som drepte tre barn og en voksen i Toulouse den 22. mars 2012.
