Jamie Glazov fra FrontpageMagazine intervjuer tidligere rumenske etterretningsgeneral Ion Mihai Pacepa, den høyest rangerte offiser som noen gang hoppet av fra den tidligere Sovjetblokken.
Oversatt for SMA av Elisabeth Berg
Gjest hos Frontpage Intervju i dag er Ion Mihai Papeca, tidligere sjef for det kommunistiske Romanias internasjonale etterretningstjeneste. Han utga i 1987 boken Red Horizons (Regnery; utgaveserien Gateway) som ble trykket i nye opplag i 24 land. I 1999 kom boken The Black Book of the Securitate (Det hemmelige politiets svartebok) – Romanias mestselgende bok. Han er nå i sluttfasen av en bok om opphavet til dagens anti-amerikanisme.
Frontpage Magazine: Velkommen til Frontpage Intervju, Hr Pacepa. La oss begynne. Som Romanias tidligere spionsjef – vant til å ta ordre direkte fra Sovjets KGB – så sitter du åpenbart på store mengder informasjon. Du har skrevet om hvordan Sovjet utstyrte Hussain med masseødeleggelsesvåpen, i tillegg til å lære ham hvordan eliminere ethvert spor av dem. Kan du si litt om dette, og forklare oss bakgrunnen for at disse masseødeleggelsesvåpen ’ikke finnes’ i Irak i dag?
Pacepa: Dagens politiske hukommelse virker beleilig rammet av en slags Alzheimers sykdom. Hver eneste vestlige leder – det startet med Clinton – raste mot Saddams masseødeleggelsesvåpen for bare noen år siden. I dag husker nesten ingen at etterat general Hussein Kamel, Saddams svigersønn, hoppet av til Jordan, så bidro han til at vi fant ”mer enn ett hundre metallbeholdere og bokser” med dokumentasjon ”vedrørende alle former for våpen, inkludert atomvåpen.” Han hjalp også UNSCOM [FNs spesialkommisjon for inspeksjon av Iraks masseødeleggelsesvåpen] å plukke opp forbudte høy-graderte rakett-komponenter av elven Tigris. Dette var nøyaktig hva min gamle Sovjet-lagde ’Sãrindar’-plan beskrev i tilfelle krisesituasjoner: ødelegg våpnene, skjul utstyret og ta vare på dokumentasjonen. Det er ikke rart at Saddam lurte Kamel tilbake til Irak, der han tre dager senere ble drept sammen med over 40 slektninger – noe som Baghdads offisielle media beskrev som ”spontan utøvelse av stamme-juss.” Umiddelbart etterpå smalt Saddam igjen døren til enhver UNSCOM inspeksjon – og låste.
FP: Ble noen Sãrindar-plan iverksatt?
Pacepa: Javisst; miniversjonen av den Sãrindar-planen jeg lagde for Libyas Gaddafi.
Like etterat jeg fikk politisk asyl i USA, igangsatte Gaddafi brann ved den hemmelige kjemiske våpenanlegget som jeg visste om (kjelleren under Rapta kjemiske bygningskompleks). For å være helt sikre på av CIA fikk med seg brannen – og krysset stedet vekk fra angrepsplanene – så lagde han en enorm svart sky av brennende lastebildekk og malte brennmerker på selve komplekset. Dette var beskrevet i Sãrindar-planen. For å være på den sikre siden så fikk Gaddafi bygget opp et annet produksjonsanlegg, denne gang ca. 30 meter under jorden, i det utgravde Tarhunah-fjellet, syd for Tripoli. Dette var ikke i Sãrindar-planen.
FP: Det er altså ubestridelig at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, ikke sant?
Pacepa: Kreml etablerte på tidlig 1970-tall en ’sosialistisk arbeidsdeling’, for å overtale regjeringene i Irak og Libya til å slutte seg til terrorkrigen mot USA. KGBs formann Juri Andropov, senere Sovjets leder, fortalte meg at ett av disse landene kunne påføre amerikanerne større skade enn Røde Brigader, Baader-Mainhof og alle de andre terrororganisasjonene til sammen. Andropov forklarte at disse landenes regjeringer hadde utømmelig med finansielle ressurser (les: olje), men de hadde også store etterretningstjenester som ble drevet av ”våre razvedka [etterretnings] offiserer” og kunne strekke sine tentakler til alle verdens hjørner. Men der var èn grunnleggende fare; ved å løfte terrorisme opp på statlig nivå risikerte vi amerikansk gjengjeldelse. Washington ville aldri sende avgårde flyvåpen og raketter for å utslette Baader-Mainhof, men de kunne meget vel utplassere dem for å ta en terrorstat. Vi fikk derfor i oppdrag å i hemmelighet utstyre disse landene med masseødeleggelsesvåpen, fordi Andropov konkluderte med at yankiene aldri ville angripe et land som hadde slike våpen.
Libya var Romanias hovedklient i denne sosialistiske arbeidsdeling, på grunn av Ceausescus nære forbindelser med oberst Muammar Gaddafi. Moskva beholdt Irak. Andropov fortalte meg at hvis våre eksperimenter med Irak og Libya viste seg å være vellykkede, ville samme strategi bli utvidet til Syria. Libyas Gaddafi innrømmet nylig å ha masseødeleggelsesvåpen, og CIAs inspektører fant dem. Hvorfor skulle vi tro på at allmektige Sovjet, som hadde ynglet masseødeleggelsesvåpen over hele verden, ikke var i stand til å gjøre det samme i Irak? Hver minste våpendel Irak hadde kom fra den tidligere Sovjetunionen – fra Katyusha utskytningsramper til T72 tanks, BMP1 kampkjøretøy og MiG jagerfly. Våren 2002, rett etter at Russland tok sete ved NATOs bord, fullførte president Putin og hans ex-KGB offiserer, som nå driver Russland, nok en 40 mrd $ handelsavtale med Saddam Husseins tyranniske regime i Irak. Dette gjaldt ikke korn og bønner – noe Russland må importere fra annet hold.
FP: Fortell oss om PLO og dens forbindelse til Sovjetregimet.
Pacepa: PLO var drømt frem av KGB, som hadde en forkjærlighet for ’frigjørings’-organisasjoner. Der var Nasjonal frigjøringsarmé i Bolivia, skapt av KGB i 1964 ved hjelp av Ernesto ’Che’ Guevara. Så var det Colombias Nasjonale frigjøringsarmé, skapt av KGB i 1965 ved hjelp av Fidel Castro, som raskt ble dyptgripende involvert i kidnappinger, kapringer, bombing og geriljakrigføring. Senere skapte KGB også Demokratisk front for frigjøring av Palestina, som utførte utallige bombeangrep på ’palestinsk territorium’ i israelsk besittelse, pluss Den hemmelige armé for frigjøring av Armenia, skapt av KGB i 1975, og som organiserte tallrike bombeangrep mot kontorer til amerikanske flyselskap i Vest-Europa.
I 1964 vedtok PLOs rådsmøte – bestående av 422 palestinske representanter, håndplukket av KGB – Det palestinske nasjonale charter; et dokument utarbeidet i Moskva. Den palestinske nasjonale pakt og Den palestinske konstitusjon ble også født i Moskva, ved hjelp av Ahmed Shukeiri – agent under KGBs innflytelse, som ble PLOs første formann. (Han flyktet fra Jerusalem under 6-dagerskrigen, forkledd som kvinne. Han ble deretter et så stort symbol for etterretningskomplekset, at en senere operasjon – en påvirkningskampanje for å presentere Arafat som moderat – fikk kodenavn ’Shukeiri’). Dette nyskapte PLO var ledet av en eksekutivkomité i ren Sovjet-stil, med 15 medlemmer som – lik deres kamerater i Moskva – også ledet hvert sin avdeling. Som i Moskva – og i Bucuresti – var formannen i eksekutivkomiteen også øverste sjef [general commander] over de militære styrker. Dette PLO hadde også en Generalforsamling; et Sovjet-inspirert navn gitt til alle østeuropeiske parlamenter etter 2. verdenskrig.
Den rumenske spiontjeneste (DIE) hadde – med basis i en annen ’sosialistisk arbeidsdeling’ – ansvar for å utstyre PLO med logistisk støtte. Med unntak av våpen – som kom fra Sovjet og Øst-Tysklands Stasi – kom alt annet fra Bucuresti. Selv PLOs uniformer, brevark og konvolutter kom gratis fra Romania som ’kameratslig hjelp’. I løpet av disse årene landet to lastefly ukentlig i Beirut med godsaker for PLO. Arafats menn stod for lossingen.
FP: Du har fortalt om din personlige kjennskap til hvordan Arafat ble skapt og fostret av KGB, og hvordan sovjeterne faktisk designet ham til å bli PLOs fremtidige leder. Vær vennlig å kaste lys over disse omstendighetene for oss, er du snill.
Pacepa: ’Tovarishch Mohammed Abd al-Rahman Abd al-Raouf Arafat al-Qudwa al-Husseini, nom de guerre Abu Ammar’ ble formet til palestinsk leder av KGB i kjølevannet av den arabisk-israelske 6-dagerskrigen i 1967. I denne krigen ydmyket Israel to av Sovjets viktigste allierte på den tiden; Egypt og Syria. Kreml mente at Arafat kunne hjelpe til med å reparere Sovjets omdømme. Arafat hadde begynt sin politiske karriere som leder for den palestinske terrororganisasjonen al-Fatah; organisasjonens fedayeen ble hemmelig trent i Sovjetunionen. I 1969 klarte KGB å plassere ham i posisjon som formann i PLOs eksekutivkomité. Egypts hersker Gamal Abdel Nasser – også en Sovjet-marionett – foreslo utnevnelsen offentlig. KGB påla Arafat å erklære krig mot amerikansk ’imperium-sionisme’ på første toppmøte til Black International (også en KGB-finansiert organisasjon) som fant sted like etterpå. Arafat påstod at det var han som hadde skapt ordet ’imperium-sionisme’, men faktum er at Moskva hadde oppfunnet dette krigsrop flere år tidligere, ved å kombinere tradisjonell russisk antisemittisme med den nye marxistiske anti-amerikanismen.
FP: Hvorfor har amerikanske og israelske ledere latt seg lure såpass lenge vedrørende Arafats kriminelle handlinger og terrorisme?
Pacepa: Fordi Arafat er en mester i bedrageri – noe jeg også dessverre bidro til. I mars 1978 f.eks. fikk jeg i hemmelighet brakt Arafat til Bucuresti for å involvere ham i en lenge planlagt sovjet/rumensk desinformasjons-sammensvergelse. Arafat skulle late som om han omformet PLO fra en terrororganisasjon til en regjering-i-eksil som var villig til å gi avkall på terrorisme. Målet var å få USA til å etablere diplomatiske forbindelser med ham. Sovjets president Leonid Bresjnev mente at nyvalgte Jimmy Carter ville svelge agnet. Så han fortalte den rumenske diktatoren at forholdene var modne for å introdusere Arafat til Det hvite hus. Moskva ga Ceausescu jobben fordi rundt 1978 var sjefen min blitt Washingtons yndlingstyrann. ”Det eneste folk i Vesten bryr seg om, er våre ledere,” sa sjefen for KGB da han ga meg tilgang til bestrebelsene med å gjøre Arafat populær i Washington. ”Jo mer de kommer til å like dem, jo mer vil de like oss.”
”Men vi er en revolusjon,” eksploderte Arafat, da Ceausescu hadde forklart ham Kremls planer for ham. ”Vi ble født som en revolusjon, og vi burde forbli en uhemmet revolusjon.” Bebreidende forklarte Arafat at palestinerne manglet tradisjon, enhet og disiplin til å kunne bli en formell stat. At statsdannelse kun var noe for en fremtidig generasjon. At alle stater, selv kommunistiske, var begrenset av lover og internasjonale avtaler, og han var ikke villig til å la hverken lover eller andre hindringer komme i veien for palestinernes kamp for Israels utslettelse.
Eneste måten sjefen min klarte å overbevise Arafat om å bedra Jimmy Carter, var ved å gripe til dialektisk materialisme, da de begge var fanatiske stalinister som kunne sin marxisme utenat. Ceausescu var forståelsesfull og enig i at ”terrorkrig er ditt eneste realistiske våpen,” men han fortalte sin gjest også at hvis han omformet PLO til en regjering-i-eksil, og ga inntrykk av å bryte med terror, så ville Vesten la det regne penger og ære over ham. ”Men du må fortsette å late som; igjen og igjen,” understreket sjefen min ettertrykkelig.
Ceausescu betonet at politisk innflytelse – som dialektisk materialisme – var bygget på samme prinsipp som at kvantitativ akkumulering genererer kvalitativ forandring. Begge fungerer som kokain, kan man si. Hvis du sniffer det en gang eller to, vil det nok ikke forandre livet ditt. Hvis du bruker det dag etter dag derimot, vil det omgjøre deg til en slave, – en annen mann. Dette er den kvalitative forandringen. I skyggen av din regjering-i-eksil kan du ha så mange terrorgrupper som du ønsker, så lenge de ikke er offisielt knyttet til ditt navn.
I april 1978 fulgte jeg Ceausescu til Washington, der han overbeviste president Jimmy Carter om at han skulle overtale Arafat til å omforme PLO til en lovlydig regjering-i-eksil, hvis USA ville etablere offisielle forbindelser med ham. Hvorpå president Carter offentlig hyllet Ceausescu som en ”stor nasjonal og internasjonal leder” som hadde ”påtatt seg en lederrolle i verdenssamfunnet.”
Tre måneder senere fikk jeg innvilget politisk asyl i USA – og Romanias tyrann gikk glipp av drømmen om Nobels Fredspris. Et kvart århundre senere er Arafat fortsatt på plass som PLOs formann og ser ut til å holde Kremls bedragerske spill gående. I 1994 mottok Arafat Nobels Fredspris fordi han hadde gått med på å omdanne terrororganisasjonen sin til en slags regjering-i-eksil (den Palestinske Autoritet), og igjen og igjen gitt inntrykk av at han skulle fjerne punktene i PLOs Charter av 1964 som krever staten Israels ødeleggelse, i tillegg til totalt opphør av all palestinsk terror.
Ved slutten av det palestinske skoleåret 1998/99 beskrev alle de 150 nye skolebøkene, – i bruk av Arafats Palestinske Autoritet – Israel som den ’sionistiske enhet’ og sidestilte sionisme med nazisme. To år etter at Oslo-avtalen ble signert, økte antall israelere drept av palestinske terrorister med 73% sammenlignet med toårs-perioden før avtalen.
FP: Det kan ganske enkelt ikke bli noen form for fred i Midtøsten med Arafat ved roret. Hvilket råd vil du gi til amerikanske og israelske diplomater?
Pacepa: Å eksponere Arafats løgner og fordømme hans blodige terrorisme, men unngå innblanding i gjengjeldelsesaksjoner mot ham – det vil kun gjøre ham til forbilde blant palestinerne. Jeg foreslår Ceausescu-metoden. Da han staslig ble gjenvalgt som Romanias president i november 1989, var han like populær som Arafat er nå blant palestinerne. Noen måneder senere ble han anklaget for folkemord av sitt eget folk og henrettet av sitt eget folk. Fra den ene dagen til den andre ble Ceausescu selve symbolet på tyranni. Romania endret seg til et fritt land, og ble tolv år senere invitert med i NATO.
FP: Fortell oss litt om hva du mener om KGBs posisjon i Russland i dag. Noen mener KGB er i ferd med å gjenoppstå. Er det sant?
Pacepa: Definitivt. Russland har i løpet av de 12 siste årene blitt forandret til det overveldende bedre på hittil ukjente områder. Men landet har en lang vei å gå før det får revet ned arven etter Sovjetkommunismen. I juni 2003 satt sannsynligvis ca. 6000 tidligere KBG offiserer i viktige posisjoner i Russlands sentrale og regionale regjeringer. Tre måneder senere var også nesten halvparten av de høyeste regjeringsposisjonene besatt av tidligere KGB. Det er som om gamle, angivelig beseirede Gestapo skulle få ansvar for å gjenoppbygge Tyskland.
Siden kommunismens fall har Russland opplevd en hjemmehørende form for kapitalisme – i hendene på gamle kommunistbyråkrater, spekulanter og hensynsløse mafiagrupperinger. Dette har økt de sosiale forskjellene og skapt nedgang i industriproduksjonen. Russland har derfor, etter en oppadgående periode, gradvis – og kanskje heldigvis – sunket tilbake til sin historiske regjeringsform; det tradisjonelle samoderzhaviye (enevelde) som kan spores tilbake til det 14. århundres Ivan den Grusomme; der den føydale herre hersker ved hjelp av sitt eget personlige, politiske politi. Godt eller dårlig, det historiske russiske politiske politi kan fortone seg for folk flest i dette landet som eneste mulige forsvar mot de nye, hjemlige kapitalistenes griskhet og også nabolands grådige grafsing.
Russland kommer aldri til å gå tilbake til kommunisme; altfor mange russere omkom som følge av denne falske læren. Men det ser heller ikke ut som om Russland virkelig vender seg vestover; i hvert fall ikke i løpet av denne generasjonen. Om historien – også de siste 14 år – kan være en rettesnor, så vil Russland, som nå nyter sin gjenvunne nasjonalisme, kjempe for å gjenoppbygge et slags fordums russisk imperium ved å la seg inspirere av gamle russiske tradisjoner og ved hjelp av gammel russisk handlemåte og sedvane.
FP: Er Russland venn eller fiende av USA i dagens internasjonale klima?
Pacepa: Da Berlin muren ble revet ned, tok jeg en rask tur over for å se meg omkring. Det fryktede østtyske politiske politiet var avskaffet over natten, og arkivene var åpnet for publikum. Ett år senere var Stasis uhyrlige aktiviteter lagt nakent i et stort imponerende frihetsmuseum. En av representantene i Tysklands parlament fortalte meg at tyskerne ønsket å forsikre verden om at fortiden aldri igjen skulle gjenoppstå. For å være på den trygge siden solgte Tysklands regjering alle Stasis bygninger til private bedrifter.
Etter Sovjetunionens kollaps åpnet ikke de nye herskerne arkivene til Sovjetunionens politiske politi. I 1992 skapte de faktisk sin egen utgave av et KGB-museum i Moskva, i en ensformig grå bygning bak Ljubljanka. De øvre etasjer er fortsatt forbeholdt KGB-offiserer, mens første etasje er konferansesenter i tillegg til å fungere som en klubb for pensjonerte KGB-offiserer – med diskotek inkludert.
11. september 2002 hadde en rekke tidligere KGB-offiserer samlet seg i KGB-museet. De kom ikke sammen for å vise oss sympati på dagen for vår nasjonale tragedie, men for å feire den 125. fødselsdagen til Feliks Dzerzhinsky – mannen bak en av de mest kriminelle institusjoner i moderne tid. Et par dager senere omgjorde Moskvas borgermester Juri Lushkov – en av Russlands mest innflytelsesrike politikere – sin tidligere beslutning, og sa at han nå ønsket å gjenreise bronsestatuen av Dzerzhinsky på dens tidligere ærefulle sted på Ljubljanka plass. Like før hadde Russlands nye president beordret at statuen av Juri Andropov påny skulle settes opp i Ljubljanka, hvorfra den hadde blitt flyttet etter KGB-kuppet i 1991.
Andropov er den eneste andre KGB-offiser som ble satt på ’tronen’ i Kreml, og det var derfor bare naturlig for Putin å vise ham ære. Gjennom hele sitt liv indoktrinerte Andropov sine underordnede at ’amerikansk imperialisme’ var landets hovedfiende. Nå er det disse underordnede som driver Russland. Det vil nok ta enda en generasjon før dette vomfyll av hat – dyrket frem av Andropov – overfor USA forsvinner.
FP: Hvordan passer Russland inn i ’krigen mot terror’? Er der ikke i det minste en felles interesse i å bekjempe islamistisk terrorisme?
Pacepa: 11. september 2001 har røtter direkte i en felles sovjet/PLO-operasjon unnfanget i kjølevannet av den arabisk/israelske 6-dagerskrig i 1967. Fokus for denne fellesoperasjonen var å gjenoppbygge Moskvas anseelse; både ved å snu den islamske verden mot Israel og ved å skape et rabiat og voldelig hat mot Israels hovedstøtte – USA. Strategien var å fremstille USA – dette frihetens land – som et nazi-lignende ’imperium-sionistisk land’; finansiert av jødiske penger, og drevet av et griskt ’Sions Vises Råd’ (Kremls betegnelse på den amerikanske kongressen) – med det angivelige mål å omgjøre resten av verden til et jødisk gods [fiefdom]. Med andre ord så var kjernen i denne felles planen å omgjøre det arabiske og islamske historiske hat overfor jødene til et nytt hat overfor USA. Vi brukte haugevis av millioner på denne gigantiske saken der hele hærer av etterretningsoffiserer var involvert.
Et nytt element ble tilført Sovjet/PLO-krigen mot Israel og amerikansk imperium-sionisme på slutten av 1960-tallet: internasjonal terrorisme. KGBs 13. avdeling – i vår etterretningssjargong kjent som ’Avdeling for våte affærer’, der våt er pen omskriving for blodig – oppfant flykapring sist i 1969. Vi ble konstant innprentet med at ingen i den amerikansk/sionistiske innflytelsessfære skulle føle seg trygge lenger. Flykapring ble et instrument i sovjetisk utenrikspolitikk; og tilslutt det valgte våpen for 11. september 2001.
I løpet av disse årene med intensive flykapringer ble jeg overrasket over å se den nesten identiske stolthet som både Arafat og KGB general Sakharovsky tilkjennega over egen dyktighet som terrorister. ”Jeg oppfant kapring av [passasjer] fly,” sa Arafat brautende til meg, da jeg traff ham første gang tidlig på 70-tallet. Noen få måneder senere møtte jeg Sakharovsky på hans kontor i Ljubljanka. Han pekte på røde flagg som var stiftet på et verdenskart på veggen. ”Se der,” sa han. Hvert flagg representerte et fly som var blitt styrtet. ”Flykapring er min egen oppfinnelse,” skrøt han.
Sakharovskys underordnede styrer nå i Kreml. Det er ingen grunn til å tro at disse har endret seg, før de avslører hele sitt engasjement i den anti-amerikanske terrorismen og fordømmer Arafats terrorisme.
FP: Hr. Pacepa. Vi har ikke mer tid. Det var en stor ære å snakke med deg. Jeg håper du vil komme tilbake til oss en dag.
Pacepa: Det har vært en stor ære å være her hos dere, og jeg kommer med glede tilbake.
Kilde: Frontpagemagazine
Ved Jamie Glazov, 1. mars 2004. Jamie Glazov er nettstedet Frontpage Magazines redaktør. Han er Ph.D. i historie, med spesialitet i russisk, amerikansk og kanadisk utenrikspolitikk. Han er forfatter av Canadian Policy Toward Khrushchev´s Sovjet Union og medredaktør (med David Horowitz) til The Hate America Left. Han redigerte og skrev introduksjonen til David Horowitz´ Left Illusions. Hans nye bok er United in Hate: The Left´s Romance with Tyranny and Terror.
