Det vakte reaksjoner da den terror-identifiserte organisasjonen Defence for Children International som er en slags palestinsk-arabisk variant av Redd Barna, ble tildelt Raftoprisen for sitt virke. I Norge er det utenkelig at humanitære organisasjoner ikke er helt hva de utgir seg for å være. Vår tillit til de frivillige humanitære organisasjonene er grenseløs og ubetinget. Vi kan ikke forestille oss at de også kan være innblandet i virksomhet som er i strid med sine humanitære formål.
Men her er det behov for å introdusere litt realitetsorientering. Virkeligheten i de selvstyrte palestinske områdene er svært forskjellig fra den norske hverdagen, – også på det humanitære området. Vi snakker om en folkegruppe som aldri i sin forhistorie har opplevd å tilhøre en liberal, demokratisk statsdannelse, som mangler ethvert erfaringsgrunnlag fra det vi ser på som et tradisjonsbasert og naturlig nasjonalt folkefellesskap hvor alle har del i nasjonale fellesgoder og etter evne deltar i byggingen av folkefellesskapet.
I det palestinsk-arabiske samfunnet er mennesker, slik som i alle arabiske samfunn, strengt knyttet sammen gjennom religion og æreskultur i personlig tilhørighet til stamme, klan og familie. Det finnes ikke noe slikt som en arabisk nasjonalstat i likhet med europeiske nasjonalstater. Kampen for tilværelsen i et slikt samfunn er svært ulik det vi opplever i et land som Norge. Et særtrekk ved dette samfunnet er at det fremdeles befinner seg i den krigstilstanden som de arabiske nabostatene skapte da representanter for det jødiske folk erklærte suverenitet over sitt historiske fedreland, Israel i 1948.
I den selvpåførte nødssituasjonen som mange av disse menneskene ennå lever i, har de måttet utnytte de ofte knappe mulighetene som finnes, og for det palestinsk-arabiske samfunnet har disse mulighetene gjennom de siste 75 år i stor grad vært knyttet til humanitær bistandsvirksomhet fra FN-organer som UNRWA eller frivillige utenlandske organisasjoner, så som for Norges del, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen. Slike organisasjoner har i sin tur ført til dannelsen av tilsvarende organisasjoner som mottakere av ulike former for bistand på arabisk side.
Et annet særtrekk som har fulgt vegringen mot å erkjenne og akseptere den historiske utviklingen i regionen, er at man har samlet store deler av den palestinsk-arabiske befolkningen omkring en visjon om å endre historien ved en gang å skulle slette den jødiske staten Israel fra kartet. Dette er en side ved det palestinsk-arabiske dagliglivet som man i Norge knapt kjenner omfanget av og styrken i fordi dette sjelden eller aldri omtales i norske medier. For å virkeliggjøre denne visjonen har denne befolkningen opprettet og samlet seg om en lang rekke militsgrupper og terror-organisasjoner som i stor grad er tilknyttet dominerende klaner og familier i området.
Disse organisasjonene har internasjonal humanitær bistand som en av hovedkildene til finansiering av administrasjon og drift av organisasjonen. Den mest fremtredende blant disse organisasjonene er Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, som ble opprettet i 1964 med betydelig hjelp fra Moskva for å utslette Israel. Men også Folkefronten for frigjøring av Palestina, Fatah, Hamas og Palestinsk islamsk jihad er viktige deler av det terrornettverket som omgir Israel og som holdes i virksomhet ved hjelp av internasjonal, inkludert norsk bistandsvirksomhet.
Ingen av disse organisasjonene eller de mange familie- og klanbaserte filialene deres har til nå indikert at de kan være rede til å inngå en varig og troverdig fredsavtale med Israel. Så lenge det tilflyter dem en voksende og tilsynelatende endeløs strøm av penger og voksende politisk anerkjennelse og støtte både fra den vestlige og den islamske verden, har de knapt noe motiv til annet enn å skape stadig mer utspekulerte måter å tiltrekke seg bistandsmidler på.
Å opprette egne nettverk av «humanitære» grupperinger som samarbeider med vestlige frivillige organisasjoner, den såkalte «fredsindustrien,» som ofte lar seg blende av fortellinger om israelsk «apartheid,» «brudd på menneskerettighetene» og andre overgrep, har vist seg som en effektiv måte å få kanalisert midler også inn i organisasjoner som ikke står på selvstyremyndighetenes lønningslister.
På denne måten er det ikke bare Raftostiftelsen som kommer i skade for å støtte virksomhet som er i strid med sine formål: Det samme gjør myndigheter over hele den vestlige verden. Hver måned i året gjentar en norsk «diplomat» overfor FNs Sikkerhetsråd et litani av anklager mot Israel som er samlet inn til ham av slike organisasjoner.
Ingenting av dette rapporteres til det norske folk av de statsfinansierte «gravejournalistene.» De er påpasselige med å få med seg påstander om at israelerne dreper barn når de i virkeligheten forsvarer seg mot væpnede angrep fra palestinsk-arabiske barnesoldater som er trenet og væpnet med vestlig, inkludert norsk, humanitær bistand. Det kan være vanskelig å forstå alle konsekvensene av dyptgående kulturforskjeller. Det ser vi både i Israel og i Sverige, men det er ikke umulig om viljen er der.
