Et tema som i snart 20 år har vært en gjenganger i våre publikasjoner har dreiet seg om den omfattende europeiske og norske støtten til organisasjoner og enkeltpersoner i Midtøsten som er kjent for å ha nær tilknytning til terroristorganisasjoner av ulike slag. Eksempel på organisasjoner i Norge som har kunnet identifiseres med tilknytning både til slike finansieringsnettverk og til egne bestrebelser på å skade staten Israel og å undergrave den jødiske statens internasjonale omdømme, er Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp.
Allerede under den rødgrønne regjeringen på 2000-tallet da det var tydelig for alle at de norske fredsbestrebelsene under Oslo-prosessen ikke lot seg gjennomføre, innrettet regjeringen Stoltenberg sin Midtøsten-politikk etter de retningslinjene som var skapt i Europa etter oljekrisen på 1970-tallet. Norge har siden den gang vært en av de flinkeste elevene i EU-klassen på dette området. Norge følger i dag EUs «felles utenrikspolitikk» i Midtøsten mer lydig enn mange EU-land, noe som er spesielt synlig under stemmegivning i FNs organer og i den politiske tilslutningen til direkte EU-kritikk av Israel.
I sommer kunne vi lese at 11 land i EU med tilslutning fra regjeringen Solberg har henvendt seg til Israel med nye trusler om hva man der har i vente dersom Israel «annekterer» Jordandalen. Det var den relativt ferske utenrikskommisaren i EU, Josep Borrell, som på oppfordring fra 11 utenriksministre i EU markerte sin gamle avsky for den jødiske staten. Her merker vi oss særskilt at EU ikke engang fikk med seg et flertall av EU-landene på denne usaklige kritikken, mens Norge stilte lydig opp.
I slutten av juli fulgte 14 EU-land og Norge opp med trusler om straffetiltak mot Israel som følge av at israelske myndigheter har gitt byggetillatelse til nye boliger i bosettinger i Judea og Samaria. I brevet understreket de europeiske landene at «bosettinger er ulovlige i henhold til internasjonal humanitærrett. Enhver ytterligere byggevirksomhet i dette strategisk sensitive området vil ha en ødeleggende virkning for en sammenhengende palestinsk stat, så vel som det på en alvorlig måte vil undergrave muligheten for en fremforhandlet tostatsløsning i overensstemmelse med internasjonalt omforente parametere.»
Dette avdekker en viktig side både ved EUs og Norges Midtøsten-politikk. Det sviktende grunnlaget for truslene fra EU er nemlig i stor grad sammenfallende med utenriksminister Eriksen Søreides fremstilling av disse spørsmålene i Stortinget tidligere i år hvor hun legger vekt på at «… vi er også helt klare på at israelske bosetninger på okkupert område er i strid med folkeretten, og at en tostatsløsning må bygge på både parameterne fra Oslo-avtalen og FNs sikkerhetsråds resolusjoner.» Hun fortalte senere til Stortinget at «en anneksjon vil utgjøre et alvorlig brudd på folkeretten. Videre vil en slik handling undergrave mulighetene for en bærekraftig to-statsløsning, gjøre det vanskeligere å løse den israelsk-palestinske konflikten, og kunne ha en negativ innvirkning på regional fred og sikkerhet.» Dette er alt sammen en blåkopi av EUs truende politikk overfor Israel. Både på israelsk side og blant internasjonale eksperter bestrides de europeiske og norske påstandene om at israelsk politikk er på kant med folkeretten.
Den konsekvente og vedvarende politikken fra Europas side overfor Israel som Norge støtter, er ikke gjenstand for offentlig debatt i Norge eller i andre europeiske land. På israelsk side er man bekymret, – ikke først og fremst over muligheten for at president Trump taper valget, men på grunn av den sterke oppfølgningen EUs og Norges politikk får gjennom rundhåndet europeisk og norsk økonomisk støtte til organisasjoner med klar og dokumentert tilknytning til terrorisme. En av de mest kjente terror-organisasjonene som nyter godt av denne støtten, er «Folkefronten for frigjøring av Palestina» som ble opprettet i 1967 for å ødelegge Israel og som gjennom tiårene har hatt hundretalls jødiske liv på samvittigheten.
En nylig utgitt rapport fra den israelske organisasjonen NGO Monitor beskriver i detalj den europeiske finansieringen av palestina-arabiske terroristorganisasjoner. Konsekvensen av denne bistanden er at ethvert forsøk på å skape fred i området blir undergravet av europeisk og norsk politikk i området. Fra norsk side dreier dette seg foruten støtte til EUs politikk, også om et direkte engasjement for å betale deltakere i gateopptøyer i Jerusalem som er rettet mot staten Israels politiske ledelse.
Det er en tragedie at denne politikken fra norske myndigheters side påstås å være til støtte for folkeretten i området. I Stortinget pleier utenriksministeren å fremheve at norsk utenrikspolitikk dreier seg om «… å fremme folkeretten og den multilaterale orden som styrker Norges sikkerhet og suverenitet,» som det i fjor het i begrunnelsen for å søke medlemskap i Sikkerhetsrådet. Denne tragedien utdypes ved at dette bedrageriet er godtatt av elitene og videreføres av boikott-organisasjoner som endog skriver opprop og holder konferanser om det. Men dette gjør oss ikke mer bekymret for hvordan det går med Israel. Det gjør oss bekymret for hvordan det vil gå med Norge som så underdanig har valgt å innordne seg under diktatet fra Israels uvenner.
