Siden den tyrkiske erobringen av det bysantinske riket og hovedstaden Konstantinopel på 1400-tallet, har den tyrkiske imperialismen ridd Europa som en mare, med kriger, invasjoner, erobringer, slaveri, diskriminering og undertrykkelse. Dette varte til helt opp mot vår egen tid da Tyrkia sluttet seg til aksemaktene under første verdenskrig som de tapte, noe som ledet til frigjøringen av Landet Israel. Tyrkia var da kjent som ”Europas syke mann.” Så sent som i 1973 okkuperte Tyrkia det nordlige Kypros som ble etnisk renset for grekere og av FN atskilt fra resten av øya med en separasjonsmur.
Tyrkias periode som sekulær og vestlig orientert stat ebbet ut tidlig på 2000-tallet da det islamistiske ”rettferdighets- og utviklingspartiet,” AKP, overtok makten og gjennomførte omfattende utrenskninger i landets maktstrukturer. Erfaringen det siste tiåret har vist at Tyrkias islamistiske regime, så langt fra å være vestlig orientert, snarere viser tegn på å ville utnytte det regionale kaoset som mulighet til å gjenreise det ottomanske imperiets storhet i Midtøsten og det østlige Middelhavsområdet. Tyrkia fremstår i så måte som en klar utfordrer til Iran om et regionalt hegemoni i det politiske tomrommet etter sammenbruddet i den arabiske verden.
Midtøsten er i dag preget av en rekke alvorlige konflikter som skaper og vedlikeholder politisk, sosial og økonomisk ustabilitet i regionen. Den arabisk-israelske konflikten er i realpolitisk forstand den minst alvorlige av disse. Den alvorligste, og som på en grunnleggende måte skaper omfattende og varig ustabilitet i Midtøsten, er den gamle religiøse motsetningen mellom sunni- og sjiamuslimer, og som først og fremst representeres av Iran og Saudi-Arabia sammen med deres respektive støttespillere, filialer og stedfortredere omkring i regionen.
Den mest kompliserende konflikten skapes av det kurdiske folks selvstendighetskamp som retter seg mot fire av statene i regionen: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Kurdernes frihetskamp føres derfor til dels på tvers av sunni-sjia-konflikten og gjør at statenes interesser, atferd og allianser ikke alltid oppfattes som logiske og naturlige. Kurderne har hatt betydelig nytte av sammenbruddet til regimene i Irak og Syria, og dette utfordrer Tyrkia og Iran som på sin side begge streber etter å oppnå en regional lederstilling i konkurranse med hverandre. Det er i dette bildet vi i dag må vurdere Tyrkias interesser og atferd både politisk og militært.
Vår tradisjonelle måte å oppfatte Tyrkia på er som et europeisk grenseland mot Orienten, men også som en nær alliert innenfor NATO. Denne rollen for Tyrkia var særlig viktig for vestmaktene under den kalde krigen hvor Tyrkias den gang klart vestlige orientering og geografiske plassering var av stor strategisk betydning for NATO.
Men situasjonen er ikke lenger den samme. Det geopolitiske bildet er radikalt endret, og sammen med det har også Tyrkia fått sin politiske og strategiske orientering endret. Vi har sett tydelige tegn på denne utviklingen i flere år. Blant de første tegnene var Tyrkias farvel til den strategiske alliansen med Israel, som i årtier ble sett på som en stabiliserende faktor i regionen. Som man kunne forutse ble denne alliansen sett fra tyrkisk side lite forenlig med landets nye ønskerolle som religiøs, politisk og militær ”sentralmakt” i den sunni-islamske verden.
Det var derfor ingen overraskelse at daværende statsminister Erdoğan etter å ha utrensket de konservative og sekulære kemalistene fra sine embeter i forsvar, politi og rettsvesen, avbrøt det langvarige militære og økonomiske samarbeidet med Israel, sponset terrorangrep og anla en fiendtlig retorikk mot den jødiske staten som vi kjenner igjen fra de arabiske land og organisasjoner (Erdoğans første dolkestøt).
Det som virker mer overraskende er å se hvor lite denne tyrkiske dreiningen i islamistisk retning hadde å si for Europas og den øvrige Vestens innstilling til sitt samarbeid med landet. Det var som om vi ikke merket at Tyrkia tok skrittet ut av Vesten og inn i Midtøsten. Noe av det siste og mest forbausende utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde før han gikk av for to år siden, var å sende kong Harald og dronningen på statsbesøk til den islamistiske potentaten Erdoğan som med sitt nye palass til 5 milliarder kroner i pomp og prakt stadig mer minner om sine ottomanske forbilder.
Tyrkia har for lengst vist at landet har helt andre interesser i tilknytning til krigen og konfliktene i nabolandene enn Vestens krig mot terror og ISIL. Tyrkia fører sin egen krig i regionen, i første rekke mot kurdisk selvstendighet og i langt mindre grad mot ISIL som sammen med tyrkisk-støttede terroristgrupper i Syria bekjemper både kurderne og Assad-regimet. Tyrkias posisjon i denne konflikten er derfor slett ikke helt på linje med Vestens og USAs, og den går på tvers av Russlands forsvar av Assad og bekjempelse av de tyrkisk-støttede turkomanske opprørerne i Syria.
Det er i denne sammenheng vi må vurdere Tyrkias motiv for å skyte ned et russisk kampfly som teoretisk kan ha vært innenfor tyrkisk luftrom i noen få øyeblikk mens det bekjempet terrorgrupper i Syria. Nedskytingen var ikke militært nødvendig og er bare i helt teoretisk forstand en mulig grensekrenkelse. Handlingen er heller ikke i pakt med vanlig praksis når det gjelder reaksjon på helt ubetydelige grenseepisoder. Med den formalistiske begrunnelsen for nedskytingen må derfor handlingen vurderes som et påskudd fra Tyrkias side for å utvide og skjerpe konfliktnivået ved å forsøke å engasjere NATO på sin side i den regionale krigen. Når så Russland karakteriserer hendelsen som et dolkestøt, er dette ikke tatt ut av løse luften. Handlingen var unødig aggressiv.
Det er ikke første gangen Tyrkias islamister dolker vennligsinnete stater i ryggen. Israel har opplevd tilsvarende atferd fra det regimet, og Hellas har lidd sterkt ved at tyrkiske myndigheter har drevet hundretusener av syriske og andre flyktninger over grensen til Europa, en politikk vi også sliter med følgene av i Norge. Tyrkia har åpenlyst drevet et dobbeltspill i denne konflikten som har forsterket faren for internasjonal storkonflikt. Den alvorligste faren i den situasjonen som har oppstått kan imidlertid være at NATOs og NATO-landenes lederskap ikke forstår hvilke endringer som pågår i det tyrkiske samfunnet, og fremdeles stiller seg blindt og automatisk solidariske når det tyrkiske regimet utfordrer freden med sitt maktspill. Slik uforstand kan i verste fall få dramatiske følger.
