Det apokalyptiske dramaet som utspiller seg i Midtøsten er et voksende problem for vestlige politiske ledere som mangler kunnskap om hvordan arabiske stamme- og klansamfunn fungerer. De kommer med utrolige utspill for å avlede folks oppmerksomhet fra det som foregår, og mediene spiller på lag også i Norge hvor den politiske uforstand er minst like stor som i EU.
Nylig opplevde vi at FNs organisasjon for fremme av utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, etter arabisk initiativ og med entusiastisk støtte fra bl.a. Frankrike og Sverige, vedtok en resolusjonstekst som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til Landet Israel. Både den svenske og den franske regjering var fullstendig klar over at hele dette antisemittiske stuntet var et historisk falskneri, men de følte det likevel i sin interesse å støtte opp om de arabiske løgnene som til stadighet er til salgs i FNs organer. Hva er det som driver europeiske politiske ledere til dette knefallet? Hva er det som svikter?
Det er ingen tilfeldighet i denne saken at det blant de europeiske landene nettopp er Frankrike og Sverige som sterkest føler trykket fra den økende innvandringen av arabiske ungdommer. Den ukontrollerte innvandringen som også bringer arabiske terrorister til Europa, setter sitt spesielle preg på og styrer disse landenes mange parallellsamfunn hvor jihadistene finner et fristed finansiert over europeiske velferdsbudsjetter. Utviklingen går raskt og er allerede blitt et blitt problem som må anses uløselig innenfor rammen av en enhetssøkende, liberal, demokratisk nasjonalstat som disse landene inntil nylig var slike lysende eksempler på. Slik er det ikke lenger.
Samfunnets ”kanarifugl,” – den jødiske minoriteten – er i ferd med å emigrere på grunn av den økende islamske terroren og den medfølgende ettergivenheten fra landenes politiske ledere som spesielt går ut over jødene. Det skjer ofte i form av iøynefallende og irrasjonelle angrep på den jødiske staten Israel. Israel har i dag overtatt den rollen som ”den vandrende jøden” hadde som syndebukk i europeisk historie, og nettopp i Sverige og Frankrike ser vi de åpenbare bekreftelsene på at anti-israelske stemninger som drivkraft i europeisk politikk fremdeles utnyttes for hva de er verd.
Mens Syria, en sterkt mislykket stat som kom i stand etter initiativ fra nettopp Frankrike, og hvis mislykkethet den franske regjering ikke kan fraskrive seg sitt historiske ansvar for, bombes i grus og millioner av innbyggere er på folkevandring mot Europa, dukker den franske president Hollande opp med et forslag om å løse den arabisk-israelske konflikten ved hjelp av et stormaktsmøte i Paris denne sommeren. Vi ser ingen grunn til å tro at Frankrike vil være bedre i stand til å løse de palestinske problemene enn de syriske. Den europeiske innblandingen i Midtøstens problemer har gjennom et århundre bygget opp en humanitær og politisk katastrofe som historien viser få andre eksempler på. Skal araberne og jødene slutte fred, må de selv gjøre det ved et forhandlingsbord.
I Norge pågår denne avledningsmanøveren først og fremst i mediene hvor Israel stadig fremstilles som en ondskapsfull årsak til okkupasjon og ufrihet. På fjernsynskanalen TV2 ble det i programposten ”Underhuset” arrangert en ”debatt” om hvorvidt Israel svartmales av norsk presse. Problemstillingen var at flere land i Midtøsten opplever interne blodbad så bestialske at det vanskelig lar seg beskrive. Likevel blir demokratiske Israel stadig fremstilt som det store problemet.
Man kunne av tittelen på programmet for så vidt gjette seg til svaret, men det var likevel verd å merke seg at til å forsvare norsk presse mot denne mistanken, hadde TV2 valgt Sidsel Wold, utenrikskorrespondent i NRK, og Mímir Kristjánsson, nyhetssjef i Klassekampen. Det er ingen tvil om at nettopp disse to er representative for norsk presses svartmaling av Israel. Det som skjedde under ”debatten” var imidlertid at programlederen, Yama Wolasmal, ble så fascinert av det han hørte at han glemte å slippe de øvrige debattantene til. Debatten ble til en forelesning hvor Sidsel Wolds svartmaling av Israel fikk fritt spillerom.
I nabokanalen, NRK, er man også opptatt av svartmaling. Her var imidlertid temaet svartmalingen av dem som svartmaler Israel. I Søndagsrevyen den 22. mai introduserte programleder Ingerid Stenvold Israels regjering som ”høyrevridd” og presenterte det som et problem at Israel har fått en lov om at frivillige organisasjoner som mottar penger fra utenlandske myndigheter skal måtte oppgi hvor pengene kommer fra. Hun uttrykte bekymring for at statsminister Benjamin Netanyahu er ute etter organisasjonene på venstresiden og vil ”kvele de alternative stemmene.” Hun fikk støtte for dette synet fra NRKs Midtøsten-korrespondent Falkenberg Mikkelsen.
Det er imidlertid ikke første gangen denne loven skaper konsternasjon på den ytterste venstresiden i Norge. Allerede for fem år siden presenterte avisen Vårt Land et intervju med nåværende biskop i Borg, Atle Sommerfelt, om dette skrekkelige lovforslaget i Israel som ”innebærer en kriminalisering av alle som jobber for eller omtaler boikott av Israel og ulovlige bosettinger,” slik han uttrykte sin harme. Han karakteriserte loven som ”nok et grovt forsøk på å kneble ytringsfriheten i Israel.” ”Norge må protestere kraftig i mot dette,” uttalte han.
De er kanskje ikke gamle nok til å huske at vi også i norsk politikk har hatt en offentlig debatt om dette temaet. Det skapte bitter strid i Norge da det ble kjent at norske organisasjoner på venstresiden hadde mottatt penger fra fremmede makter. Norges kommunistiske parti mottok i mange år penger fra Stalins regime i Moskva, og Nasjonal Samling ble sponset fra Berlin.
Det var ikke først og fremst en ”høyrevridd” regjering som reagerte mot denne formen for utenlandsk undergraving av det norske samfunn, men en alminnelig norsk Arbeiderparti-regjering. Det vakte også sterke reaksjoner i Arbeiderpartiet da en av deres håpefulle, byråsjef Arne Treholt, ble dømt til 20 års fengsel for bl.a. å ha tatt imot store pengesummer fra Saddam Husseins regime i Baghdad for å fremme dets interesser i Norge. Slik er loven i Norge.
Vi tør slå fast at hverken biskopens, NRKs eller TV2s bekymring i denne saken gjelder ytringsfrihetens kår i Israel. Vi er fremdeles overbevist om at hvem som helst i Israel nyter godt av en ytringsfrihet som vi knapt ser maken til i våre norske medier. Det som plager norske medier er akkurat det samme som plager norske og europeiske politikere: Israel er et åpent og fritt samfunn med en ytringsfrihet som ingen andre i den del av verden nyter godt av. Denne ytringsfriheten gjør det vanskelig å holde skjult hva politikerne og deres frivillige organisasjoner har til hensikt i Midtøsten. Det er langt igjen før norske medier klarer å oppvise en journalistisk profesjonalitet som minner om det du finner i israelske medier og som kan ta fatt i disse problemstillingene.
I Israel er det fremdeles ikke ulovlig for frivillige organisasjoner å motta penger fra fremmede regimer i den hensikt å motarbeide den demokratiske staten. Det som er problemet for både NRK og biskopen i Borg, er at nå vil du og jeg få vite hva de driver med av lyssky virksomhet, og det er i hvert fall ikke et anslag mot ytringsfriheten slik biskopen mener, men det kan jo hende at enkelte vil føle seg beklemt over å måtte stå frem dersom mediene forteller hva de nå har lov å vite.
