Det nye EU-direktivet som boikotter all handel med israelske institusjoner utenfor våpenhvilelinjen fra 1949, altså før Syria, Jordan og Egypt angrep Israel i juni 1967, er naturlig nok gjenstand for en del diskusjon og oppgitthet i israelsk politikk og media. Direktivet trådte i kraft den 30. juni 2013.
Direktivet omfatter ikke handel bare med varer som er produsert i de israelske områdene utenfor denne linjen, men også i Øst-Jerusalem og på Gilan-høydene. Fremtidige avtaler med Israel er også pålagt å inneholde en erklæring om at de ikke er tilknyttet de omdiskuterte områdene, som her selvfølgelig kalles okkuperte.
Handelsdirektivet er dermed en sterk politisk ytring i form av press på en av partene i en konflikt EU i utgangspunktet ikke har noe med, og hvor den ene av partene, PA-araberne, både i årevis har brukt terror som pressmiddel, og i de senere årene komplett har nektet å sette seg ved forhandlingsbordet.
Men situasjonen er langt fra slik EU tenker, og dermed det norske, ofte svært ensidige og anti-israelske nyhetsbyrået NTB, som her villig siteres, til og med i den kristelige avisen Dagen:
«De israelske bosetningene på Vestbredden er svært omstridte. Til tross for internasjonal fordømmelse har Israel ikke villet stanse utbyggingen, noe som også har ført til at palestinerne sier nei til fredsforhandlinger.»
42.400 DØDSLEIRE I EUROPA
Hvem er de som står bak «den internasjonale fordømmelsen?» Har det internasjonale samfunn kredibilitet, slik at når det foreligger fordømmelse er dette et mål på moralsk eller juridisk «rett og galt»? Hvis det forholdt seg slik at EUs fordømmelse, eller «internasjonal fordømmelse» var målestokk, var Israel for lenge siden sluttet å opphøre. Under Den annen verdenskrig søkte nazistene å utrydde det jødiske folk, og historieskriverne har i årene som fulgte, nærmest klart å skape et bilde av nazistene som de eneste forbryterne, med de allierte kreftene som en ideologisk motpol. For en del var nok bildet slik. Men det er langt fra hele bildet.
For i det senere har det blitt klart at det var langt flere konsentrasjonsleirer i Europa enn man tidligere antok – omtrent dobbelt så mange – og at det derfor nødvendigvis må ha vært svært mange ikke-tyske som visste om folkemordet, og enten lot det skje, eller aktivt deltok i det. Et eksempel på det siste har vi fra deportasjonen av 532 norske jøder til den visse død i nazistenes vold. Tror du at det var nazistene som arresterte disse norske statsborgerne? Nei, det var utelukkende norske politifolk og lensmenn som gikk nazistene til hende. Et skammens kapittel i norsk historie.
EU NEKTER Å FØRE HIZBOLLAH PÅ TERRORLISTE
Det finnes mange sterke, jødehatende terroristorganisasjoner i regionen. En av disse er Hizbollah («Allah’s parti»). Hizbollah er et ultrareligiøst, sjiamuslimsk politisk parti med en halvmilitær ving som har sterke bånd til Iran, med et program hvor deres kamp mot Israel «vil ta slutt først når denne enhet slutter å eksistere» – med andre ord en total utslettelse av Israel. Hizbollah sverget i sin tid lojalitet til ayatollah Khomeini i Iran, og går for utvisning av alle amerikanere, franskmenn og israelere fra libanesisk territorium, og står bak selvmordsangrep mot den amerikanske ambassade og marineforlegninger i Beirut i oktober 1983 hvor 283 amerikanere ble drept. De sto også bak angrepet mot en turistbuss i Bulgaria i fjor der fem jøder ble drept. Programmet deres utelukker enhver fredsforhandling eller våpenhvile med fienden.
Naturlig nok er organisasjonen følgelig oppført på USAs og Israels terrorliste. Det samme er det i Bahrain, Canada, Egypt, Frankrike, Nederland og Storbritannia. Australia har oppført den eksterne sikkerhetsorganisasjonen til Hizbollah.
Men har EU – i dette tilfellet selvoppnevnt «internasjonal fordømmelses» talerør formådd noe for å forhindre virkelig urett her i verden, konkret å hindre denne islamistiske terroristorganisasjonen i å få boltre seg? Nei.
Til tross for gjentatte oppfordringer fra Israel om å få dem på terrorlisten, og til tross for at organisasjonen støtter den syriske president Assad med våpen, trening og logistikk i hans nedslaktning av sine egne borgere, sitter EUs ledelse heller på gjerdet og løfter ikke en finger.
Ikke før det kommer til jøders bygging – av alle steder i deres egne ur-områder, selve kjerneområdet Judea, våkner EUs rettferdighetssans. Her skal jødene – igjen – stanses. Det er ikke lenger mulig å gjennomføre en fysisk, målrettet nedslaktning, så hva kan gjøres? Hundretusener av europeiske forbrytere må ha sluppet unna lov og dom for sin medvirkning til det ovennevnte folkemordet på jødene. Ikke desto mindre lever deres etterfølgere med samme holdninger i dagens Europa.
SMISKER FOR MUSLIMENE
En kommentator i Israel Hayom påpeker at denne kampen mot Israel – mot jødene – dreier seg om noe helt annet enn rettferdighet. Sin sedvanlige unnfallenhet og feighet tro kappes europeerne om å smiske for muslimene. «Enhver som har øyne i hodet ser at dette er en europeisk greie for å få Israel tilbake (til våpenhvilelinjene fra før 1967) for å innsmigre seg hos klyngen av islamske krefter som holder på å ta over Europa.»
ALT DREIER SEG OM JERUSALEM
Og kampen står egentlig om Jerusalem, – Israels evige hovedstad. Han skriver at «bosettinger som Kedumim, Beit El og Ariel er bare påskudd som europeerne bruker i sin uvilje mot å se en sterk, blomstrende og driftig jødisk stat bevege seg fremover med en forent og hel Jerusalem som hovedstad. … Europeiske ledere tror at å løse den jødisk-arabiske konflikten vil lede til fred i verden. Dette er en illusorisk fantasi som Israel har måttet betale prisen for gang etter gang. Det er synd at Europa har blitt så betatt av en luftspeiling i ørkenen.»
Nevet Brasker i The Broader View Resource Center stiller en del betimelige spørsmål, helt på linje med spørsmålet «ingen» stilte da Palestina-araberne søkte i FN om å bli oppgradert til medlem i FN uten stemmerett – nemlig: – hva med de allerede inngåtte avtalene? Man lot som om for eksempel Oslo-avtalene ikke fantes. Der skrev begge parter under på at ingen av dem skulle foreta seg noe som kunne endre status på territoriene, før forhandlingene var ferdige. Det var jo nettopp status på territoriene man skulle forhandle om!
HVA MED «VEIKARTET»?
På samme vis her. Man har lagt store ressurser i det såkalte «Veikartet til fred.» Der het det seg at grenser var noe som skulle diskuteres under de avsluttende forhandlingene. Forhandlinger om hva? Om områdene. Territoriene. De såkalte «okkuperte» områdene, altså, de omdiskuterte områdene – disputed areas – skal forhandles om. Har «verdenssamfunnet» glemt hele «Veikartet»?
HVORDAN DEFINERES «PASSENDE»?
Så til de praktiske sidene ved direktivet. Er en arabisk-eid organisasjon eller enhet greit for EU å handle med? Hva da med en jødisk-eid virksomhet som kun har ikke-jødiske ansatte? Eller et kooperativ som er eid både av jøder og ikke-jøder? Eksakt hvordan defineres en organisasjon som jødisk eller ikke-jødisk, som passende eller ikke passende å drive handel med? Snakker vi om etnisiteten til eierne? Religionen deres? Eller er det ledelsen som gjelder – eller de ansatte?
HVA MED OKKUPERTE NORD-KYPROS?
Har EU lignende direktiver for handel med Tyrkia, siden Tyrkia okkuperer den nordlige delen av Kypros, noe som EU heller ikke anerkjenner eller har godkjent? Eller spesifiserer EU-kontrakter suverene grenser kun for Israel? Hvis det siste er tilfelle, hvilke juridiske eller moralske grunner ligger bak avgjørelsen?
Professor Avram Bell, ekspert på Folkerett, legger til følgende spørsmål:
– Har EU lignende direktiver for Marokko, som okkuperer Vest-Sahara? Eller spesifiserer Eu-kontraktene kun Israels grenser?
– Har EU lignende direktiver for Russland, som okkuperer Sør-Ossetia og Abkhazia? Eller spesifiserer Eu-kontraktene kun Israels grenser?
– Har EU lignende direktiver for Kina, som okkuperer Tibet og Aksai Chin? Eller spesifiserer Eu-kontraktene kun Israels grenser?
– Har EU lignende direktiver for India, som okkuperer Arnuchal Pradesh og Kashmir? Eller spesifiserer Eu-kontraktene kun Israels grenser?
– Har EU lignende direktiver for Armenia, som okkuperer Nagorno Karabach? Eller spesifiserer Eu-kontraktene kun Israels grenser?
Dessuten har en rett konkludert med at Israels okkupasjon er lovlig og at kun Israels regjering, ikke enkeltindivider eller firmaer kan holdes ansvarlig for overtredelse av artikkel 49 i den fjerde Genèvekonvensjon.
To rettssaker i Europa har dessuten nylig konkludert med at en boikott av Israel er ulovlig og er diskriminering.
ADL: «GRATISBILLETT TIL FORHÅNDSBETINGELSER»
Videre er det som kjent to parter i saken om de omstridte områdene, ikke bare Israel.
ADL, The Anti-Defamation League, skriver i en uttalelse at direktivet i praksis er en fribillett for palestinerne til forhåndsbetingelser ved fremtidige eventuelle forhandlinger. Direktør Abraham H. Foxman skriver i et brev til EUs utenriksminister Catherine Ashton at «president Abbas har blokkert fredsprosessen med sine forhåndsbetingelser, – og hvem velger EU å legge presset på?»
Han ber EU å «slutte med sin lange praksis med å ikke holde palestinerne ansvarlig for sine handlinger og passivitet, som er det virkelige hinderet for fred.»
Samtlige israelske regjeringer, også den nåværende, har fastholdt at bygging bak de såkalte «grønne linjene» ikke er til noe som helst hinder for en fremtidig fredsavtale om kjernepunktene. Det har skjedd flere ganger at Israel har gitt opp slike bosettinger for å gi freden en sjanse.
I 1979 ble den jødiske mønsterlandsbyen Yamit, nord i Sinai, ødelagt, og innbyggerne ble tvunget med makt bort fra sine hjem, for at byen skulle gis til Egypt som et ledd i fredsavtalen med dem. Samme vei gikk det med oljekilder, flyplasser, veier og annen infrastruktur til en verdi av hundrevis av millioner av dollar.
I 2005 ble 23 jødiske samfunn med nær 10.000 jødiske innbyggere utvist fra Gush Katif-regionen i Gaza og i det nordlige Samaria, og israelske styrker ble trukket tilbake i den såkalte «freds»-prosessen, av daværende statsminister Ariel Sharon. Alle veksthusene og annen jordbruks-infrastruktur ble gitt PA-myndighetene i Gaza for at araberne skulle kunne starte sin egen forretning med disse.
Vi vet hvordan det endte. Etter at Hamas overtok Gaza har det en gang så blomstrende jordbruket blitt erstattet med oppskytningsramper for raketter som skytes mot Israel, og alt som kunne brukes til våpen har blitt brukt til dette. Jordbruksutstyret har blitt fullstendig ødelagt.
Argumentet med bosettingene skulle derfor være fullstendig tilbakevist med tilstrekkelig autoritet. EUs problem ligger nok da heller ikke i fornuften.
