Samtidig med at israelske myndigheter stilles overfor nye alvorlige trusler fra fremmedfinansiert terror innenfor sine grenser, har politikerne i EU på ny satt internasjonal rett til side og blandet seg inn i landets indre anliggender. Mandag 13. mars ga EUs utenrikskommisar, Josep Borrell i en kronikk i avisen Jerusalem Post uttrykk for at han politisk sidestilte Israels forsvarstiltak mot økende terror med terroristenes angrep på sivile israelere. Han påstår at israelske myndigheter ikke har et ærlig forhold til konflikten med palestinsk-arabiske terrorister og sier at «å være ærlig innebærer å anerkjenne at ekstremismen vokser på begge sider.» Han maner EU og det internasjonale samfunn til handling. Hendelsen førte til at Israels utenriksminister to dager senere erklærte ham uønsket til et besøk i landet.
Den politiske bakgrunnen for EUs problematiske forhold til Israel befinner seg et stykke tilbake i historien. Da den arabiske verden på 1960-70-tallet nektet å erkjenne sine militære nederlag i krigene mot Israel og vendte seg mot Europa og EEC med terrorhandlinger og olje-embargo i regi av OPEC, førte årelange forhandlinger mellom EEC og araberlandene til et radikalt skifte i vestlig Midtøsten-politikk hvor grunnlaget for dagens reserverte holdning til Israel ble utformet i Venezia-erklæringen i 1980. Her ble PLO anerkjent som representant for et palestinsk folk og Israels frigjøring av Jerusalem, Judea og Samaria ble erklært som en okkupasjon Israel måtte avslutte.
Den politikken som også ble nedfelt i en serie av resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, fikk tilslutning fra USAs daværende president Jimmy Carter og fra Norge gjennom sin stemmegivning i FN. Både EU og Norge holder i dag fast på de vedtakene som ble gjort i 1980, og som i senere år er blitt konkretisert og skjerpet gjennom det arabiske fredsforslaget fra 2002 som vendte oppmerksomhet bort fra terroren mot USA 11. september 2001 og problemene i Golfen, og på ny fokuserte på Israel som opphav til problemene. Kravene overfor Israel ble så endelig utformet i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 23. desember 2016 som president Obama som et siste spark til Israel lot være å nedlegge veto mot.
EU har gjentatt sine standpunkter til konflikten i en rekke resolusjoner fra Ministerrådet som påstår at jødisk bosetting i «okkuperte palestinske områder» er i strid med folkeretten og krever «avslutning av okkupasjonen som begynte i 1967.» Det er i slike ministerrådsvedtak i EU, og spesielt i Rådets konklusjoner av 22. juli 2014 at de såkalte «internasjonale parametere» i konflikten og kravet om en tostatsløsning har fått sin nåværende utforming:
- En avtale om grensene for de to statene basert på linjene fra 4. juni 1967 … EU vil bare anerkjenne endringer i grensene fra før 1967 når de er avtalt mellom partene,
- Sikkerhetsarrangementer som for palestinerne respekterer deres suverenitet og viser at okkupasjonen er over, og for israelerne beskytter deres sikkerhet, hindrer tilbakevending av terrorisme og behandler sikkerhetstrusler effektivt, inkludert nye og livsviktige trusler i regionen,
- En rettferdig, avtalt og realistisk løsning på flyktningespørsmålet,
- Oppfyllelse av begge parters aspirasjoner for Jerusalem. En metode må finnes gjennom forhandlinger for å løse spørsmålet om Jerusalem som den fremtidige hovedstaden for begge stater.
Disse kravene til en tostatsløsning har ikke dekning i gjeldende folkerett, noe som har vært påpekt og dokumentert overfor myndighetene både i EU og i Norge. Vekslende israelske regjeringer har gitt uttrykk for at de eventuelt er rede til å forhandle om å utvide det etablerte selvstyret for den palestinsk-arabiske folkegruppen til å bli en statsdannelse. Men det forutsetter at målet er genuin fred og forsoning og ikke et skritt mot utslettelse av den jødiske staten. Folkeretten krever ikke at en folkegruppes selvstyre må realiseres gjennom en statsdannelse. Det har vi eksempel på også i Norge.
De mange organisasjonene i og utenfor de palestinske selvstyremyndighetene etterlater ingen tvil om hva som er deres mål, med eller uten tostatsløsning: De vil med ethvert tilgjengelig virkemiddel utslette Israel og «frigjøre Palestina fra elven til havet.» Det er dette som konsekvent har vært deres mål siden staten Israel ble opprettet, og ingen av de mange militære nederlagene de har lidd i mellomtiden har fått dem til å endre den målsettingen. Dette kravet har i dag også støtte fra europeisk hold.
Det er tragisk at Europa på 1970-80-tallet lot seg påvirke gjennom terrorisme og trusler fra OPEC til å adoptere en politikk overfor den jødiske staten som, dersom den hadde blitt satt ut i livet, helt klart ville ha ført til Israels ødeleggelse. Europa, Norge og store deler av verdenssamfunnet holder fremdeles fast ved krav til Israel og oppfatninger som det ikke finnes rettslig grunnlag for. Dette er et problem som viser hvor irrasjonell internasjonal politikk kan bli når makt samles i hendene til folk som hensynsløst søker å tilfredsstille kortsiktige egeninteresser. Ved å svekke det jødiske folks sikkerhet, vil Europa svekke sin egen sikkerhet.
