Den tyske EU-sendemannen til de palestinske selvstyreområdene, Sven Kühn von Burgsdorff, gjorde seg bemerket forleden da han i egenskap av EUs stedlige representant under et besøk i Samaria uttalte: «Det finnes ikke noe slikt som Område A, B eller C, – det er alt sammen Palestina.» Denne uttalelsen må ikke sees som et emosjonelt utbrudd fra en Palestina-vennlig europeisk byråkrat. I det diplomatiske korps finnes det ingen privatpraktiserende medlemmer.
Alt hva denne mannen uttaler er klarert med hans sjef i Brussel, utenrikskommisar Josep Borrell, som nylig ble erklært uønsket i Israel på grunn av en artikkel han skrev hvor han likestilte israelske ofre for terror med de drepte terroristene. Borrells svar var å overse et krav fra Europaparlamentet om å holde tilbake bevilgninger til palestinske organisasjoner til myndighetene der gjør endringer i de antisemittiske skolebøkene som brukes i selvstyreområdene. I EU er ikke jødene prioritert.
Den politiske konflikten mellom EU og Israel er ikke av ny dato. Den går tilbake til tiden etter de arabiske nederlagene i krigene mot Israel på 1960-70-tallet da araberne ved hjelp av terror, flykapringer og olje-embargo greide å tvinge de ni EEC-landene til å støtte PLO i kampen mot Israel og erklære Judea, Samaria, Gaza og Øst-Jerusalem som «okkuperte palestinske områder» og jødisk nærvær i disse områdene som «et hinder for fred». De forhandlingene som munnet ut i Venezia-erklæringen fra 1980 og det såkalte Eurabia-samarbeidet med den arabiske verden, har siden vært ufravikelige ledetråder for EUs Midtøsten-politikk. I ettertid er dette også av norske myndigheter blitt erklært som offisiell norsk politikk med basis i resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd, slik flere utenriksministre har bekreftet overfor Stortinget.
Det som er nytt i denne utviklingen er imidlertid at EU nå tar skrittet fullt ut og signaliserer at de forkaster den fredsprosessen som var basert på Oslo-avtalene og som de med sin påtegning sammen med Norge lovet å være en garantist for. Her var målet å etablere selvbestemmelse for de palestinske folkegruppene i et område som skulle avgrenses gjennom frie forhandlinger mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel. De offentlige uttalelsene til EUs representant i området er derfor ikke til å misforstå.
Dette politiske utspillet fra EU kom i forbindelse med en reise til Samaria som Sven Kühn von Burgsdorff gjorde sammen med tre israelske, europeisk finansierte frivillige organisasjoner på ytterste venstre fløy, Peace Now, Yesh Din og Emek Shaveh. Den høyre-ekstreme tyskeren, Sven Kühn von Burgsdorff, har i lang tid vært i israelske myndigheters søkelys for sine antisemittiske utfall og sin organisering og finansiering av ulovlig byggevirksomhet i Område C. Sist vinter ble en av hans hemmelige planer for krypende palestinsk overtakelse av Område C gjennom EU-finansiert byggevirksomhet avslørt, uten at dette har ført til noen annen endring i EUs politikk enn den avklaringen som nå kommer gjennom Kühn von Burgsdorffs uttalelser og Borrells mange uvennlige utfall mot den jødiske staten.
Israelske myndigheter kan lite annet gjøre med denne politiske u-svingen i EU enn å ta til etterretning at også EU har oppgitt fredsprosessen som bygde på Oslo-avtalene. Det gjenstår imidlertid som et alvorlig problem i forholdet mellom EU og Israel at EU står fast på å yte bistand som også kanaliseres til terrorister i området. Det er lite sannsynlig at ledelsen i EU eller europeiske land, deriblant Norge, som har valgt å fortsette med å støtte organisasjoner med terror-tilknytning, vil slutte med dette. Vi må anta at man i så fall vurderer risikoen som betydelig for at en slik endring av politikken vil kunne trekke flere terrorhandlinger fra Midtøsten til Europa, slik situasjonen var på 1960-70-tallet.
Terrorismen eksisterer fordi den stadig blir finansiert og støttet, både fra land som Iran og Qatar som støtter internasjonal terrorisme av politisk-ideologiske årsaker, og fra vestlige land som i likhet med EU tror de kan kjøpe seg fri med store og voksende pengesummer som via frivillige organisasjoner kanaliseres til terrorgrupper. Men på samme måte som mafiaen holder mennesker og samfunn i et jerngrep med trusler og krav, ser terroristene seg tjent med å gjøre det samme.
Det finnes ingen annen vei ut av dette jerngrepet enn gjennom å avslutte støtten og ta opp kampen mot terror slik Ukraina har valgt å forsvare sin frihet mot angrep og invasjon. Her har EU som en dominerende politisk og økonomisk makt et særlig ansvar som vi nå klart ser at de ikke har ryggrad til å bære. At EU forkaster Oslo-avtalene som grunnlag for en fri og fredelig utvikling i Midtøsten, er et tegn på ettergivelse og kapitulasjon som vi ikke har opplevd i Europa på 85 år.
