Shabbat shalom alle sammen,
Denne uken opplevde den lille jødiske menigheten i Kiev nok et antisemittisk angrep. Lokale nazister gikk løs på en 25 år gammel jøde som var på besøk fra Israel. Han ble alvorlig skadet og er nå fløyet til Israel for behandling. Det forrige offeret var en 14 år gammel gutt som fortsatt ligger alvorlig skadet på sykehus. Dette skjedde kort tid etter at tre jødiske barn og deres rabbiner ble henrettet av en arabisk jihadist i Frankrike. På tross av avstanden er disse hendelsene nært forbundet med hverandre. Det er dette som er vår tids pogromer, og de skjer nå i økende antall over hele Europa. Som for 100 år siden, inspireres gjerningsmennene av ideer som formidles gjennom massemedier fra ledende mennesker i sine respektive samfunn, – politikere, debattanter, forfattere, journalister, redaktører, mullaer og biskoper. Slike tanker og holdninger kommer alltid ovenfra i samfunnet.
I Tyskland fikk jødene i år en påskegave i form av et dikt fra forfatter og tidligere SS-medlem, Günter Grass, der han anklager Israel for å kunne tenkes å bruke atomvåpen for utslette det iranske folk. Diktet nevner ikke med et ord hverken Irans atomprogram, Irans offentlig erklærte mål om å utslette Israel, den daglige terroren jødene lever under, eller Irans fornektelse av Holocaust.
Utspillet fra den aldrende ariske SS-soldaten har fått støtte fra det høyreekstreme tyske partiet NDP og iranske myndigheter. En annen tysk forfatter, Herta Müller, vurderer det slik at ”når man en gang har kjempet i SS-uniformen, er man ikke lenger i stand til å dømme nøytralt.” Men likevel opptrer han som mentor for nye generasjoner av mennesker som forstår hva han sier og setter tankene ut i livet.
I Norge fortsetter mediekjøret omkring den sinnslidende Breivik med det mål for øye å skape orden og klare grenser i samfunnet. Listen over dem som er innkalt som vitner og måten mediene behandler saken på, vitner om at her skal det skje utsortering og fordeling av «medskyld.»
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Etter Bashar kommer turen til Abdullah
Kampene i Syria tar mye av verdens oppmerksomhet bort fra det som foregår i resten av den arabiske verden. I Libya og andre nordafrikanske land kjemper amazigene (berberne), som er områdets urbefolkning, mot de arabiske stammene som har kontrollert Nord-Afrika i omlag 1300 år. Aldri før har man sett så mange berberske flagg i Libya, det ville ha vært umulig for bare noen få måneder siden. Folketallet blant urbefolkningene i Nord-Afrika er så stort at siste ord ikke er sagt i denne kampen. Men de etniske og kulturelle konfliktene i den arabisk-språklige verden fanger dessverre ikke medienes interesse. Det passer ikke inn i de romantiske mytene om «den arabiske våren» og medienes vrangforestillinger om revolusjon, frihet og demokrati formidlet gjennom Facebook og Twitter.
I Egypt angriper islamistene områdets urbefolkning, kopterne, daglig. Det Muslimske Brorskap som nå har den politiske styringen i Egypt, drøfter blant annet muligheten for at ikke-muslimer skal begynne å underordne seg shaaria ved å betale dhimmi-skatten jizya. I løpet av 10 år har antallet kristne koptere minsket fra 10-15 millioner til omlag 7 millioner. Skulle denne avkristningsprosessen fortsette i samme tempo, kan vi forvente et kristendomsrent Egypt om få tiår.
Opprøret i Syria er hovedsakelig rettet mot den sjia-orienterte sekten alawittene, som kontrollerer alle maktposisjonene og de militære styrkene i landet. Bak opprørerne, som hevdes å representere det sunnimuslimske flertallet, står Det muslimske brorskap og Al-Qaida som de best organiserte gruppene. Men konflikten i Syria, akkurat som i Libya, er også sterkt preget av stamme- og klantilhørighet, og vil derfor bli vanskelig å finne en nasjonalt samlende løsning på. I likhet med Irak og Libya er Syria også et land som er streket opp på kartet av kolonimaktene Storbritannia og Frankrike, uten hensyn til etniske og kulturelle skillelinjer i befolkningene. Resultatet er stater som fullstendig mangler etnisk eller nasjonal homogenitet, og hvor lojaliteten derfor alltid først og fremst er rettet mot familien, klanen, stammen eller den religiøse tilhørighet. Landegrensene er i denne sammenheng helt meningsløse. Av disse grunner har det aldri vært mulig å styre disse landene på annet vis enn gjennom brutale og eneveldige diktatorer. Slik vil det fortsatt måtte være uansett hvem som vinner «revolusjonen.»
I Syria står valget mellom pest og kolera. Skal man fortsette å støtte Bashar ved ikke å gjøre noe, eller skal man støtte opprørene og være medansvarlig for et nytt blodbad når sunnimuslimene tar over makten? Sunnimuslimene vil eventuelt føle seg kulturelt og moralsk forpliktet til ikke å gi seg før de har fått hevn for de mange år med ydmykelse og undertrykkelse fra alawittene. Blodbadet kan i verste fall komme til å koste millioner av liv. Dette forstår man i land som Russland og Kina. Man forstår det også i Saudi Arabia, men her vil man neppe ha like store betenkeligheter med en massakre, noe som bekreftes av at de forsyner opprørere med våpen.
Men uansett hvor blodig det kommer til å ende i Syria, vil det som kommer til å skje i Saudi Arabia bli mye mer brutalt. Her har befolkningen vært undertrykt i 80 år av den ekstreme Wahhabi-sekten som også ble installert av britene til fortrengsel for hasjemittene som de til slutt innsatte som sine representanter i Irak og på den palestinske Østbredden. Wahhabittene er en klan av ørkenbeduiner som er langt færre enn alawittene i Syria, men de er, om mulig, atskillig mer hensynsløse. De holdes i dag kunstig ved makten ved hjelp av amerikanske våpen som de får i bytte mot olje. Etter 80 år med brutal undertrykkelse, er det ingen andre i Midtøsten som lengter mer etter «den arabiske våren» enn Saudi Arabias fattige og undertrykte befolkning.
Hasjemittene som var de opprinnelige tilsynsmennene ved helligdommene i Mekka og Medina, og som lovet britene å vende seg mot de tyrkiske okkupantene under Den første verdenskrig, tapte borgerkrigen mot den wahhabi-orienterte saudi-klanen. De ble av britene overflyttet til det palestinske mandatområdet Transjordan (dagens Jordan) og til Irak, hvor de gjorde tjeneste som britiske vasaller i bytte mot lojalitet og «kongeverdighet.» I Irak ble de utryddet, og heller ikke i Jordan ble de akseptert av landets opprinnelige befolkning som består av 80-85 % Palestina-arabere. Bare deres slektninger, beduinene, har støttet regimet i bytte mot særskilt gode levekår og særegne forhold når det gjelder lover og regler i staten. For tiden er beduinene, akkurat som alawittene og wahhabittene, væpnet til tennene av vestmaktene, og en eventuell kamp mot et opprørsk og ubevæpnet flertall vil ende i blodbad, akkurat slik det gjorde da Yasser Arafats palestinere forsøkte å ta makten i Jordan under opprøret «Svart september» i 1972. Også enheter fra Hizbollah, Hamas og PLO kan komme til å spille en rolle når kampene om makten i Jordan begynner.
Den arabiske fjernsynskanalen Al-Jazeera rapporterte nylig om arrestasjon av fem Palestina-arabere som ble anklaget for å undergrave det hasjemittiske regimet. Men mye tyder på at langt mer enn dette foregår i Jordan. En av indikasjonene på uro i det jordanske regimet er de bestrebelsene som i det siste har vært observert fra kongens side på å frigjøre seg fra den palestinske tilknytningen. Abdullah er fullstendig klar over at Det muslimske brorskap nå seiler opp som et dominerende politisk og ideologisk sentrum i den arabisktalende verden. Han vet også at han som representant for vestlige interesser og som undertrykker av landets palestinske flertall, aldri vil kunne finne noen gunst hos islamistene. Han lever på nåde fra sine vestlige beskyttere som i stadig mindre grad har råd til og interesse av å holde seg med sine gamle marionetter fra kolonitiden i Midtøsten.
Om Abdullah pakker kronjuvelene og flykter med sin familie til London, blir veien åpnet for Palestina-araberne til å ta over makten i Jordan. Dagens grense mellom Israel og Jordan er relativt stille og svært lite terror kommer derfra. Når hasjemittene blir borte, kan denne grensen bli en av de mest utfordrende for det jødiske folkets sikkerhet. Det er derfor av avgjørende betydning for Israels fremtid at den grensen blir liggende slik at den lar seg forsvare.
