Det falt myndigheter og medier tungt for brystet at USAs president Donald Trump den 25. mars 2019 erklærte at USA anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene, som har vært under israelsk kontroll siden 1967. Syria har hele tre ganger brukt Golan som baseområde for angrepskrig mot Israel. Det skjedde første gangen i 1948 da Syria fra høydene på Golan i lang tid beskjøt israelske jordbrukslandsbyer i Galilea med artilleri. I 1967 da Syria sammen med Egypt utgjorde «Den forente arabiske republikk,» var Golan igjen oppmarsjområde for det arabiske forsøket på å kaste jødene på havet. Og i 1973 forsøkte Syria på ny å erobre Israel fra Golan under den såkalte Yom Kippur-krigen. Israel annekterte formelt Golanhøydene og la området under israelsk suverenitet og lov i 1981.
Det er først og fremst geografien som nødvendiggjør israelsk kontroll over Golan-platået som overskuer hele det nordlige Israel. Dette er i pakt med Resolusjon 242 fra FNs Sikkerhetsråd som fastslår nødvendigheten av at statene i området har sikre grenser. Det er også et moment i saken at Golan er et av de områdene hvor man i rettsoppgjøret etter første verdenskrig i 1920 erklærte at det jødiske folk har historisk rett til å gjenopprette sitt hjemland. Golan er gammelt jødisk land som kolonimaktene tok fra det jødiske folk.
Dette hører til den realpolitiske bakgrunnen for USAs anerkjennelse av realitetene i denne delen av Midtøsten. Siden Israel tok militær kontroll over området i 1967 har landet ved flere anledninger gjort forsøk på å få i stand freds- og grenseforhandlinger med Syria, slik de lyktes med å få til med Egypt og Jordan. Men det syriske regimet, som i dag eksisterer utelukkende på grunn av sin militære støtte fra Iran og Russland, har konsekvent nektet å delta i reelle fredsforhandlinger med Israel. De står fremdeles fast på resolusjonen fra det arabiske toppmøtet i Khartoum i 1967 hvor araberne erklærte sine tre nei, – nei til fred, anerkjennelse og forhandlinger med Israel.
Denne vedvarende fiendtlige og avvisende politikken fra Syrias side er imidlertid ikke til hinder for at Israel kan gå videre og påberope seg folkerettslig sedvane for at et landområde erobret i en selvforsvarskrig og som, endog gjentagne ganger, har vært benyttet som baseområde for angrepskrig mot nabolandet, kan annekteres med henvisning til sitt fremtidige sikkerhetsbehov. I tilfellet Golan, forsterkes dette krave gjennom den aktive rollen Iran med sitt militære nærvær i området spiller som direkte og vedvarende trussel mot Israels sikkerhet. Israels militære kontroll og utøvelse av suverenitet over Golan er et folkerettslig legitimt defensivt forsvarstiltak og stiller seg i så måte ikke forskjellig fra Sovjetunionens annektering av Øst-Prøysen som hadde en tilsvarende fortid. Europa kan vise til mange slike eksempler.
På norsk side har Regjeringen imidlertid valgt å støtte argumentene til den anti-israelske koalisjonen i FN. Utenriksministeren slår fast at Norge uten forbehold følger EU og FN i dette spørsmålet og har uttalt at «Norge har aldri anerkjent Israels krav på de syriske Golanhøydene, og denne posisjonen ligger fast.» Denne bastante holdningen til et omtvistet diplomatisk spørsmål lover ikke godt for Norges forhold til sin hovedallierte som fremdeles er USA. Da USA i november for første gang stemte imot FNs årlige fordømmelse av Israels nærvær på Golan, valgte Norge likevel å stemme sammen med Israels og USAs fiender. Det var riktignok ikke full enighet om dette blant regjeringspartiene, men den splittelsen kom lite frem i mediene. Det norske folk er svært dårlig informert om realitetene i norsk Midtøsten-politikk.
Norge kan fort komme i en situasjon hvor man må bite i seg slike bastante standpunkter, på samme måte som når det gjelder Regjeringens holdning til Russlands tilbakeføring av Krim-halvøya under russisk suverenitet. Folkeretten er ikke helt så enkel og firkantet som norske politikere synes å ville ha det til, og Norge er ikke i styringsposisjon internasjonalt. Vi kan ikke se at det først og fremst Norges interesser overfor utlandet utenriksministeren ivaretar i denne saken.
Den samme provinsielle holdningen finner man igjen i mediene. I Aftenposten har kommentator Harald Stanghelle enda en gang båret havre til sin politiske kjepphest og gjort sitt beste for å forvirre sine lesere om hva Israels rettigheter i denne verden er når de trues med utslettelse av naboer. Stanghelle er forskrekket over at «president Trump varslet at israelsk sikkerhet og regional stabilitet er argumentet for at USA nå anerkjenner de syriske Golanhøydene som en del av Israel.» «Slik bryter USA med sin egen midtøstenpolitikk gjennom mer enn 50 år,» skriver han, «– en politikk hvis kjerne er at bare forhandlinger og avtaler kan forandre grensene i verdens mest stridbare regioner.»
Han gremmes over at president Trump «… ser helt bort fra internasjonale kjøreregler og forkaster hele «land-for-fred»-strategien.» Men «land-for-fred»-strategien har da aldri vært i pakt med folkerettens og FN-paktens idealer hvor fred forutsettes som en naturlig opprinnelig tilstand og ikke noe man skal måtte kjøpe seg til ved å avgi land. Dessuten er det ikke den tapende part i en krig som dikterer fredsvilkårene.
Skylden for misæren legger han på Amerikas bibeltro evangeliske kristne, og israelerne fremstilles som servile som lar USAs president bestemme for seg hvem de skal velge som sin statsminister. Han avslutter med å påpeke at president Trumps beslutning «… ved en skjebnens ironi skjedde dagen før det markeres at 40 år er gått siden Israels Menachem Begin og Egypts Anwar Sadat nettopp i Det hvite hus signerte den historiske fredsavtalen mellom de to landene.»
Det går ikke frem hva Stanghelle husker om disse statslederne eller hvor velkjent han er med president Bashar al-Assads forhandlingsvilje, men om vi som et tankeeksperiment et øyeblikk forestiller oss at Assad hadde snudd tvert om og var blitt freds- og forhandlingsvillig og ikke lenger mener at «Israel vil ikke være en legitim stat selv om det oppnås fred,» – kunne da Stanghelle tenke seg å nominere ham til Nobels fredspris? Vi får nesten inntrykk av det.
