Etter at hele den vestlige verden har oppfylt sin forpliktelse til å holde minnet om Holocaust ved like, sitter vi tilbake med en nagende følelse av at disse årlige seremoniene kanskje ikke har den virkning på de utøvende makthaverne som de overlevende jødene skulle ønske. Vi er takknemlige for at jødeutryddelsen ikke går i glemmeboken og at man ikke setter strek over det faktum at et samlet europeisk statsbyråkrati bisto nazistene med å myrde 6 millioner jøder hvorav 1.5 millioner var små barn.
Men vi er ikke ferdige med dette problemet. For debatten om hvorvidt Vesten visste om og kunne hindret folkemordets omfang holdes fortsatt i live. Det finnes god dokumentasjon på at Vesten ble informert om det industrielle folkemordets omfang allerede i 1942. Den 25. juni 1942 kunne man lese i avisen Daily Telegraph at 700.000 jøder var blitt myrdet av tyskerne. Detaljer og bevis ble gitt til avisens journalister av den jødiske fagforeningslederen Szmul Zygielbojm som under krigen var medlem av de polske eksilregjeringens nasjonalråd i London. Som politiker med et stort nettverk av kontakter i Polen hadde han adgang til detaljert informasjon med dokumentasjon om det som foregikk i utryddelsesleirene, og han sørget for å formidle det videre til politikere og journalister i London.
Den likegyldigheten Szmul Zygielbojm ble møtt med var vanskelig å fatte. Da han fikk vite at både hans kone og hans barn var blitt myrdet i Warszawa-gettoen i 1943, tok han sitt eget liv i en følelse av skam over at verden lot dette skje. I et brev han etterlot seg, skrev han som sin konklusjon på det han hadde opplevd at «ansvaret for forbrytelsen og folkemordet på den jødiske nasjon i Polen faller først og fremst på overgriperne selv, men indirekte faller det også på hele menneskeheten, på de allierte nasjoners folk og på deres regjeringer som frem til denne dag ikke har foretatt seg noe for å stanse denne forbrytelsen.» Han kunne ikke som representant for sitt folk fortsette å leve når hans folk ble utryddet uten at noen brydde seg om det.
Når dette vitnet til Holocaust tok sitt eget liv i fortvilelse over at ingen hørte på ham, bør det ikke overraske noen at jøder i dag rømmer fra europeiske land av frykt for at det til slutt ikke vil være noen igjen som kan hjelpe dem dersom historien gjentar seg. Frykten blant jødene for at dette vil skje igjen er stor og velbegrunnet, og indikasjoner på at det godt kan skje igjen finner vi til og med i de talene som våre ledere ga i anledning 70-års-markeringen den 27. januar.
Vi skal ikke gå lenger enn til en kronikk i Aftenposten som statsminister Erna Solberg skrev i forbindelse med Holocaust-dagen for å finne eksempel på signaler som jøder i Norge merker seg. I et velment forsvar for minoritetene hvor et av hennes løfter var at den jødiske minoriteten ikke skal stå alene, forteller statsministeren at hun blir bekymret når hun hører at franske og britiske jøder emigrerer fra Europa til Israel for å føle seg trygge.
Hun mener kanskje å si at det bekymrer henne at jøder flykter fra Europa, men nevner ikke dem som flykter til Amerika. Derimot understreker hun hvor urimelig det er at europeiske jøder skal måtte svare for Israels krigshandlinger på Gaza. Norge skal være et samfunn hvor alle skal føle seg trygge, forsikrer hun. Men gjelder det også de norske jøder som ikke har problemer med å svare for Israels selvforsvar mot terrorangrep fra Gaza? Eller er det ikke legitimt for norske og europeiske jøder å forsvare seg mot jihad og islamsk terror, slik jødene i Israel gjør?
Vi er glade for at det ennå finnes norske jøder som, til forskjell fra statsministeren, faktisk tør snakke sant om dette, slik Mona Levin gjorde i debattprogrammet Aktuelt:
«. … Og det er klart at jihadismen er like farlig som nazismen for jøder ….. Og det er norske myndigheters plikt å bidra til at disse holdningene ikke får ny grobunn her i landet.»
Det er et trist faktum at nesten ingen våger å snakke om det nedarvete jødehatet som muslimske innvandrere bringer med seg til Europa. Ingen krever av dem at de skal forsverge islamsk jødehat, og ingen prøver å lære dem å leve i et demokratisk samfunn der jødehat er en sykdom som vi for lengst har tatt et oppgjør med. Ingen politisk leder tør utfordre islamistene på dette punkt.
Statsministeren er klar over at den dokumenterte antisemittismen er i vekst i Norge, og hun er sannsynligvis klar over sammenhengen. Når 40 % av befolkningen mener at myndighetene i Israel behandler Palestina-arabere på samme måten som nazistene behandlet jøder, bør det være klart for enhver at jihadistene ikke kan være den eneste kilden til slike holdninger. Antisemittismen i et samfunn kommer aldri fra grasrota. Den har alltid sitt viktigste arnested blant samfunnets eliter og den formidles av dem til folket gjennom massemediene. Statsministerens tydelige avstandtaken fra ”Israels krigshandlinger på Gaza” og hennes bekymring over at europeiske (og norske) jøder flykter til Israel er små eksempler på hvordan antisemittismens såkorn blir dannet og spredd.
Vi kan derfor bare konstatere at Europa intet har lært og at jødene fremdeles kun har det jødiske folks hjemland, staten Israel, å stole på. Ingen europeiske land viser i dag vilje og evne til å forsvare sine jødiske innbyggere, og da hjelper det ikke å dele deres bekymring.
