I den gamle Høyre-avisen Aftenposten som etter sitt innhold nå har plassert seg langt ute på den politiske venstresiden, blir vi belært om apartheid. Det er fire representanter for SV, Norsk Folkehjelp og LO som i en artikkel 20. september forteller at Norge må endre politikk overfor Israel. Årsaken skal være at det «ikke lenger er mulig å fornekte at Israels systematiske diskriminering av palestinere minner om apartheid.» Apartheid er for disse selvoppnevnte representantene for «norsk sivilsamfunn» definert som «systematisk og institusjonalisert undertrykkelse preget av umenneskelige handlinger, hvor én folkegruppe dominerer en annen.»
Fordi alle leserne kanskje ikke er orientert om hva apartheid egentlig er for noe, gjengir vi en allment anerkjent internasjonal definisjon: «Apartheid (afrikaans: adskillelse) er en politisk ideologi og et system for rasebasert segregering eller adskillelse, herav navnet, praktisert i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Ideologien var initiert av Nasjonalistpartiet, grunnlagt av etterkommere av europeiske immigranter, afrikanderne. Apartheidsystemet ble opprettholdt gjennom en lang rekke lover kalt apartheidlovene, som definerte fire rasebaserte hovedgrupper i Sør-Afrika; hvit, svart, farget og indisk. Det var den hvite, europeiskættede som hadde alle rettigheter i systemet. Lovene definerte hvor de forskjellige gruppene hadde rett til å bosette seg, hva slags jobb, utdanning og helsetilsyn de forskjellige hadde og hva slags strafferettslig ansvar og rettigheter de forskjellige hadde i forhold til domstoler og øvrigheter. Lovene regulerte all kontakt på tvers av gruppene. Eksempelvis var det forbud mot både giftemål og seksuell kontakt mellom hvite og de andre gruppene.»
Det finnes ingenting i staten Israels lovverk eller atferd overfor det avtalefestede palestinske selvstyret som på noen som helst måte tilsvarer Aftenpostens fremstilling av forholdet mellom Israel og de selvstyrte palestinske araberne og deres organisasjoner. Det finnes heller ikke grunnlag for å hevde at israelske arabere i noen meningsfylt forstand er gjenstand for «systematisk og institusjonalisert undertrykkelse.» Aftenpostens anklager om at «Israels systematiske diskriminering av palestinere minner om apartheid» er en løgn. Det finnes ingenting i forholdet mellom Israel og den selvstyrte arabiske befolkningsgruppen som minner om noe slikt.
Aftenposten og de fire artikkelforfatterne sier at de går lenger enn å kreve korrekt merking av varer fra israelske bosetninger på Vestbredden og går inn for et fullstendig forbud mot økonomisk aktivitet og handel med ulovlige bosetninger. Men hva om det ikke finnes ulovlige bosettinger? Hva om hele begrepet «bosettinger» er en nedsettende betegnelser på steder der det bor jøder, og dermed et uttrykk for den diskriminerende holdningen til det jødiske folk som har vært karakteristisk for den politiske venstresiden i mer enn et århundre? Nærmer vi oss ikke da en erkjennelse av at det eneste som kan «minne om apartheid» er artikkelforfatternes og Aftenpostens egen «systematiske og institusjonaliserte undertrykkelse» av den jødiske statens rett til å eksistere?
Det er ikke Israel som har problemer, hverken med undertrykkelse eller apartheid. Det problemet Aftenposten publiserer artikler om, ligger i Norge og det har ligget der i snart et århundre. Antisemittismen som ikke minst Aftenposten har vært med på å støtte redaksjonelt i den tiden, er et «systematisk og institusjonalisert» trekk ved den politiske venstresiden i Norge, som dukker opp når det skal legges lokk på ett eller annet problem i Norge. Da bruker man den eldgamle teknikken det er å skylde på jødene.
Det skinner igjennom i Aftenpostens artikkel at bakgrunnen for at den er skrevet og publisert er det faktum at israelske myndigheter har informert bl.a. norske myndigheter om at Norge, sammen med andre europeiske land, finansielt støtter palestinske frivillige organisasjoner hvor det er påvist at deler av støtten videreformidles til personer som er tilknyttet en terroristorganisasjon, Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Regjeringen har protestert mot dette og hevder at denne koplingen ikke er tilstrekkelig bekreftet ved dokumentasjon. Men de samme myndighetene har på sin side ikke lagt frem dokumentasjon som på en tilstrekkelig måte viser at disse organisasjonene utelukkende har rent mel i posen.
Oppslaget i Aftenposten, og i særdeleshet den gruppen som står bak påstandene om at «apartheid styrker seg» i Israel, bidrar kanskje mer enn hva forfatterne forstår til å underbygge mistanken om at Norge gjennom økonomiske tilskudd til «humanitære» palestinske organisasjoner har vært med på å finansiere terrorvirksomhet rettet mot en stat som er medlem av FN. En slik handling er ikke bare i strid med FN-pakten og Norges internasjonale forpliktelse til å bekjempe terrorfinansiering, men den kan også være direkte i strid med norsk lovverk.
Det er dette som er alvorlig i denne saken. Og det alvoret kan ikke kamufleres med usanne påstander om at Israel praktiserer apartheid i forholdet til den selvstyrte arabiske befolkningsgruppen. Vi forstår at Regjeringen og især utenriksministeren er brakt i forlegenhet ved at israelske myndigheter har avslørt hva bistandsmidler blant annet går til. Men løsningen på dette problemet er ikke å gå til rabiate angrep på Israel med krav om straffereaksjoner som det ikke finnes saklig grunnlag for.
Norske frivillige organisasjoner som har vært med på dette skammelige spillet gjennom mange år og som har kunnet finansiere deler av sin egen virksomhet med denne bistanden, burde gå stillere i dørene. Norske myndigheter bør likeledes vise langt mer ydmykhet enn hva de har gjort i denne saken. De har valgt å svare med å anklage Israel for ikke å legge frem tilstrekkelig bevis for den avdekkede finansieringen av en terrororganisasjon, mens de selv ikke har noe som helst bevis for at de har unngått å yte finansiell støtte til medlemmer av en terroristorganisasjon som er listet som sådan både i Europa og USA. Den larmende og usaklige artikkelen som er publisert av Aftenposten 20. september burde være «bevis» nok for å opptre mer stillfarende fra norsk side.
