I nyhetene fra NRK 18. januar fikk vi høre kommentarer og forklaringer på krigen og konfliktene som for tiden utspiller seg i Midtøsten og den islamske verden. Ifølge NRK har alt sammen en felles forklaring og årsak – krigen på Gazastripen. NRK ved utenriksjournalist Yama Wolasmal knytter eskaleringen sammen med konflikten i Gaza. Dermed sier han indirekte at Israel er ansvarlig. Norges utenriksminister Espen Barth Eide uttaler seg i samme retning. Han omtaler det som skjer på Gazastripen som ‘grunnkonflikt, grunnproblem og urproblem’. Med andre ord – hvis Israel kan holde opp på Gazastripen, vil alt bli meget bedre.
Vi registrerer likevel med forsiktig optimisme at det brer seg en viss internasjonal skepsis til denne maniske svartmalingen av den jødiske staten. Stadig flere betydelige, europeiske land, som Frankrike og Tyskland, har gitt uttrykk for at de ikke slutter seg til de påstandene som kom fra Sør-Afrika i Den internasjonale domstolen, ICJ, i Haag om at Israel har til hensikt å begå folkemord på den palestinsk-arabiske folkegruppen. Dette skjer til tross for at en vennligsinnet holdning til Israel ikke dominerer mediebildet for tiden.
Det gjenstår imidlertid å se resultatet av denne lovkrigen mot den jødiske nasjonalstaten. Erfaringene fra slike FN-genererte angrep på Israel viser at saken ikke er over for de folkemord-troende. I FNs organer og resolusjoner har Israel gjennom et halvt århundre vært karakterisert som en rasistisk apartheidstat, og det er ingen tegn til at denne hetsingen er i ferd med å ta slutt. Også Norge er aktivt med på dette i FNs organer, og det er ingenting som tyder på at dette kommer til å ta slutt.
Norge har i FN i lang tid vært svært opptatt med å få frem påstander om at jødisk bosettervold er et hinder for fred i området. Avsløringen av at denne “bosettervolden” inkluderer palestinsk-arabiske terrorangrep, har ikke ført til endring i de norske anklagene. Vi ser derfor ikke for oss noen endring i det lokale mediebildet som kan bidra til å dempe den usaklige mediekritikken som nå er blitt et alvorlig og nærmest et eksistensielt problem for de få jødene som ennå holder til i Norge.
Utsiktene til en snarlig fred i området er ikke blitt bedre etter de siste arabiske forhandlingsinitiativene, tvert om. Det siste forhandlingsutspillet fra arabisk side går ut på at Israel kan få frigjort gjenlevende gisler mot å godta en “tostatsløsning” som innebærer en “palestinsk stat” i de områdene som mellom 1948 og 1967 var okkupert av henholdsvis Jordan og Egypt. Denne “fredsplanen” innebærer med andre ord at Israel skal gi fra seg områder som landet frigjorde fra arabisk okkupasjon i Seksdagerskrigen og godta en stat styrt av terrorister i hjertet av sitt eget lille land. Det vil bety et stort skritt i retning av å realisere PLOs fra 1974 «faseplan» fra om en gradvis utslettelse av staten Israel.
Utspillet er en gjentakelse av den arabiske fredsplanen fra 2002, med den forskjellen at de arabiske landene nå etablerer seg sammen med Hamas som gisseltakere i forsøket på å tvinge Israel til å gi fra seg retten til sitt eget land. At arabiske statsledere er i stand til å foreslå noe slikt, avslører hvor langt fra virkeligheten de befinner seg. Det finnes ingen hederlig grunn til å tro at noen av dem vil kunne representere noen form for fredsgaranti for Israel.
Vi bør i denne sammenheng huske at det ikke finnes en eneste arabisk nasjonalstat med parlamentarisk demokrati og rettsstatlig forvaltning. De er alle sammen stamme- og klansamfunn som styres totalitært av den til enhver tid sittende “emiren”. Hva du avtaler med ham, er å forstå som en privatsak mellom deg og ham. Den jødiske nasjonalstaten vil ikke kunne overleve lenge på slike vilkår. Så lenge norske myndigheter ikke forstår dette, vil de aldri kunne spille en konstruktiv rolle i Midtøsten.
Forestillingen om en deling av området i en jødisk og en arabisk stat må derfor eventuelt baseres på den delingen av det palestinske mandatområdet som den britiske regjeringen foretok i 1921 da de skilte ut emiratet Transjordan. Det tragiske ved dette var at de importerte det hasjemittiske regimet fra Arabia til å styre den palestinsk-arabiske befolkningen i landet. Dette har helt til i dag ført til undertrykkelse og uro, som flere ganger har kommer til overflaten i form av demonstrasjoner og kuppforsøk som brutalt har blitt slått ned. Det er Jordan som er den andre staten i tostatsløsningen, og den må i så fall frigjøres fra hasjemittisk okkupasjon og tilbakeføres til sine palestinsk-arabiske innbyggere.
Etter en mer enn tretti års forfeilet fredsprosess basert på Oslo-avtalene, som raskt utviklet seg til Oslo-krigen med tusentalls ofre på begge sider, er Norge fremdeles villig til å finansiere en vedvarende katastrofe. Man må slutte å formidle illusjoner om en palestinsk stat, styrt av terrorister innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser. Norge må slutte å føre en politikk som kan føre til at Israel blir utslettet.
Etter oktoberpogromen er det stadig flere israelere som innser at staten Israel er alt for liten til å kunne deles – og til samtidig å kunne overleve et fiendtlig naboskap. Araberne og jødene må lære å leve i fred med hverandre, og Vesten med Norge må slutte å fyre opp under denne drømmen om å utslette Israel. Det er bare da jøder og arabere kan leve sammen som søsken i hele regionen, og da skal det ikke bety så mye om det blir en én- eller to- eller tre- statsløsning.
Det er også på tide at Norge viser ansvar for å forhindre at norske jøder gjøres til målgruppe og stilles til ansvar for anti Israel agitasjon, formidlet gjennom en forfalsket fremstilling av israelsk politikk i våre medier, og som i hovedsak har politiske, sosiale, akademiske og kulturelle eliter som kilde. Det er dette som er hovedproblemet i Norge og som regjeringen må gripe fatt i hvis antisemittismen skal bekjempes, samtidig som man må vise en genuin omsorg overfor araberne i Gaza, som er fanget av Hamas.
Dr. Mudar Zahran’s Stance: Confronting Hamas in EU Parliament Speech (Sept 4, 2018): https://www.youtube.com/watch?v=V9HlxeoWzmo
