Nylig ble minnet om en grusom hendelse for 20 år siden markert i Jerusalem. En terrorist sprengte i luften en pizzabar full av mennesker og 15 ungdommer ble drept. I tillegg ble 130 andre skadet. I dag meldes det at de terroristene som utførte angrepet til nå har mottatt lønn for denne udåden som til sammen tilsvarer mer enn 10 millioner kroner fra De palestinske selvstyremyndighetene. Norge har et nært samarbeid med disse myndighetene, og mye av den utbetalte terrorlønnen kan, direkte eller indirekte, ha vært finansiert ved norsk hjelp.
Denne godtgjørelsen skjer i henhold til lovverk som de palestinske myndighetene åpent har vedtatt samtidig som Norge har vært hovedsponsor for en «fredsprosess» som man på norsk side nå mener Israel skal akseptere som grunnlag for en «tostatsløsning» hvor det skal opprettes en palestinsk stat innenfor «grensene fra 1967.» Det står ingenting i Oslo-avtalene om en tostatsløsning. Dette er en idé som norske myndigheter har innarbeidet i norsk Midtøsten-politikk uten offentlig eller parlamentarisk debatt.
Kravet om en tostatsløsning, også kjent som det arabiske fredsinitiativet, kom fra den saudi-arabiske kronprins Abdullah i 2002. Planen krever i hovedsak det samme som FN og EU i årene etter har fremholdt som den eneste mulighet for fred i landet. Hovedformålet i planen er å proklamere en palestinsk stat innenfor «grensene fra 1967» med «Øst-Jerusalem som palestinsk hovedstad» og en «rettferdig løsning på flyktningespørsmålet,» basert på FN-resolusjon 194 fra 1948 som blant annet foreslo at «… flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer bør få tillatelse til å gjøre det. …» Det var mange arabiske flyktninger som etter invitasjon fra israelske myndigheter flyttet tilbake, og siden har levd i fred med sine jødiske naboer i den jødiske staten Israel. Andre hadde problemer med vilkåret.
Initiativet til å utvide det palestinske selvstyret i retning av en tostatsløsning kom raskt i skyggen av en ny tragedie som vil bli markert på sin tyveårsdag i påsken neste år. En selvmordsbomber fra Hamas sprengte i luften et selskapslokale i byen Netanya hvor mange jøder var samlet til seder-måltid. Tretti mennesker ble drept og 140 såret. Kronprins Abdullah la ansvaret for massakren på Israel.
Det var i denne konteksten at «tostatsløsningen» for alvor gjorde sin entré i den pågående fredsprosessen hvor formålet gjennom hele 90-tallet hadde vært å forhandle frem et grunnlag for palestinsk selvstyre. Dette skulle gjøre slutt på terror og skape fred og forsoning med økonomisk og sosial utvikling og velstand. Det var alt innen rekkevidde, men visjonen ble med overlegg knust av dem som på arabisk side var valgt til å sette den ut i livet. Likevel ble visjonen om tostatsløsningen holdt i live både i FN og i EU, og da Norge sluttet seg til EUs felles utenrikspolitikk, ble tostatsløsningen erklært som den eneste veien til fred. At fred og selvstyre var noe partene skulle forhandle om seg imellom, slik Oslo-avtalene uttrykkelig forutsatte, ble glemt: Norge gikk inn for EUs forutbestemte løsning hvor det knapt er noe å forhandle om.
De «fredspartnerne» norske myndigheter fremdeles underholder økonomisk og diplomatisk, forhandler ikke om fred og forsoning. Norske myndigheter og EU lever i en illusjon om at dersom Israel bare gir store nok innrømmelser, inkludert et jøderent Judea, Samaria og halve Jerusalem, så vil freden senke seg over landet. Da vil terroren og korrupsjonen fordunste. Mediene og barnehagene vil slutte med å hylle terrorister. Arabiske barn på sommerleir vil ikke lenger få militær opplæring og deres skolebøker vil ikke lenger være lærebøker i antisemittisme, og norsk bistand til det palestinske folk vil endelig nå frem til dem som nordmenn flest trodde vi skulle hjelpe til et bedre liv.
Norske myndigheter er klar over de alvorlige manglene som hefter ved samarbeidet med de palestinske selvstyremyndighetene, men makter ikke å gjøre noe effektivt med det. Utenriksministeren sier til sin motpart i Rām Allāh at manglende forbedringer i skolepensumet vil kunne medføre budsjettmessige konsekvenser for fremtidig norsk bistand. Men det skjer likevel ingenting. Symbolske kutt i norsk bistand kompenseres av de midlene Norge samler inn til formålet fra andre land. Dessuten har de palestinske myndighetene gjort det klart at de ikke aksepterer betingelser for å motta penger fra Norge. Derfor fortsetter utbetalingene.
Det norske myndigheter krever er at de menneskene som står bak og dirigerer terroren og hatpropagandaen mot den jødiske staten, som begår overgrepene mot barna sine og som uten å blunke begår krigsforbrytelser ved å avfyre høyeksplosive raketter mot israelske boligområder, skal med Israels hjelp erklæres som en uavhengig stat midt i hjertet av den jødiske staten. Denne staten skal så i FN, med støtte fra Norge, erklære og få vedtatt at den i henhold til FN-paktens Artikkel 4, er «en fredselskende stat som påtar seg de forpliktelser som inneholdes i denne Pakt, og som i organisasjonens øyne er villige til og i stand til å oppfylle disse forpliktelser.»
Det er dette utenriksministeren hevder når hun i Stortinget forteller at jøders nærvær i Judea og Samaria «strider mot folkeretten og er et hinder for fred,» en formulering Utenriksdepartementet har lånt fra EUs anti-israelske Venezia-erklæring fra 1980, som fremdeles er en grunnstein i EUs Midtøsten-politikk. Vi overlater til enhver å vurdere hvor hinderet for fred måtte befinne seg. Vi anmoder norske myndigheter dessuten om å lese Oslo-avtalene på ny og vurdere om det kanskje var et feilgrep å avskrive dem som en fredsmulighet. Var det ikke heller valget av en useriøs fredspartner som avsporet prosessen?
