Egypt har akkurat feiret sitt 40-års jubileum for krigen (6. oktober) mot Israel. En ting er den symbolverdien det ligger i å feire en krig mot en part man har inngått en skriftlig og juridisk bindende fredsavtale med, og hvor økonomisk hjelp fra USA i en størrelsesorden på 38 milliarder amerikanske dollar (1978-2000) er en del av avtalen.
Hovedhensikten med avtalen var gjensidig anerkjennelse, og opphør av krigstilstanden, som hadde vart siden Seksdagerskrigen i 1967. Israel trakk seg tilbake fra Sinai-halvøyen som ble erobret i krigen den gang, også som en del av fredsavtalen med egypterne.
Fredsavtalen ble møtt med ramaskrik i den arabiske verden. Egypteren Yassir Arafat, også kjent som «palestiner» var en av de sterkeste kritikerne av freden. «La dem undertegne hva de vil. Falsk fred vil ikke vare» hadde han å si om saken.
En annen sak er hvor mye et tapsprosjekt er å feire. Israel var vinneren etter krigen Egypt startet, samtidig med et syrisk angrep mot Golanhøydene i nord. Tapte egypterne krigen i 1967, tapte de den i alle fall i 1973. Egypt sto klar etter lang forberedelse med 100.000 soldater, 1350 tanks og 2000 kanoner og bombekastere. Israel hadde 450 soldater fra Jerusalem-brigaden. I hele Sinai hadde Israel 290 tanks fordelt på tre brigader, og kun én av disse sto ved Suez-kanalen da egypterne startet krigen.
I NRK-nyhetene i dag sto en egypter frem og fortalte om gårsdagens feiring, som uheldig nok hadde blitt forstyrret av bråk. Ikke mindre enn 50 mennesker hadde mistet livet. Feiringen var «vakker» sa han. Helt til bråket begynte.
Vår uærbødige påstand er at egypterne er kloke nok til at de burde forstå at en fred med sin mektige nabo langt er å foretrekke. Skulle de feire noe, kunne de for eksempel feiret fredsavtalen. Går de til krig igjen, kan de fort få flere tapsprosjekter å «feire.»
7. oktober startet Israel et massivt flyangrep mot egypterne. Sju egyptiske flyplasser ble ødelagt, og det egyptiske flyvåpen ble mer eller mindre satt ut av spill. Den påfølgende dagen led israelerne store tap på bakken, men fikk samlet seg til diverse motangrep mot egypterne. Tapstallene varierer sterkt etter hvem som refererer, men 14. oktober snudde i alle fall mye av krigslykken. Et israelsk kommandoraid ødela minst 250 egyptiske tanks og 200 armerte kjøretøyer. 1000 egyptere mistet livet. Mindre enn 40 israelske tanks ble truffet i raidet, og alle unntatt seks tanks ble reparert og kunne fortsette å krige. Israelske tapstall var små.
Morgenen den 18. oktober tok Ariel Sharons styrker seg mot Ismailia, og etter kamper og gode manøvre, slo Sharons styrker ut egypterne, med 300 drepte og 50 fanger, mens israelerne hadde mistet 18 mann. 21. var jobben gjort. Også Port Said ble tatt.
Da krigen var over, hadde israelerne okkupert 1.600 kvadratkilometer vest for Suezkanalen, og sto 101 km fra hovedstaden Kairo. De hadde stengt veien mellom Suez og Kairo, og tatt en mengde krigsfanger, ikke minst fordi egypterne deserterte i massevis. Egypterne hadde rundt 70.000 mann øst for kanalen, men rundt halvparten av dem var omringet av israelske soldater.
En våpenhvile kom i stand, men 14 israelere mistet livet selv i denne tiden, og større tap på den egyptiske siden. Også sju egyptiske helikoptre ble skutt ned i denne perioden.
Fredsavtaler, midlertidige, ble undertegnet. Den gang som nå var en amerikansk utenriksminister i sving. Kissinger reiste i skytteltrafikk mellom Israel og araberstatene, og etter hvert kom det på bordet midlertidige avtaler. Disse kulminerte til slutt i fredsavtalen mellom Israel og Egypt på Camp David, 17. september 1978, med USAs president Jimmy Carter som vert.
Krigens ettermæle er et vitnesbyrd ikke bare om overgrep og grusomheter, men om heltemot og kameratskap. Det israelske forsvar har publisert tre historier om ukjente helter som ved sitt bidrag reddet flere av sine soldatkamerater og på den måten ga krigen et annet utfall enn hva egypterne hadde tenkt.
3 helter fra Yom Kippur-krigen du ikke har hørt om
IDFblog.com
