Shabbat shalom alle sammen.
Denne uken merker vi oss først og fremst tre saker som har stått i medienes fokus: I Israel er hele folket og forsvaret mobilisert i arbeidet med å redde de tre bibelskoleelevene som ble kidnappet og bortført av terrorister fra Hamas for en uke siden. I Norge har en privat pengeinnsamling enda en gang reddet en nordmann som var forulykket i utlandet, samtidig som hele den politiske venstresiden er mobilisert i en kampanje for å fordømme kronprinsparets beslutning om å la deres barn også få dra nytte av tilbudet fra våre privatskoler. I utgangspunktet har disse sakene ingenting med hverandre å gjøre, men ved nærmere ettertanke finner vi likevel noe som bør skape refleksjon.
Israel har siden staten ble gjenopprettet, og det jødiske folk har i uminnelige tider, vært truet med terror og utslettelse. Jødene og Israel lever kontinuerlig i en eksistensiell kamp hvor konsentrasjonen hele tiden er rettet mot det å overleve i en fiendtlig verden. Jødene har lært at et sterkt samhold i et samfunn som kompromissløst tar vare både på individene og det sosiale mangfoldet er en nødvendighet for å overleve som land og folk. Derfor blir ingen offentlige ressurser spart i innsatsen for å redde medborgere i nød.
I Norge opplevde vi nettopp at en alvorlig syk nordmann endelig ble hentet hjem fra Thailand. Men det skjedde ikke før venner forbarmet seg over mannen og samlet inn de pengene det kostet. Dette er ikke et enestående tilfelle. Det er faktisk mange nordmenn som av ulike grunner er blitt etterlatt i utlandet i forkommen tilstand uten at norske myndigheter griper inn. De føler intet ansvar for oss når ulykken rammer utenfor landets grenser. Kan vi ikke betale for oss får vi seile vår egen sjø, mener Utenriksdepartementet. Vi tilhører da ikke lenger fellesskapet og må eventuelt stole på et privat initiativ. Dette forholdet, som ikke lar seg bortforklare, dokumenterer en dyptgående forskjell mellom det israelske og det norske samfunnet, i hvert fall hva myndighetenes omsorg for oss mennesker angår, og denne forskjellen setter Utenriksdepartementets og norske mediers vedvarende og usaklige kritikk av Israel i et grelt lys.
Men det er ikke bare nordmenn som forulykker i utlandet og mangler penger til behandling og hjemreise som defineres ut av samfunnet. Nå har vi også opplevd at barn som begynner på privatskoler her i landet nærmest stemples som desertører fra fellesskapet. Den politiske stormen som blåste opp rundt kronprinsparets melding om at de fra høsten av vil flytte barna sine til private skoler overgår det meste av hva vi hadde fryktet fra norske politikere.
Vi merker oss blant andre Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som med aggressiv retorikk setter et skille mellom de som går på privatskole og folket. Dermed er hundretusentalls nordmenn som går og gjennom tidene har gått på for eksempel Steinerskolen, Montesorriskolen, St. Sunniva og Danielsen-skolene ansett for å være en slags annenrangs borgere som ikke på ordentlig tilhører folket. For den jødiske minoriteten i Norge som ofte må sende barn på privatskole for å unngå mobbing i offentlig skole, reiser dette spørsmål om hva vi som innvandrerminoritet kan vente oss av landets politiske ledere som av ideologiske grunner ekskluderer store deler av sin egen befolkning fra fellesskapet? Kan jødene vente seg en vennligere behandling, og er ikke det vi nå ser et eksempel på en utvikling vi har opplevd tidligere?
Vi ønsker dere alle en god helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen.
*****
Det politiske Stockholm-syndromet
Den mentale lidelsen som kalles Stockholm-syndromet er definert som et psykologisk fenomen der forbryteren og ofrene får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor dem som forsøker å redde dem ut av situasjonen. Det er ikke bare i forbindelse med dramatiske gissel-aksjoner vi kan observere dette fenomenet. Det er faktisk like vanlig forekommende i det politiske liv, og ikke minst i internasjonale konfliktsituasjoner hvor politiske ledere føler at redningen kan medføre en større fare for dem enn den trusselen de står overfor, og derfor får en imøtekommende og underdanig holdning til sine objektive fiender.
Blant de historisk velkjente eksemplene på politisk Stockholm-syndrom finner vi München-forliket i 1938 hvor den britiske statsminister Chamberlain trodde han kjøpte ”fred for vår tid” da han solgte Tsjekkoslovakia til Hitler i bytte mot en papirlapp.
Et noe mindre kjent eksempel er den franske president Georges Pompidous knefall for de arabiske oljeprodusentene under oljeembargoen i 1973. Da gikk han med på å innlede et nært samarbeid mellom EEC-landene og den arabiske verden hvor hovedformålene var å sikre tilførslene av olje til Europa i bytte mot teknisk-økonomisk støtte til den arabiske verden samt politisk avstandtaken til Israel. Dette utviklet seg til en omfattende samarbeidspakt som fikk tilnavnet ”Eurabia,” og hvis dokumenterte og fortsatte eksistens ofte underrapporteres eller bent frem fornektes i norske medier og blant profilerte skribenter som har et problematisk forhold til sannheten.
Nylig ble EUs ambassadør til Israel innkalt til Utenriksdepartementet i Jerusalem for å gjøre rede for en ny erklæring som er vedtatt av en konferanse mellom den politiske ledelsen i EU og Den arabiske liga. Dette politiske samarbeidet som er nært tilknyttet prosessen for å utvikle den såkalte Middelhavsunionen, bygger på ”Den euro-arabiske dialogen” som kom i stand på 1970-tallet og som blant annet omsettes til praktske samarbeidstiltak gjennom Barcelona-prosessen hvor også Israel formelt deltar.
Det forum som imidlertid nå i mange år har gitt politiske retningslinjer til Eurabia-samarbeidet er konferansen som holdes annethvert år mellom EU og Den arabiske liga, og som i juni år ble avholdt i Aten. Et interessant trekk ved sluttdokumentet fra konferansen, Aten-erklæringen fra 2014, er at den bare er en oppdatert versjon av den foregående Kairo-erklæringen fra 2012. Det nåværende politiske samarbeidet på høyt nivå og som ikke har med Israel, ble innledet på Malta i 2008, i god tid før ”den arabiske våren” slo til, og det har gjennom de siste seks årene gjennomgått en så klar radikalisering med brodd mot Israel at den israelske regjering i år fant det nødvendig å reagere med å avkreve EU en forklaring.
Eurabia-samarbeidet mellom EU og araberstatene er med andre ord ikke bare høyst reelt og levende, men det pågår fullstendig uanfektet av det forhold at de arabiske delegasjonene til de tre høynivåmøtene med EU som har vært avholdt i den såkalte ”Malta-prosessen,” har representert alle former for arabiske diktaturer fra før, under og etter ”den arabiske våren.” Det spiller med andre ord ingen rolle for EU om deres politiske samarbeidspartner i Egypt heter Mubarak, Morsi eller Sisi. Politikken ligger fast og den retter seg forutsigbart inn mot Israel samtidig som den overser de ekstreme problemene som tiltar i den arabiske verden og som bekymrer stadig flere vanlige mennesker i EU-landene.
Dette fenomenet er imidlertid ikke vanskelig å forstå når man går tilbake til innledningen av samarbeidet. Den arabiske liga har siden de første årene hatt som en av sine mest kontinuerlige oppgaver å samle den arabiske verden i kampen mot Israel. Helt siden det euro-arabiske samarbeidet ble innledet på 1970-tallet har dette tema vært et sentralt formål fra arabisk side. Blant de første vilkårene de arabiske statene satte for samarbeidet med EEC, ut fra sin sterke maktposisjon på 1970-tallet var eksempelvis følgende:
1) En europeisk politikk som skulle være uavhengig av, og i opposisjon til USAs;
2) Europeisk anerkjennelse av et ”palestinsk folk” og dannelse av en ”palestinsk” stat;
3) Europeisk støtte til PLO;
4) Oppnevnelse av Yasser Arafat som eksklusiv representant for det ”palestinske folk”
5) Delegitimering av staten Israel, både historisk og politisk, dens tilbaketrekking til ikke-forsvarbare grenser og arabisering av Jerusalem.
I ettertid er det ikke vanskelig å spore resultatene av den euro-arabiske dialogen. Det som er problematisk er å forklare den servile holdningen vi på europeisk side fremdeles kan observere som resultat av denne politikken, og den politiske underdanighet på dette området som ikke bare karakteriserer EUs politikk, men som også er en tydelig ledetråd for norsk Midtøsten-politikk og norske mediers håndtering, eller mangel på sådan, av det høyst aktive Eurabia-samarbeidet. Vi har tidligere påpekt faren for at det arabiske opprøret kan spre seg til Europa i form av en intifada. Det vi observerer av europeisk ettergivenhetspolitikk overfor de arabiske diktaturene gir grunn til å holde bekymringen ved lag.
