Aftenposten og NRK P2 inviterer til direktesendt debatt i Litteraturhuset mandag 7. mai om det de kaller «det nye jødehatet.»
Jødehatet i dag er ikke noe nytt. Ikke i verden, og slett ikke i Europa. Det er det samme gamle, motbydelige hatet vi kjenner så godt, akkurat så avskyelig som vi ser det i Sions Vises protokoller. I 2012 blir selv denne grove formen for løgner og beskyldninger presentert som akseptabelt i såkalt intellektuelle kretser. Mange hever ikke på øyenbrynet en gang.
Det eneste som er nytt, er at man nå sier man «elsker jøder,» men man er samtidig åpen på at man hater jødestaten Israel. Man er «glad i» jødene, men man synes ikke om sionisme. Man synes israelere skal ha samme rettigheter som andre («selvfølgelig»), men man er «uenig i Israels politikk» når jødene forsvarer seg og sine kjære fra å bli utslettet. Man sitter i utvalg som «skal bekjempe jødehat» – man er til og med minister i regjeringen som har ansvaret for det – men går i antidemonstrasjon mot Israel-supportere sammen med muslimer som roper «død over jødene» og synger «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.»
Ropet «Khaybar» henspeiler på da muslimenes hellige profet okkuperte byen Khaybar (i dag i Saudi Arabia) i år 629 og drepte jøder der. Jødene i byen hadde barrikadert seg i et fort, men overga seg til slutt. Muhammed krevde så at jødene skulle gi ham halvparten av alt de produserte. Dette ble siden presedens for muslimsk jizya, skatt som ikke-muslimer må betale under muslimsk lov, og konfiskering av eiendom fra ikke-muslimer, slik at eiendommene tilhører den muslimske befolkningen.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) er nok ingen jødehater. Men hun bør kunne se selvmotsigelsen i sine handlinger over, og dette bør føre til en tankevirksomhet som leder til andre tiltak enn nedsetting av komiteer.
Er det så utenkelig at Regjeringens angrep på staten Israel, dens negative og usaklige kritikk av nær sagt enhver forsvarshandling Israel foretar seg, og Norges offisielle unnfallenhet når det gjelder å fordømme terrorisme fra arabisk side, langsomt og ubønnhørlig fører til at ganske mange faktisk tror at det er jødene det er noe galt med? For ikke å snakke om direkte løgner (Jfr, LOs 1. mai-paroler i går), gjentatte udokumenterte påstander om lovbrudd (f. eks. at man hevder at Israel «bryter Folkeretten»,) manglende dementier etter dokumentert feilinformasjon (f. eks. etter «Mavi Marmara»-bordingen,) og generelt ensidig informasjon og fremstilling både fra politikere og medier.
Er det så urimelig å hevde at ensidig negativ kritikk av jødenes eneste stat Israel får følger for norske jøder, særlig når det skjer samtidig med en enorm innvandring av muslimske arabere, som har fått jødehat i vuggegave, – uten at det tas noe oppgjør med slike holdninger?
Aftenposten: Det nye jødehatet
