I dag tidlig fikk jeg en ubehagelig skyllebøtte rett i ansiktet av en gammel venn på et sosialt nettsted.
«Jeg er så lei av deg og dine sionist-venner som mener det er OK å drepe venner og barn.»
Wow. Jeg er selv mor, hva er det med meg som gir folk slike «drep kvinner og barn»-vibber? Er det at jeg er for demokrati og imot undertrykkende regimer? Kanskje det er bare det at jeg er jødisk. Jeg ble så lei for at noen tror at jeg vil at småbarn skal dø. Spesielt når det er en venn jeg hadde regnet med i over ti år.
Trist som jeg var, scrollet jeg nedover Facebooksiden hans, og la merke til at han hadde endret profilbildet sitt. Nå var det en veldig militant versjon av «Free Palestine», og veggen hans var full av jødehat, både bilder og ord. Etter noen sekunder nedover så jeg hans frimodige oppfordring til dem som følger ham: «Si til disse sionistene at deres hjernevaskende mantra ikke virker på oss lenger.»
Det var en oppfordring der til antisionister og jødehatere til å storme den israelske ambassaden i London (i går). Jeg så videre på innleggene og de hatefulle linkene. Så slo det meg: de mest hatefulle postene hadde færrest «likes». Oppfordringen hans til å storme den israelske ambassaden hade faktisk bare to likes (ja, bare to). To er ikke overveldende mange, men denne mannen eier og publiserer et kjent magasin i London, så man skulle tro hans ord skulle veie tyngre, ettersom han har veldig mange følgere på Facebook.
På andre poster, med dansende unger eller apekatter som kjører motorsykkel er det haugevis med «likes». Men den hatefulle ytringen ble bare så vidt lagt merke til. Hvorfor? Fordi det å skape kjærlighet og enhet ikke gjøres ved sinte protester mot en annen nasjon, religion, rase eller legning.
Jøder har en innebygd forståelse av at å vinne denne krigen, i likhet med alle andre kriger, er for å overleve, og ikke for den luksus å leve alene på jorden som Hamas eller andre ekstremistgrupper later til å ville. Å overleve handler om enhet, og enhet kan ikke eksistere når alle energireservene går med til negativitet. Når det blir tøffe tider, bilegger vi alle våre meningsforskjeller, med familien, jobben og venner, og kommer sammen. Det ligger bare i vårt DNA.
Av en eller annen grunn har den andre siden aldri lært å holde sammen og ha enhet. Kanskje det er derfor de alltid er ute etter oss. Se for deg at de arabiske nasjonene slo seg fullstendig sammen for å eliminere fattigdom, slaktning av kvinner som ISIS holder på med, eller barnesykdommer. Jeg tror ikke det hadde vært mye krefter igjen til å hate jøder, kristne eller noen andre. Og hva ville skje dersom lederne deres bruke mindre tid til å fokusere på å holde folket nede for å oppnå personlig vinning, og mer tid på å fostre en virkelig industri slik at økonomien kunne vokse, eller arbeidsstyrken kunne få utdannelse? Jeg kan tenke meg vi hadde hatt lykkeligere folkegrupper som var mindre sinte mot alt og alle.
På fruktene skal treet kjennes, og man må jo undres – hvorfor har jødene tatt den samme golde stripen med ørkenland og skapt en økonomi hvor gjennomsnittlig israelsk inntekt ligger på rundt 40.000 dollar, mens gjennomsnittlig palestinsk inntekt er rundt 3.000? Viljen til å omgjøre negativitet (det golde ufruktbare ørkenlandet) til frodig jordbruk, teknologi og handel, er legemliggjøring av å snu negativitet og utfordringer til muligheter og positivitet.
Om jeg ikke forventer at denne syndeflod av negativitet fra radikal islam skal opphøre i min levetid, så håper likevel den lille biten av positiv jødiskhet i meg at jeg tar grundig feil. Og som jeg sitter her bak PCen min, med et helt hav imellom, så vet jeg at den beste beskyttelsen vi har som folk, ikke er Iron Dome eller noe annet fysisk våpen. Det er positivitetens usynlige skjold som beskytter oss og våre fremtidige generasjoner.
Jspacenews