Enda en gang har Den unevnelige talt. Noen måtte dø. Denne gangen var det 13 1/2 år gamle Hallel-Yaffa bat Rina Devorah. Hun hadde vært på en dansekonkurranse den kvelden, så hun sovnet sent. Slik lykkelige barn noen ganger gjør. “Vi sørger alle sammen og har en ubeskrivelig smerte. Det er vanskelig for oss å fatte det som har skjedd.”
Men slik er det altså. Den Unevneliges (fred være med ham) tilhengere har slått til igjen. Denne dødskulten, som er helt åpen på at de hater oss, ikke fordi vi gjør noe spesielt, men fordi vi er de vi er –kafir. Merk deg ordet. Vi en kafir, og egentlig skulle vi ikke leve. Hvorfor? Vi er ikke blant De Unevnelige.
Mest av alt hater De Unevnelige jøder. De skal drepes, selv når trærne skjuler dem, oppfordres trærne til å forråde dem, sies det i deres skrifter. De skal simpelthen ikke få lov å leve. Og selv elsker de heller ikke livet. De Unevnelige er åpne på det. “Vi elsker døden.” Og “vi er i krig med dere” sier de. Hvorfor tror vi dem ikke? Hvorfor iler de alltid til, disse Erna’ene, Holland’ene, Obama’ene og hvem de nå er, og sier “dette har ingen ting med Den Unevnelige ideologien å gjøre” nærmest før blodet har størknet. Selvfølgelig har det ingen sammenheng.
For som kjent var det homofobi som fikk En Unevnelig til å rope “Den Unevnelige er størst!” mens han skjøt og drepte 48 personer og før det ringe 911 for å erklære sin troskap til De Unevneliges stat. Likeledes var det psykiske problemer, og eventuelt agg mot en litt rå musikkretning som fikk de hellige krigerne til å angripe og skyte rundt seg i Bataclan i Paris, og lenge før det truet de jødiske eierne av etablissementet, før de gjorde alvor av dødstrusselen.
Og gisseltakeren som samarbeidet med Charlie Hebdo-morderne og drepte jøder i et kosher-supermarked hadde selvsagt ingen forbindelse med Den Unevnelige. Likeledes medlemmet i De Unevneliges bande som skjøt den jødiske livvakten i København etter å først ha drept en kafir i Krudttønden i København.
Det er ikke nødvendig å nevne flere eksempler, leseren skjønner hvor vi vil. Så hvorfor åpne en artikkel med en så idiotisk omskrivning av det alle vet?

Vi får relativt ofte henstillinger fra lesere om ikke å nevne De Unevnelige. Sist ut var en leser som ba oss ikke bruke Hege Storhaug, for “hun oser av hat.” Videre skriver vedkommende at “det vi trenger er kjærlighet.”
Javisst. Men for den 13 år gamle Hallel er det for sent. Vi er alle enige om at kjærlighet er veien å gå. Men ikke mot terrorister og dem som “forstår”, unnskylder eller støtter dem. Heller ikke mot dem som oppfordrer til slike gjerninger. De skal og må merke jernhansken.
Det merket også den 17 år gamle Mohammed Tarayra, som fikk sitt ønske oppfylt i dag. Da han hadde knivstukket den unge forsvarsløse jenta minst 8 ganger og såret en person til, omringet sikkerhetsstyrker bygningen, varslet av at inntrengeren berørte sikkerhetsgjerdet. Han greide å såre en av sikkerhetsfolkene som ankom, før han ble skutt.
Det er sterke krefter i Israel som ønsker en tøffere linje overfor De Unevnelige. Det har allerede blitt strammet inn noe – liket av Mohammed blir ikke utlevert til familien. Soldater innringer nå landsbyen, og familien skal førhøres. Noen mener slike hendelser bør føre til at hele landsbyen blir jevnet med jorden, ikke bare huset hvor terroristen har bodd. Det er mye å innvende mot det, – man har blant annet også med uskyldige mennesker å gjøre. Men hva gjør man? Fortsetter å la De Unevnelige drepe uskyldige barn?

Det er på tide at verden for sin egen skyld begynner å nevne sin og jødenes erklærte fiende ved navn. Det hører ingen steder hjemme at islamister som helt åpent erklærer krig mot jøder og andre som i deres øyne er vantro og dreper for fote, skal behandles med en slik utilbørlig respekt. Det hører ingen steder hjemme at de som har erklært Vesten krig, skal unnskyldes og skjermes når de dreper jøder. Vesten står i samme krig mot islam som jødene har gjort i mer en sytti år, og det er på tide å erkjenne det. Det er på tide å velge side. Man kan ikke på samme tid være både for og imot en morderisk fiende. Men det er det Vestens ledere i praksis forsøker på, med sin lunkne fordømmelse av Allahs soldater.
Dette tyder dessverre på at Europa egentlig ikke angrer på Holocaust – innerst inne. I navnet fordømmer man det selvsagt. Men dypest sett er man på side med jødehatere når man tillater dem å yngle og trives i sine samfunn, ønsker dem velkommen i store antall, og indirekte tar parti for dem ved å kritisere ofrene, og nærmest gi dem skylden for hatet.
Om drapet
Om den lille jenta
Tiltak mot jihadistene
Om den usmakelige kritikken fra Kvartetten