Internasjonale medier preges av overskrifter om et stadig forverret forhold mellom USA og Israel. Den voksende internasjonale avstandtaken til Israel får også stadig mer synlige uttrykk på det lokale plan. Mens statsminister Benjamin Netanyahu ble omtalt på en sjikanerende måte av tjenestemenn i president Obamas administrasjon, opplevde Israels nye ambassadør til Norge, Raphael Schutz, å bli hetset på nettet av et norsk publikum da han presenterte seg på Facebook. Selv om det ikke er første gangen representanter for den jødiske staten utsettes for angrep her i Norden, er det fenomenet vi nå observerer likevel bemerkelsesverdig.
En slik måte å ta imot gjester på er ikke typisk norsk og må derfor ha en særskilt forklaring, akkurat som amerikanske diplomaters påfallende helomvending i behandlingen av sin gamle allierte, Israel. Hva er det som virvler opp et slikt hat fra øverst til nederst i verdenssamfunnet? Faktum er jo at Benjamin Netanyahu har mer støtte blant vanlige amerikanere enn president Obama, og de grupperingene i Norge som bruker personangrep som politisk virkemiddel er forsvinnende små. Men det var også de ideologiske slektningene deres som gjennomførte pogromen mot jødene for 70 år siden. Vi ser i dag de stadig tydeligere konturene av en gryende pogrom som, om den ikke slås ned allerede i starten, vil kunne ha akkurat de samme konsekvensene som forrige gang.
Men offentligheten omkring hetsen mot den jødiske staten har også den virkningen at Israels uvenner går i forsvarsposisjon og ber sine tilhengere om at pogromen må skje mer stillferdig. Israels uvenner foretrekker den mer velprøvde metoden for å sverte Israel, som er å plante løgner og desinformasjon om den jødiske staten. Det som ikke tåles er at Israel faktisk klarer å forsvare seg mot det internasjonale stormløpet. Derfor kommer det heller ingen unnskyldning fra dem som nå arbeider for å la Israel betale prisen for deres egen mislykkede politikk i Midtøsten.
Insinuasjonen fra bl.a. USAs utenriksminister Kerry om at Israels konflikt med palestinerne er en årsak til den store oppslutningen som skjer omkring ”den islamske staten.” ISIL, er bare et nytt eksempel på den desperasjonen som brer seg blant vestlige ledere. Alt peker i retning av at Israel og det jødiske folk nå blant stadig flere blir vurdert som noe man kan komme til å måtte ofre for å redde ”verdensfreden.” President Obama og hans administrasjon er nå under et enormt press fra en voksende islamsk lobby i USA for å legge om USAs Midtøsten-politikk. Dette er noe av forklaringen på hvorfor president Obama så sterkt har vegret seg mot å gå effektivt til krig mot ”den islamske staten” og forsvare sine allierte i Baghdad, men har begrenset innsatsen til mer eller mindre symbolske luftangrep, i stor grad ved hjelp av ”koalisjonspartnere” hvor han nå også krever at Norge skal delta aktivt.
President Obamas store dilemma i Midtøsten er at han som alliert til Israel også skal holde et best mulig forhold til oljeprodusenten Saudi-Arabia og samtidig forhandle med Iran om stans i deres atomvåpenprogram mens han fører krig mot ISIL. Å ri alle disse hestene samtidig har vist seg nærmest umulig, med det resultat at han er nødt for å ofre noen, spesielt for å imøtekomme Iran i tilstrekkelig grad. Utfordringen fra ISIL har vist seg å være uoverkommelig for USA, både militært og prestisjemessig. Ayatollaene i Teheran har utnyttet denne situasjonen til det ytterste for å tvinge igjennom sitt atomprogram i forhandlingene med USA. I den konkurransen har dessverre ikke Israel nok å stille opp med. Slik det nå ser ut, vil Israel måtte tåle at Iran får utvikle atomvåpen for at USA skal kunne komme ut av Irak-Syria-konflikten med litt anseelse i behold.
De tradisjonelt gode og vennskapelige forbindelsene mellom Israel og det amerikanske folk vil likevel ikke denne krisen klare å ødelegge. Landene har et meget omfattende samarbeid om forskning og utvikling, som i liten grad påvirkes av striden. Dessuten har Israel sterk støtte fra et solid flertall i Kongressen. Utfordringen for Israel er derfor å ta vare på seg selv i påvente av et nytt vestlig lederskap som ikke så til de grader lar seg forlede av islamister og ayatollaer. Det er åpenbart at USA har undervurdert de kreftene som nå dominerer store deler av Midtøsten, og især den dype og uforsonlige konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer.
I Jerusalem er en ny intifada allerede i gang med daglige trefninger, steinkasting og drap. Dette er en kamp som er et resultat av langvarig politisk oppvigleri hvor også vestlige og norske politikere og medier har medvirket. Dette skjer alltid i situasjoner hvor Israel av Palestina-araberne oppfattes som politisk svekket internasjonalt. Vesten har derfor et medansvar.
Det lar seg ikke bortforklare at den vedvarende agitasjonen mot Israel har fått preg av å være en internasjonal pogrom rettet mot det jødiske folks eneste trygge hjemland. På annen måte er det vanskelig å forstå den negative opptattheten landet og folket er omfattet med over store deler av verden. I en situasjon hvor all energi burde være rettet mot å løse verdens mer alvorlige konflikter og problemer, er det Israel og jødene man konsentrerer seg om. Vi er sikre på at årsaken, denne gangen som det alltid har vært når man samler seg til jøde-pogrom, er et påtrengende behov for å avlede folks oppmerksomhet fra ens egen mislykkede politikk. Det gjelder i USA som i Norge.
