Den islamske vekkelsen over Midtøsten som brer seg raskere enn ebola-epidemien i Afrika, er i ferd med å bli et problem som burde vekke ledere i vestlige land til å tenke på selvforsvarstiltak. De utspillene vi har sett de siste ukene gir imidlertid ingen god grunn til optimisme. Stemningen og tiltakene minner mer om panikk enn om rasjonell beslutningsevne. Arfan Bhattis endetidsprofeti synes å ha skapt både hjerne- og handlingslammelse blant våre egne ledere som tror de ikke lenger har noe valg: De må ta del i president Obamas bombetokter. Selv Kristelig folkeparti vil sende det norske forsvaret til Irak for å føre krig for å utslette ISIL. Ingen har vurdert hvordan en slik innsats i det hele tatt skal kunne gjennomføres.
Det er bare noen uker siden de samme politikerne uttrykte stor bekymring over bombing av islamister. Årsaken til bekymringen var islamistenes faste praksis med å tildekke seg med levende skjold i form av kvinner og barn, og praksisen med å plassere sine utskytingsramper på taket av bolighus, skoler og sykehus. I slike tilfeller, mente man på ledernivå i Norge, er det en krigsforbrytelse og brudd på folkeretten å nedkjempe en fiende. Den norske holdningen gikk stort sett ut på at dersom israelerne skulle unngå å bli stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen, måtte de slutte med å forsvare seg mot den fienden som selv ikke anser seg forpliktet av krigens lover.
Et karakteristisk uttrykk for denne holdningen fikk vi presentert i sommer av Hamar-bispen, Solveig Fiske, som beskrev Israels forsvarskrig slik: ”Det som skjer er ingen militæroperasjon eller krig, men et fullskala folkemord,” ”Tiden er ikke inne for å fortelle eller sammenlikne lidelsesfortellinger. Dette er folkemord og det trenger verdens oppmerksomhet, og handling,” mente biskopen. Mon tro hva hun vil mene når Børge Brende og Knut Arild Hareide skal til fronten i Irak og bombe ISILs levende skjold? Vi antar at hun finner et folkerettslig forsvar for deres handlinger, – det er jo forsvaret av henne selv det gjelder denne gangen, og ikke jødene.
Statskirkens dragning mot islam er imidlertid ikke begrenset til bispekollegiets støtte til Israels fiender. Nå praktiseres åpen misjonsvirksomhet for islam fra en av statskirkens prester iført kirkens uniform. Rent bortsett fra det blasfemiske ved dette kirkelige stuntet, er det også typisk for statskirkens hykleri i forhold til de mange religiøst begrunnede konfliktene som er i ferd med å ødelegge den arabiske verden. På den ene siden finner vi en biskop med flengende kritikk av Israels forsvarskamp, mens en annen biskop forsvarer bombeangrep mot dem som forfølger de kristne i regionen. Statskirken har aldri avsverget sin antisemittiske forhistorie.
Hva står vi så tilbake med i det politiske og ideologiske kaoset som preger hverdagen for jødene? Status etter sommerens hendelser er at vår statsminister stiller opp i en demonstrasjon hvor islamister i Norge tar avstand fra ekstremister i Syria og Irak. Hun er ikke villig til å gjennomføre en tilsvarende markering av motstand mot andre og liknende ekstremister som Hamas og Boko Haram. Vår utenriksminister som på embetsnivå samarbeider med terroristene i Hamas, fornyer sitt krav om opphevelse av Israels våpenblokade av den Hamas-styrte Gaza-stripen, samtidig som han reiser udokumenterte anklager mot Israel. Uten våpenblokaden er det ingen grenser for hva Iran kunne forsyne Hamas med av raketter. Dette burde utenriksministeren forstå, og han vet at det er våpensendinger blokaden er rettet mot.
Alt dette, sammen med kirkens, organisasjonenes og medienes fortsatt nedlatende holdninger overfor Israel, gir grunn til bekymring for jødenes fremtid i Norge. Ferske rapporter forteller om kraftig økning i antisemittiske handlinger i europeiske land. I Frankrike registrerer man en økning på 100 prosent, og i Storbritannia er økningen på hele 400 prosent. I Norge er det ikke lenger noen som tar fatt i dette spørsmålet. Etter at Holocaust-senteret for to år siden dokumenterte norsk antisemittisme, har den anti-israelske agitasjonen vokst kraftig. Når problemet har nådd et slikt nivå at selv Kringkastingsrådet finner det nødvendig å reagere med kritikk av NRKs dekning av Israel, er det ingen tvil om at virkningen av medienes agitasjon burde være et naturlig studieobjekt.
Vi fornyer derfor vår oppfordring til Holocaust-senteret om å repetere holdningsundersøkelsen fra 2012 slik at vi også for Norges del kan få dokumentert utviklingen. I tillegg oppfordrer vi forskningsmiljøene i Norge til å gjennomføre en bred undersøkelse av kildene til antisemittismen blant folk i Norge. Vi føler oss sikre på at det ville bli en lærerik opplevelse.
