Noe av det mest karakteristiske ved vårt samfunn er fraværet av ledelse, og at ledelsen tar ansvar. Både ved å fatte beslutninger, og ved å ta ansvaret for de beslutninger som er fattet. Dette gjelder ikke bare i Norge eller Europa, men nær sagt i hele verden. Ledere som hadde styrke, og som gjennomførte sine forsett, og levde med konsekvensen, er en nærmest utdødd rase.
Et av de grelleste eksemplene i nyere tid er det som skjedde etter massakren på Utøya 22. juni 2011. Til tross for en mengde feilvurderinger og ikke utførte handlinger som skulle ha vært gjort, var det ingen som ble fortalt: – du har ikke gjort jobben din godt nok, så du må gå. Slik man erfarer i det private næringslivet. Tvert om, daværende statsminister Jens Stoltenberg, “tok ansvar” ved å bli sittende.
Som SMA har skrevet om ved gjentatte anledninger, er det samme tilfellet når det gjelder jødehat. Norge er viden kjent som et land hvor regjeringene i mange år har vært svært antisemittiske, men når vi og andre peker på konkrete forhold der dette kommer til uttrykk, er det ikke noe erkjennelse å spore.
Tvert om, det er vi som er fordømmende. Vi har mer enn en gang fått merkelappen “ekstrem”, og også “rabiat”, sistnevnte på lederplass i Aftenposten 5. november 2012. Undertegnede ble utestengt fra det presumptivt Israel-vennlige nettstedet “verdidebatt” fordi vi pekte på en konkret, offentlig persons feilaktige og ikke-dokumenterte påstander om Israel.
Vi husker alle da Frps Per Sandberg ga blant andre Kristelig Folkeparti skylden for den økende radikaliseringen deres innvandringspolitikk fører til. Partileder Hareide satte opp sitt etter hvert velkjente forurettede ansikt og etablerte en såkalt “krise”. – Jeg? – Vi? Vi har da ikke noe ansvar?
– Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar for at flere titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.
Man kan åpenbart sette i gang et enormt prosjekt som koster enorme summer for landet, både økonomisk og sosialt, uten den minste risiko for noen gang å bli stilt til ansvar for sine handlinger. Per Sandberg ble da også presset til å beklage sin uttalelse. “KrF har ikke ansvar for fremmedkrigernes groteske handlinger” het det. Selvsagt kan det sies slik, også. Fremmedkrigerne er alene ansvarlige.
Vi har hatt mange tilfeller av muslimsk terror i Frankrike. Flere av dem har rammet jøder. I 2012 drepte den muslimske algerieren Mohammed Merah tre barn og en voksen, alle jøder. De ble skutt utelukkende fordi de var jøder.
Før det ble verden rystet av muslimene som torturerte den unge gutten Ilan Halimi i to uker, før de slengte ham fra seg, halvdød av skadene. Han døde på vei til sykehuset. Og alle husker de franske karikaturene i Charlie Hedbo, som skulle hevnes. Journalistene i bladet ble drept, og etterpå sto jøder for tur.
Likeledes i København, da representanter for ytringsfriheten skulle måtte bøte med livet, dernest var jødene neste mål.
Vi husker sannsynligvis enda bedre fredag den 13. november i år, da 130 mennesker fikk livet avsluttet av muslimsk terror. Bataclan hadde vært truet med muslimsk terror i femten år.
Er det ikke relevant å stille seg selv et spørsmål om noen av disse drapene kunne vært unngått ved å føre en noe annerledes innvandringspolitikk? Selvsagt er det. Ingen kan påberope seg ikke å vite noe om konsekvensene av flere tiår med innvandring i europeiske land.
Så tilbake til norske holdninger til jøder. Gjentatte ganger har SMA påpekt at norske medieinstitusjoner holder seg med “eksperter” som støtter terror mot jøder, at norske myndigheter støtter jihad-organisasjoner, for ikke å snakke om de mildt sagt tendensiøse reporterne Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit i NRK og Fredrik Græsvik i TV2, som har fått holde på i en årrekke med sin desinformasjon til det norske folk, ofte helt uimotsagt.
Også disse har et ansvar. Historiens dom skal nok felle dem.
Jødehat, konflikten i Midtøsten, og innvandringspolitikk har noe til felles. Man kan late som om det ikke har det, men det hjelper ikke noe.
La oss derfor være voksne og ta ansvar for våre holdninger og handlinger.
