I et oppslag i avisen Dagen under overskriften: ”Israel og okkupasjonen,” gir biskop Erling Pettersen en redegjørelse for det grunnlaget han mener å ha for å hevde at Israel lever i strid med folkeretten, og konkluderer med at: «Ut fra dette er de israelske bosetningene på Vestbredden klart i strid med internasjonal rett. Dette er FN, Den Internasjonale domstolen i Haag, Røde kors og konvensjonens signaturpartnere enige om.» Det anti-israelske engasjementet fra biskopens side skjer samtidig med at den urkristne befolkning i Israels nabolag er i ferd med å bli utryddet.
Når utgangspunktet er som galest er det kanskje ikke så rart at biskopen havner på villspor, for faktum er at ikke et eneste av de dokumenter, resolusjoner og vedtak biskopen viser til, indikerer at Israels handlinger på noe tidspunkt har vært i strid med internasjonal rett (folkeretten).
Som en slags ”helgardering” skriver biskopen at ”MKR er godt kjent med at det er ulike synspunkter på hvorvidt Israels okkupasjon er i strid med internasjonal rett. Dette har blant annet sammenheng med i hvilken grad en anerkjenner FNs resolusjoner som et forpliktende uttrykk for verdenssamfunnets mening om saken.”
Nei, herr biskop, hvorvidt Israel lever i strid med internasjonal rett er slett ikke avhengig av hvilke ”ulike synspunkter” den ene eller annen har, og det er slett ikke avhengig av ”i hvilken grad man anerkjenner” FNs resolusjoner, og verdenssamfunnets mening om saken har rett og slett ingenting å si for hva som er gjeldende rett.
Når biskopen anklager Israel for å ha begått grove forbrytelser, er det ikke tilstrekkelig, slik han gjør, å hevde at det må være slik fordi noen har slike synspunkter og meninger. Det eneste som er gjeldende rett i et slikt tilfelle er hva som faktisk er det, og det spørsmålet går ikke biskopen seriøst inn på. Han velger å omgå spørsmålet og kommer derfor i skade for å villede dem han etter sitt embete er satt til å veilede. Men folkerettens relevante bestemmelser er for lengst grundig utredet av fagfolk. Vi anbefaler ham å studere arbeidene til eksempelvis Stephen M. Schwebel, Talia Einhorn og Alan Baker. Disse inneholder dessuten tallrike henvisninger til øvrig faglitteratur.
Biskop Pettersens argumentasjon er en konstruksjon av misforståelser, unøyaktigheter og direkte usannheter som ikke kan ha oppstått ved et uhell. Dersom dette er Statskirkens grunnlag for holdningen til Israel, forstår vi hvorfor den i så lang tid har opptrådt fiendtlig overfor den jødiske staten. Vi finner det derfor nødvendig å ta for oss noen av biskopens påstander hver for seg.
Biskop Pettersen fremholder at ”Israelske myndigheter og mange av deres støttespillere, bestrider gyldigheten av enkelte FN-vedtak og godtar for eksempel ikke at Genèvekonvensjonen (som regulerer krigføring og okkupasjon) gjelder for okkupasjonen etter 1967. Dermed kan de så tvil om at Israel bryter internasjonal rett og hevde at okkupasjonen ikke er ulovlig.” Her synes biskopen å påstå at et hvilket som helst vedtak i et FN-organ er gjeldende folkerett. Dette er helt uriktig og villedende. I folkeretten inngår først og fremst internasjonale avtaler (konvensjoner og traktater) samt etablert internasjonal sedvanerett og rettspraksis. FNs Sikkerhetsråd kan fatte bindende vedtak dersom saken gjelder gjenopprettelse av internasjonal fred og sikkerhet (FN-paktens kapittel VII).
Medlemslandene er altså bare bundet av vedtak i Sikkerhetsrådet som fattes under FN-paktens kapittel VII. Alle andre resolusjoner har karakter av politiske meningsytringer eller anbefalinger fra et tilfeldig flertall i forsamlingen og har ingen som helst rettslig bindende virkning. Det er ingen som betviler gyldigheten av Den fjerde Genève-konvensjon. Biskopens påstander gir ham ikke grunnlag for å hevde at ”Israel bryter internasjonal rett.” At det i et demokrati finnes mer enn en mening om politiske spørsmål, gir ikke biskopen grunnlag for å be norske kristne om å ta parti, slik han gjør. Det er ganske infamt av biskopen å hevde at staten Israel ikke respekterer spillereglene som gjelder i det internasjonale samfunn. Det er biskop Pettersen og MKR som her bør oppdatere sine kunnskaper, og slutte med å belaste Israel med sin egen kunnskapsløshet.
Her er biskopens fire ”bevis” på israelske lovbrudd:
1. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242, som ble vedtatt rett etter 1967-krigen, ber Israel trekke sine militære styrker tilbake fra områdene som ble okkupert under krigen. At Israel ikke tok dette til følge, er utgangspunktet for oppfatningen om at okkupasjonen er ulovlig.
Dette er en fullstendig misforstått og falsk fremstilling. Resolusjon 242 er en ikke-bindende, rådgivende anbefaling til partene som forutsetter at de skal forhandle om en fredsløsning som innebærer «tilbaketrekning fra okkuperte områder, etablering av sikre og anerkjente grenser og en rettferdig løsning på flyktningespørsmålet.» Det tilbød Israel uten andre vilkår allerede høsten 1967. De arabiske partene avviste den gang kategorisk resolusjon 242 og Israels tilbud gjennom ”de tre nei” i Khartoum. Besettelsen av de områdene som angrepene mot Israel startet fra, er etter folkeretten fullt lovlig helt til partene er blitt enige om en freds- og grenseavtale. Det skjedde for Egypts vedkommende i 1979 og med Jordan i 1994. Biskopens beskyldning mot Israel for ikke å ha etterkommet anbefalingene i resolusjon 242 er en blank løgn som han bør trekke tilbake.
2. Israels annektering av Øst-Jerusalem i 1980 og Golanhøydene i 1981 er ikke anerkjent av noe annet land enn Israel. FNs sikkerhetsresolusjoner 478 og 497 ber Israel trekke seg ut av områdene. Israel har ikke respektert dette.
Israels annektering av områder som har vært utgangspunkt for angrepskrig mot landet, og dessuten ikke hadde uomstridt rettslig status i utgangspunktet, er en handling folkeretten anerkjenner, noe det finnes mange eksempler på etter Den annen verdenskrig. Noen øvrig anerkjennelse trengs ikke. De resolusjonene biskopen viser til er igjen politiske meningsytringer fra Sikkerhetsrådets flertall. Gjennom hele den kalde krigen inspirerte Sovjetunionen og dens arabiske allierte til slike resolusjoner, men disse har ikke krav på ”respekt,” slik biskopen ønsker.
3. Ifølge 4. Genèvekonvensjon er det ikke tillatt å flytte egen befolkning til okkuperte områder. Ut fra dette er de israelske bosetningene på Vestbredden klart i strid med internasjonal rett. Dette er FN, Den Internasjonale domstolen i Haag, Røde kors og konvensjonens signaturpartnere enige om.
Den 4. Genève-konvensjon (artikkel 49) omhandler deportasjon og tvangsforflytning av befolkning, inn i eller ut av okkupert område. Dette fremgår også med tydelighet av merknadene til artikkelens 6. ledd fra Den internasjonale Røde Kors-komité. Bestemmelsen har ingen relevans for israelske bosettinger på Vestbredden. Staten Israel har verken deportert eller forflyttet bosettere. Derimot er israelske bosettere på Vestbredden folkerettslig beskyttet av så vel Folkeforbundets mandatvedtak, som ble bekreftet ved FN-paktens Artikkel 80 og stadig er gjeldende rett, som av de ennå ikke tilbakekalte Oslo-avtalene. Det er desinformasjon å fortie dette, slik biskopen gjør.
4. Sikkerhetsmuren som delvis er bygd inne på okkupert land, er også i strid med internasjonal rett. Den Internasjonale domstolen i Haag kom i 2004 med en rådgivende uttalelse om at barrieren i disse områdene er i strid med folkeretten. FNs generalforsamling krevde samme år at Israel retter seg etter kjennelsen, men så langt har ikke Israel tatt hensyn til dette.
Sikkerhetsbarrieren er ikke påvist å være i strid med en eneste internasjonal avtale, og slett ikke i strid med internasjonal sedvane. Slike murer og gjerder finnes i stort antall i omstridte områder, uten at Mellomkirkelig råd synes å reagere. Et eksempel finner vi langs den tyrkisk-okkuperte del av Kypros hvor muren er satt opp og voktes av FN. Det foreligger ingen dom fra Den Internasjonale domstolen i Haag om den israelske sikkerhetsbarrieren. Den rådgivende uttalelsen har, i likhet med resolusjonene fra FNs Hovedforsamling, kun karakter av politisk meningsytring som verken Israel eller noen annen stat plikter å ta hensyn til. Biskopen burde ikke ha fortiet de innsigelser som foreligger mot FN-resolusjonen fra kompetent folkerettslig ekspertise.
Vi går ut fra at biskop Pettersen og MKR er kjent med det formålet sikkerhetsbarrieren har, og i hvilken grad den har hindret terror og tap av menneskeliv. Det er meget betenkelig at et av Statskirkens organer og en norsk embetsmann forlanger at det eneste trygge tilholdssted for jøder, Israel, på ny skal utsettes for dødbringende terror. Den form for agitasjon biskopen her viser eksempel på, er nettopp blant de årsaker som gjør sikkerhetsbarrieren nødvendig. Terror inspireres av politisk agitasjon, løgn og oppvigleri.
Vår erfaring med Mellomkirkelig råds kompetanse på dette området er dessverre ganske dårlig. De redegjørelser som fra tid til annen kommer fra det hold om forhold som vedrører Israel, avslører at dette kirkelige organet har en særskilt fiendtlighet overfor den jødiske staten på sin dagsorden. Dette bekreftes av innholdet i det såkalte ”styringsdokument for Midtøsten,” hvor det i instruksen fra MKR blant annet heter at man skal ”få tydelig fram Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og tydelighet på at det er en ulovlig okkupasjon.”
Der er ingen ulovlig okkupasjon. Den uvennlige og nedlatende behandling MKR i sin virksomhet utsetter jødenes hjemland for, gjelder eksklusivt for Israel. Ikke noe annet land enn det jødiske folks nasjonalstat utsettes for slik kriminaliserende og diskriminerende omtale. Vår konklusjon er derfor entydig: Den omtalen av Israel som biskop Erling Pettersen og Mellomkirkelig råd gjentatte ganger har offentliggjort, er tydelig antisemittisk i det den inneholder usanne, nedsettende og urimelige anklager som utelukkende retter seg mot det jødiske folks hjemland, Israel.
