Med bakgrunn i den sterke kritikken som har vært reist, særlig mot de norske fjernsynsmedienes reportasjer av den siste Gaza-krigen, var et av temaene i nyhetssendingen Dagsnytt Atten den 7. august, spørsmålet om hvorvidt norske medier hadde latt seg påvirke av partenes propagandaapparat i sin dekning av hendelsene.
NRKs Tomm Kristiansen fokuserte debatten med følgende spørsmål: ”Begge sider har et propagandaapparat. Virker det inn på norske medier, langt borte?” Man ble raskt enig om at mens et israelsk propagandaapparat nok hadde påvirket bladet Dagen, hadde Hamas knapt noe propagandaapparat som kunne påvirke noen, og i hvert fall ikke NRK og Klassekampen.
Den første løgnen i Tomm Kristiansens opplegg er fortielsen av at det mest aktive propagandaapparatet som har vært i virksomhet i norske medier under krigen, er NRKs eget, med betydelig støtte fra propagandaapparatene til TV2 og NTB. Dernest kommer løgnen om at Hamas ikke har noe propagandaapparat å snakke om. Hamas har et av verdens mest velsmurte og effektive propagandaapparater som norske medier, ikke minst gjennom NTBs meldinger har akseptert som den palestinske partens beskrivelse av ”sannheten” slik den oppfattes der. Selv ikke den beslaglagte instruksjonsboken til Hamas om hvordan terroristene deres skal benytte levende skjold for å svekke Israels forsvar, fikk det norske propagandaapparatet på andre tanker. Norske medier valgte å la seg manipulere av Hamas.
Endelig står vi igjen med det dokumenterbare faktum at NRK og andre norske medier fullstendig overser og fortier den israelske partens daglige redegjørelser og begrunnelser for sine handlinger som slett ikke var noe ”propagandaapparat,” men lett kontrollerbare fakta som ville ha vært nødvendige for at også norske seere skulle ha fått et rimelig objektivt bilde av hva som skjer i denne Gaza-krigen, hvorfor det skjer og hvorfor det norske propagandaapparatet leder folk på villspor.
Den fullstendige mangelen på journalistisk balanse og saklig objektivitet til fordel for emosjonelt ladede vredesutbrudd fra journalistenes side kan ikke bortforklares som et resultat av hva de så der og da. Skjevheten er et villet resultat av en sterkt forutinntatt anti-israelsk holdning som gjennom mange år har vært et tydelig kjennetegn på våre riksmediers omtale av alt som har med jødenes hjemland å gjøre. Journalister vet at de kan få tilgang til alt de ønsker av informasjon. I dette tilfellet velger de å melde seg inn i den ene partens propagandakorps med alt de har av sendetid og spalteplass. Resultatet er en dramatisk vekst i det norske jødehatet som det vil være vanskelig å bortforklare som en utilsiktet virkning av israelsk selvforsvarskamp og som det kan ta generasjoner å avvikle om det i det hele tatt vil la seg gjøre.
Et fenomen vi må legge merke til i denne situasjonen er medienes fornektelse av sin egen rolle i utbredelsen av antisemittiske holdninger blant folk. De er raske til å snakke om at kriger er belastet med partisk propaganda, at ”sannheten er krigens første offer” og at det derfor kan være vanskelig å danne seg et objektivt bilde. Men propagandaen er det ifølge NRK de andre som forfekter. De selv er rene og objektive, – det er bare snakk om litt personlig engasjement til lidende mennesker og etterlysning av mer ”proporsjonalitet” i krigføringen, tapene og lidelsene. Skylden for lidelsene må ifølge disse journalistene den parten ta på seg som har færrest drepte og lemlestede, – man finner opp en ide om at ”folkeretten” krever en viss balanse i lidelsene, og med dette ”prinsippet” frikjenner man sin egen partiskhet og fornekter egen deltakelse i konflikten.
Man fornekter også antisemittismen ved å si som man gjør på ytterste venstreside: ”Ser vi bort fra noen helt outrerte stemmer på internett finnes det knapt jødehat på norsk venstreside.” Det gjøres med et pennestrøk. Men det vi her ser tydelige konturer av, er fremveksten av en venstredreiet nyfascisme hvor selvrettferdigheten, den nedlatende arrogansen og den klassiske borgerlige antisemittismen kommer tilbake som gjenkjennelige bærebjelker.
Den norske doktrinen om ”lidelsens proporsjonalitet” som postuleres som en forutsetning for adgangen til selvforsvar mot terror, er diktet opp av medienes og organisasjonenes propagandaapparat for å rettferdiggjøre deres egen medvirkning til krigen og dens lidelser. Det tragiske er at også politiske ledere har gått i den fella. I presentasjonen av sanne bilder av lidende barn veves det inn små og store unøyaktigheter, fortielser og usannheter som til sammen omgjør det sanne bildet til en løgn som den annen part ikke får anledning til å forsvare seg mot fordi hans stemme klippes bort fra reportasjen. Slik er det medienes aktive desinformasjon og propaganda skapes og formidles til et forsvarsløst norsk publikum.
Men det er ikke bare mediene som deltar i denne propagandakrigen mot Israel. Politikere og offentlige og frivillige organisasjoner deltar både som premissleverandører og formidlere av den samme desinformasjon og propaganda.
Blant de tradisjonsrike kildene til utbredelsen av klassisk antisemittisme finner vi fremdeles den norske statskirken i aktiv virksomhet. Vi nevner dette spesielt fordi nettopp innenfor statskirkens ledelse hersker det betydelig kunnskap om den historiske rollen den har spilt når det gjelder infam bakvaskelse av det jødiske folk og fiendtliggjørelse av dets hjemland.
Når biskop Solveig Fiske er blant støttespillerne til et krav fra palestinsk KFUK om å få brakt Israel inn for Den internasjonale straffedomstolen, inntar hun en rolle som verdens jøder har fryktet fra det hold gjennom århundrer. ”Det som skjer er ingen militæroperasjon eller krig, men et fullskala folkemord,” heter det i den erklæringen hun har godkjent med sitt navn og embete. ”Tiden er ikke inne for å fortelle eller sammenlikne lidelsesfortellinger. Dette er folkemord og det trenger verdens oppmerksomhet, og handling,” mener hun, og krever Israel tiltalt for den internasjonale straffedomstolen. Har biskopen glemt at tyskeren Julius Streicher ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde sagt om dem.
Biskopen fikk lydig støtte fra proster og prester som etterlyser etikk blant kristne og som iført statskirkens uniform stilte opp i Palestina-vennenes gatedemonstrasjon mot den jødiske statens selvforsvar mot terroren fra Hamas.
Den forelesningen i statskirkens lære om krigens folkerett som prost Trond Bakkevig ga i Dagsnytt Atten, 4. august, bygger ikke på amatørers forvirrede misforståelser. Statskirkens nye lære om begrensninger i statenes rett til selvforsvar (som det ikke finnes spor av i folkerettens egne dokumenter) later til å være konstruert med henblikk på å skulle sikre at Hamas og andre palestinske organisasjoners krig mot Israel vil komme til å lykkes fordi Israel etter denne lære skal ha forbud mot å forsvare seg effektivt mot en fiende som selv ikke følger folkerettens regler.
Slik prost Bakkevig selv formulerte statskirkens doktrine tar han utgangspunkt i følgende usanne påstander: – Israel angriper sivile; – det er ikke bevist at Hamas bruker levende skjold; – om så var, unnskylder det ikke Israels krigsforbrytelser; – om Hamas skulle ha hovedkvarter under Shifa-sykehuset, gir ikke det Israel rett etter folkeretten til å gå løs på dette sykehuset.
Ifølge prosten handler kristen etikk omkring krig og fred om at du kan forsvare deg med vold og våpen, men ”… du skal forsvare deg proporsjonalt med det angrepet du er utsatt for, men det betyr ikke at du skal bruke den samme type metodikk som du er utsatt for. Velger Hamas å sende raketter mot sivile mål, skal man ikke velge å svare på det med samme type forbrytelse. Krigens mål er fred, – ikke å knuse fienden. …”
Som utlegning av krigens folkerett er prost Bakkevigs lære intet mindre enn et grovt politisk falskneri. Staters rett til selvforsvar mot enhver fiende er ubetinget. Det finnes intet prinsipp i folkeretten som forhindrer selvforsvar mot en fiende som ikke forholder seg til folkerettens bestemmelser, men som ifølge disse bestemmelsene fører ulovlig krig ved hjelp av ulovlig stridende sivilkledde personer som opererer fra boligområder, skoler og sykehus og som i henhold til sin egen instruks tildekker seg med levende skjold av kvinner og barn.
Det statskirkens prost Bakkevig forsøker å få innført som prinsipp i vår forståelse av folkeretten, er at det ikke skal finnes noe forsvar mot organisasjoner som Hamas, Islamsk Jihad, al-Qaida, ISIL og Boko Haram, fordi ethvert forsøk på forsvar mot slike forbrytere vil måtte medføre tap av deres levende skjold, slik vi har sett det i Gaza og mange andre steder.
En realpolitisk forståelse av denne kirkelige læren som propageres både i Norge og i andre land, ikke minst gjennom Kirkenes Verdensråds organer, er at den medfører et ubetinget krav om at den jødiske staten Israel skal erklære seg ”sjakk matt” og kapitulere overfor den terror og de trusler den utsettes for.
Det har alltid vært et av antisemittenes ønsker at jødene skal utrydde seg selv frivillig slik at man kan sitte tilbake med ”etikken” i behold. Norske antisemitter fra alle leirer burde heller reflektere over det faktum at i henhold til krigens folkerett kan også deltakelse i konflikter ved hjelp av løgn, agitasjon og oppvigleri være en krigsforbrytelse.
