I HL-senterets befolkningsundersøkelse som ble offentliggjort i desember 2022, konstateres det at antisemittiske fordommer fremdeles er like utbredt i Norge som de var for fem og ti år siden.  Det betyr blant annet at de store bevilgningene som vekslende regjeringer har gjort til handlingsplaner for å motvirke antisemittiske holdninger i folket har vært virkningsløse og bortkastet.  Vi stiller oss undrende til at Holocaust-senteret nøyer seg med å konstatere dette som et faktum uten å bidra med noen som helst forklaring på denne situasjonen.

Noe av forklaringen kan ligge i at myndighetene selv ikke har tatt inn over seg formålet med sine egne handlingsplaner og har unnlatt å sette seg selv på skolebenken for å luke ut tilløp til forskjellsbehandling i internasjonal sammenheng.  Den gamle arabisk-israelske konflikten har på en iøynefallende måte fått en dominerende plass i norsk utenrikspolitikk, mens både eldre og alvorligere konflikter knapt har vært nevnt.

Norges tilslutning til det internasjonale samarbeidet om å praktisere den definisjonen på antisemittisme som er vedtatt av The International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA, synes ikke å ha ledet til en mer neddempet kritikk og likebehandling av den jødiske staten, selv om definisjonen karakteriserer det som dobbeltmoral å kreve en atferd av Israel som ikke kreves av noen annen demokratisk nasjon.

Vi merker oss at Regjeringen ved Utenriksministeren er særlig opptatt av å rette anklager mot Israel som sjelden eller aldri rettes mot andre medlemstater i FN.  I 2022 vedtok FN med direkte og indirekte støtte fra Norge flere fordømmende resolusjoner mot Israel enn mot alle andre stater i verden sammenlagt.  I noen av tilfellene har Norge avstått fra å stemme og har derved, slik reglene i FN er, bidratt til å gi anti-israelske resolusjoner 2/3 flertall.  Når man ikke stemmer imot, er man ikke imot.

Og i uttalelser til pressen er det bare krigen i Ukraina som hos utenriksministeren skaper mer indignasjon enn jøder som bygger opp igjen i Judea og Samaria de hjemmene og landsbyene som jordanske okkupanter ødela da den jødiske befolkningen ble etnisk renset derfra i 1948.  Vi har aldri fått en forklaring fra norske myndigheter på hvorfor folkerettens forbud mot etnisk rensing har unntak for jøder, slik norske myndigheter praktiserer i Midtøsten.  Norsk Midtøsten-politikk er på dette punkt i strid med IHRA-definisjonens punkt om å fornekte jøder sin rett til selvbestemmelse.

I en e-post til VG skriver utenriksministeren på nyåret blant annet at de jødiske bosettingene er i strid med folkeretten. «De undergraver muligheten for en fremforhandlet to-statsløsning og er et hinder for fred. Dersom den innkommende regjeringen i Israel går inn for ytterligere utvidelser av bosettingene innebærer det nye skritt i retning av en situasjon på bakken der det i praksis er én stat, og manglende selvbestemmelse, demokrati og rettigheter for palestinerne. Vi aksepterer ikke de ulovlige bosettingene, og okkupasjonen må opphøre. Vi vil fremføre dette budskapet til den nye regjeringen i Israel.»

Vi har mange ganger forklart for norske myndigheter og politikere at jødisk bosetting i Judea og Samaria ikke er i strid med noen bestemmelse i folkeretten.   Det finnes ikke andre ulovlige bosettinger enn eventuelt slike som ikke har søkt om og fått innvilget byggetillatelse, noe som ville ha vært ulovlig også i Norge.  Det finnes heller ikke det som i folkeretten er definert som en okkupasjon av en fremmed stats territorium.  Her er norske myndigheter på villspor, og vi tror vi vet hvorfor.

I 1973, etter at Israel for tredje gang nedkjempet de angripende arabiske arméene under Yom Kippur-krigen, iverksatte palestinsk-arabiske organisasjoner en terrorkampanje rettet mot vestlige land med en rekke bombeangrep og flykapringer.  Samtidig vedtok det arabisk dominerte OPEC en embargo på olje, særlig rettet mot EEC-landene.  Dette presset førte til forhandlinger som ledet til det som har vært kalt Eurabia-samarbeidet.  Et sentralt dokument fra denne forhandlingsprosessen var Venezia-erklæringen fra 1980 hvor EEC blant annet anerkjente den palestinsk-arabiske befolknings «legitime rettigheter» og PLO som deres representant i forhandlinger.  En annen politisk forpliktelse EEC tok på seg i disse forhandlingene gjaldt «… Israels behov for å få en slutt på den territorielle okkupasjonen som landet har opprettholdt siden konflikten i 1967.»  I erklæringen gikk EEC også med på å fremheve at «de ikke vil akseptere noe som helst ensidig initiativ som har til hensikt å endre Jerusalems status.»

Denne erklæringen som kom i stand under et alvorlig økonomisk press med innslag av terrorangrep mot sivile mål i europeiske land, er fremdeles et viktig grunnlag for EUs Midtøsten-politikk.  I realpolitisk sammenheng er den en erklæring om at EEC/EU stiller seg bak et krav fra PLO om at Israels seier i Seksdagerskrigen i 1967 skal kjennes ulovlig og at Israel skal frasi seg de rettigheter deres selvforsvarskamp hadde gitt dem, – og i realiteten erklære kapitulasjon.

Ingen av disse kravene har dekning i gjeldende folkerett.  Israel har derfor ikke noe rettslig behov for å etterkomme noen av dem.  Det forhold at europeiske land og EU fremdeles legger Venezia-erklæringen til grunn for sin politikk overfor Israel, noe som kommer til uttrykk både direkte og gjennom europeisk tilslutning til Israel-fiendtlige resolusjoner i FN, har gjennom tidene vært en verkebyll i forholdet mellom Israel og EU.  Selv ikke det nye forholdet mellom Israel og arabiske naboland gjennom Abraham-avtalene har påvirket ledelsen i EU i nevneverdig grad, selv om det har vært gjort forsøk på tilnærming.  EU er dessverre fanget i den fella de gikk i på 70-80-tallet.

Her er vi imidlertid i nærheten av en forklaring på hvorfor norsk Midtøsten-politikk i årene etter Oslo-avtalenes sammenbrudd har fått en så slående likhet med EUs politikk.  Slik denne politikken kommer til uttrykk, blant annet i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 som president Obama som et siste spark til Israel lot være å nedlegge veto mot før han gikk av i 2016, er kravene overfor Israel omtrent ord for ord de samme som PLO presset EEC til å vedta i 1980.

Men i 1980 var ikke Norge medlem av EEC eller EØS.  Vi var imidlertid på det tidspunktet medlem av Sikkerhetsrådet i FN hvor vi fikk anledning til å slutte oss til to resolusjoner som president Jimmy Carter lot være å nedlegge veto mot av samme grunn som Obama senere.  Der sluttet vi oss til den samme Israel-fiendtlige politikken ved å støtte resolusjonene 465 og 471 sammen med Sovjetunionen og DDR.

Det er dette som er bakgrunnen for de voldsomme angrepene mot Israel vi i senere tid har sett i norsk og utenlandsk presse.  Israelerne er rett og slett lei av å skulle la seg diktere av USA, EU, Norge, PLO og Hamas om hvor i landet sitt de har anledning til ferdes og bo.  Israel har ikke en eneste ulovlig bosetting i noen del av landet og okkuperer ikke en kvadratmeter av en annen suveren stat.  Derfor er anklagene ingenting annet enn store politiske løgner som når de gjentas ofte blir trodd av mange.  Det er slik antisemittismen blir tilført næring og opprettholdes i Norge så vel som i resten av Europa.  La oss håpe at HL-senteret tør innrømme det i sin neste befolkningsundersøkelse.