Mens nærmest hele verden, selvfølgelig også EU, anklager Israel for at de ikke har kommet til en fredsavtale med de såkalte «palestinerne» – altså den del av palestinerne som har arabisk opphav, – er det stor mangel på realitetserkjennelse blant dem som anklager.
For hva er årsaken når det ikke oppnås en avtale mellom to parter? Kan man generalisere, for eksempel ut fra volumet, folketallet bak den ene parten, eller er modellen landet styres etter, et kriterium for hvorvidt landet har ansvaret for en avtale som tross alt skal undertegnes av ikke én, men to parter? Kanskje religionen hos majoriteten bak den ene parten tillegger denne automatisk alt ansvaret for forhandlingsresultatet? Kanskje det er størrelsen på hæren som er utslagsgivende? Ildkraften? Suksessen i næringslivet? Antall Nobel-priser?
Vi har ikke svaret. Men noe er det åpenbart som gir Israel hoved- eller eneansvaret for den manglende progresjonen. Man skulle tro, ut fra generell utdannelse og samfunnskunnskap, at det alltid er enighet mellom de to partene – og bare dette – som kan resultere i en avtale. Tar vi helt feil?
Israels statsminister Benjamin Netanyahu sier i dag følgende, og det bør man merke seg: – Det ville være «absurd» å forvente at Israel skulle anerkjenne en nasjonalstat for det palestinske folk uten tilsvarende anerkjennelse av Israel som en nasjonalstat for det jødiske folk.
Hvorfor? Jo, fordi palestinerne nå, siden de oppfant begrepet staten «Palestina,» og «det palestinske folk» – en historisk ukorrekt betegnelse, gjentatt til det kjedsommelige. Palestina var navnet på området engelskmennene og franskmennene hadde mandatet over etter 1. verdenskrig, og i dette området bodde det mange forskjellige folkeslag og man hadde sine religioner. Arabere, jøder, drusere, kristne – alle var i så fall «palestinere». De araberne som bodde i området var Palestina-arabere. Jødene som bodde der var Palestina-jøder.
Men nå har araberne altså kjempet for dette lille landstykket religionen deres ikke tillater er på jødiske hender. De har kjempet med de våpen arabere bruker: løgn og terrorisme. Vi ser at vi nå kanskje kom i skade for å skrive noe som er sant, og dermed i denne rare, forstokkede verden dessverre automatisk kommer inn under rasismeparagrafen og eller diskrimineringsparagrafen. Samme automatikk som gjør køene i security-kontrollen på alle flyplasser så uendelig lange fordi du og din blonde, blåøyde datter blir underlagt samme kroppsvisitering som De unevnelige og De utilnærmelige, og det til tross for at du verken har skjegg eller bart. Alle ser den digre rosa elefanten som ikke får rørt seg fordi den fyller hele rommet, men peker du på den får du smekk.
Men i motsetning til araberne kan SMA dokumentere sine påstander – og gjør det. Vi har før vist til Zahir Mussein, Arafats nære medarbeider. Han sier nemlig følgende:

Det palestinske folk finnes ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er kun et virkemiddel i vår kamp mot Israel for å skape arabisk enhet. I realiteten er det ingen forskjell i dag mellom folk fra Jordan, Palestina, Syria og Libanon. Vi snakker om eksistensen av et palestinsk folkeslag kun av politiske og taktiske årsaker. Det er fordi hensynet til de arabiske interesser krever av oss at vi insisterer på at det eksisterer et “palestinsk folk” for å motsette oss sionismen.
Av taktiske årsaker kan ikke Jordan, som er en suveren stat med definerte grenser, gjøre krav på Haifa og Jaffa, mens jeg, som palestiner, utvilsomt kan gjøre krav på Haifa, Jaffa, Beer-Sheva og Jerusalem. Men, i det øyeblikk vi gjenvinner retten til Palestina, vil vi ikke vente et minutt med å forene Palestina og Jordan.

Denne og mange lignende «glipper» når araberne taler til sine egne, beviser til fulle den dobbeltkommunikasjonen som skjer. Det finnes flere seriøse aktører i området som tar vare på filmer og nyhetssendinger, oversetter dem til engelsk og publiserer sprøytet. Men hvem bryr seg? Så lenge man – og da mener vi i særdeleshet Europa – kan anklage og gi jødene skylden, er man godt fornøyd.
I våre øyne er det en skam hvordan Europa mer og mer later til å gi blaffen i det som skjedde under 2. verdenskrig da hele Europa med nazistene i spissen samarbeidet for å utrydde dette folket. Vi er høsyt klar over at man kan uttrykke seg mer diplomatisk. Man kunne imidlertid også tatt langt hardere i uten at det gikk ut over sannheten. Det er ikke akkurat for mye sannhet samfunnet lider av i 2014.
Siden man øyensynlig må ha alt inn med teskjeer tar vi med Jaglands (generalsekretær i Europarådet – ser du hva vi mener med å nevne Europa?) helt, Arafat like etter at han hadde signert prinsipputkastet til en fredsavtale med Israel på plenen utenfor Det hvite hus i 1993. Her sier han til sine egne på jordansk TV:

Siden vi ikke kan slå Israel i krig, så gjør vi dette trinn for trinn. Vi tar ethvert, og hvilket som helst område i Palestina vi kan få tak i, og så etablerer vi suverenitet der, og vi bruker dette som et springbrett for å få tak i mer. Når så tiden er kommet, kan vi få de arabiske nasjoner til å gå sammen med oss for det avgjørende støt mot Israel.

Har vi våre udiplomatiske ord i behold? Vi gjentar – og det skal vi fortsette med: løgn og terrorisme fra arabernes side.
Det er absurd å tenke at Israel skulle anerkjenne en stat for det palestinske folk uten at de også tar den konsekvensen denne løgnen har bragt dem: et krav om også å anerkjenne Israel som en stat for det jødiske folket.
Hva er det vi ikke forstår ved disse enkle ordene? Hva er uklart? Absurditeten er stor og selvlysende. Den burde være lett synlig for alle med et minimum av gangsyn. I alle fall om man ikke støtter løgn og terrorisme.