Shabbat shalom alle sammen
Denne uken gikk Hugo Chavez bort, den revolusjonære kommandanten som viste verden hvilket nært og sterkt ideologisk bånd det er mellom venstreradikalismen og den islamske verden. Den Lenin-inspirerte diktatoren Chavez blir hyllet både av menneskerettighetsforkjempere i Vesten og av diktatorer og terrorister i den islamske verden. Hans egne påstander om at han ble forgiftet av USA har fått behørig spalteplass i verdenspressen uten særlige motforestillinger. Nå vil han, i likhet med sin mentor og forbilde i Moskva, bli utstilt til varig påminnelse om at sivilisasjonens utvikling er en meget langsom og skjør historisk prosess som eventuelt bare er i sin begynnelse noen steder.
Tilfellet Chavez kan til en viss grad hjelpe oss med å forstå noen av de absurditeter vi til daglig møter i vestlige medier og politikk. FNs (og norske mediers) usedvanlig raske reaksjon på at en palestiner døde av hjerteinfarkt i et israelsk fengsel, samtidig som man nektet å reagere på at en 40-årig palestiner døde på uforklarlig vis i et palestinsk fengsel i Jeriko, viser at menneskelig omsorg ofte er proporsjonal med muligheten til å demonisere jødene: Jo mer man kan bruke en sak til å anklage jødene og undergrave omdømmet til jødenes hjemland, desto bedre er muligheten for både fiendtlige pressemeldinger fra NTB og fordømmende FN-resolusjoner.
I Sudan fortsetter imidlertid det arabiske regimet å hogge kroppsdeler av mennesker, slik de islamske shaaria-lovene krever, men dette er ingen sak hverken for NTB eller FN.
På det hjemlige plan noterer vi at Arbeiderpartiets selebritet i Hamar kommunestyre, Khalid Haji Ahmed, er siktet for falsk forklaring i forbindelse med sin asylsøknad og nå risikerer å bli kastet ut av Norge. Vi husker hvordan Hamar AUF tross hans alvorlige antisemittiske uttalelser på Facebook, valgte å gi ham sin fulle støtte. Vår gjetning heller derfor mest i retning av at han får bli i landet. Det er jo mer enn nok av kristne barneflyktninger man kan sende av gårde.
God helg, fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Antisemittisme i forkledning
På den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, går man noen steder i verden ut i gatene for å kjempe for sine rettigheter og krav om likestilling i samfunn som fortsatt er mannsdominerte. De av oss som er så heldige at vi kan demonstrere åpent uten å risikere livet, bor gjerne i land der kvinners rettigheter ikke lenger er en særlig kontroversiell problemstilling. I Norge står vi i en særstilling i dette arbeidet, sammenliknet med mange andre land. At kvinner fortsatt i gjennomsnitt tjener mindre enn menn og at menn har flere lederstillinger her i landet, er et faktum som vi er opptatte av, men det forholdet er i endring.
Også bruk og misbruk av kvinnedagen til andre politiske formål enn kvinnesaken er i endring. Et trist eksempel på misbruk er et arrangement i Trondheim der en av parolene var: BOIKOTT ISRAEL! Arrangementet ble frontet av en russisk leninist som er mest kjent under psevdonymet ”Maria Amelie” og som tilkjempet seg opphold i Norge ved hjelp av sine medievenner og helt uten å ha behov for beskyttelse og asyl. Hva har dette med kvinners rettigheter å gjøre? Det hele er jo et falskneri. Vi konstaterer enda en gang at fra denne siden kan vi uansett bare forvente at de vil misbruke anledningen til å propagere den patriarkalske og antisemittiske ideologien de er troende tilhengere av.
Et annet antisemittisk drypp fant sted 3. mars under Oslo bispedømmes ”kulturopplevelse” i ”Kulturkirken Jakob” hvor ensemblet Redzone underholdt med statsstøttet anti-israelsk propaganda. Statskirken som tydeligvis har gitt avkall på sin opprinnelige oppgave om å forkynne Bibelens budskap til det norske folk, opptrer stadig oftere som politisk mikrofonstativ for venstre-ekstreme bevegelser som formidler et anti-israelsk budskap. Folk som ikke klarer å skaffe seg et publikum i eget land blir prompte invitert med offentlig norsk støtte for å synge noe for oss her i Norge som ingen vil spandere penger på i Midtøsten, Iran eller Kina. Det lar seg ikke skjule at ”Palestina-saken” var en hovedingrediens i dette kirkelige arrangementet. For en av Palestina-araberne som ble invitert til å opptre, hadde Statskirken også betalt for utgivelsen av vedkommendes CD som ingen ville spandere penger på i ”Palestina.”
Det samme gjelder en gruppe som kaller seg Chekpoint 303 som synger i protest mot at jødene utfører veikontroller i Israel. En tredje gruppe som feires av den norske statskirken kommer fra en druserlandsby i det nordlige Golan og kaller seg Toot Ard. Også de hevder at de er hjemmehørende i ”det okkuperte Palestina,” noe de antakelig må si for å få reisepenger fra statskirken og Utenriksdepartementet. Men med dette må imidlertid vi for vår del igjen konkludere med at den norske statskirken, i likhet med Hamas og PLO, mener at hele Israel er et eneste okkupert Palestina, de eldgamle jødiske områdene på Golan-høydene inkludert. Det er bare litt uenighet om hvem som okkuperer hvem.
På Golan er forresten Israels nærvær for tiden høyt skattet av FNs fredsobservatører som under kampene og gisseltakningen nylig, flyktet over på israelsk side av grensen for å berge livet i konfrontasjonen med de Palestina-arabiske ”Yarmouk-martyrene” som søker å ta kontroll over drusernes kjerneområde på den syriske siden av grensen mot Israel. Vi forutser at et mulig nytt ”Gaza” snart kan komme til å utvikle seg på Golan, noe som i stor grad vil være tilskyndet av vestlig uforstand og støtte til jihadistene i området.
Vi har sagt det før: Ingen er mer palestinske enn landets jødiske urbefolkning som statskirken og Utenriksdepartementet krever utrensket fra landet for at arabiske innvandrere skal kunne leve judenrein. Hva om jødene skulle finne på å kreve slutt på okkupasjonen av landet deres, – hvordan ville bispedømmet og departementet forholde seg til det?
