Du kan ikke lenger hevde at regionens problemer er over bare konflikten mellom Israel og palestinerne blir løst.
Under denne ingressen skriver Barry Rubin en interessant analyse av den nye situasjonen i Midtøsten. Han mener borgerkrigen i Syria og kuppet i Egypt har forbedret Israels sikkerhetssituasjon.
SJIA VERSTE TRUSSEL
Mens det på den ene siden er helt klart at Israel er nøytral og ikke har noen interesse av å bli dradd inn i konflikten i Syria, og at Israel ikke tar skade av at krigen pågår, så er det uten tvil i Israels interesse at opprørerne vinner mot Assads regime, mener Rubin. For av to onder er Assad det største, siden han er støttet av Hizbollah og Iran. Og kuppet i Egypt har redusert trusselen fra sunnimuslimene kraftig.
Samtidig er ikke forandringene så altfor enorme. Militæret er mest positive til opprørerne, dette på bakgrunn av trusselen fra iranske kjernefysiske våpen. Andre deler av det israelske forsvaret, de forskjellige etterretningskontorene, legger mer vekt på at også et Syria fullt av sunni-ekstremister vil utgjøre et problem.
Men det er mange andre aspekter av situasjonen i Syria som også influerer på Israels situasjon.
HAMAS
Ettersom Det muslimske brorskapet i Egypt nå er kastet ut av regjeringskontorene, utgjør Hamas en mye mindre trussel for Israel enn før [Hamas ble stiftet av Det muslimske brorskap].
Før hadde Egypt rollen som beskytter [for Hamas], men landet har nå blitt en mye større fiende enn det var under Mubarak. Dette skaper et annet bilde enn det da man hadde et Egypt i hendene på Broderskapet, Hamas og Syria.
EGYPT
Hva Egypt angår, er forandringen nesten like stor som seieren i 1967-krigen, bortsett fra at dette ikke er noen seier over Egypt, men en enorm forbedring i samarbeidet. Trusselen om oppløsning av fredsavtalen og en mulig ny krig er erstattet av en mulighet for dypere fred og mer strategisk hjelp.
Terroristene har blitt fratatt ressurser og muligheter. Syria er nå et mål for sunnimuslimske terrorister, som Irak er det. Også Egypt er i denne situasjonen nå.
GOLANHØYDENE
Israel rikker seg ikke fra de strategiske Golanhøydene, og kommer aldri «i evighet» til å gjøre det. Enten det blir sunni- eller sjiamuslimske ekstremister som kommer til å regjere i Syria, vil det antiisraelske aspektet være sterkt i enhver tenkelig regjering. Samtidig vil denne regjeringen være svakere. USA er inne i en midlertidig eller permanent formørkelse, og kan antagelig ikke, – og kommer ikke til – å utøve noen større kontroll over syrerne. – Du kan vedde på at Israel vil forbli på Golan om det ikke kommer en omveltning i regionen, skriver Rubin. Men han gjør det tydelig at han anser et slikt skifte som utenkelig.
LIBANON
Det synes tydelig at Hizbollah har mye mindre støtte fra de libanesiske og syriske lederne for sunniislamistene og andre. I denne situasjonen kan ikke Hizbollah angripe Israel, spesielt ikke når deres beste tropper er bundet opp i Syria. Og skulle opprørerne vinne i Syria, vil de gå på Hizbollah. Det samme vil libanesiske sunnimuslimske ekstremister. Hizbollah vil være for opptatt med å slåss mot sine arabiske venner til å kunne starte noen krig mot Israel.
KURDERNE
Dette er kurdernes beste tid i moderne historie. De har våpenhvile med Tyrkia og deres hjelp i Syria; en de facto stat i det nordlige Irak vil imidlertid ikke være flyveferdig; – og de har autonomi i Syria. Mens det sentrale og sørlige Irak er dominert av terrorisme, har Kurdistan (den kurdiske regionale regjering) stadig økende rikdom og velstand.
Det er et faktum at kurderne ikke deler den arabiske blodfeiden med Israel. Både i Irak og i Syria ønsker kurderne gode relasjoner og handel med Israel. Om disse forbindelsene skjer i det skjulte eller helt åpenbart, så kommer denne nye politiske forbindelsen uansett til å bli en betydelig faktor i Midtøsten.
DRUSERNE
Druserne har tøffere tider ettersom de ikke har en strategisk grense til et vennligsinnet land som kurderne har. Ikke desto mindre er druserne ved et historisk vendepunkt. De har gitt lojaliteten sin til det syriske regimet. Druserne på Golan er ekstra lojale som følge av frykt, og på grunn av den skjebne deres slektninger på den andre siden av grensen har lidt.
Men nå ser de at Assads regime er i trøbbel. Det er tid for å sette spørsmålstegn ved lojaliteten. Ville et islamistsisk sunni-regime være så vennlig mot dem? På den ene siden har druserne tjent regimet, ikke opprørerne. På den andre, når det kommer til stykket er druserne vantro; det var de også under tidligere århundrers enda verre forhold under muslimene. Selvfølgelig vil druserne erklære lojalitet til sunni-islamistene i håp om å ikke bli massakrert.
Men druserne fra Golan har bedt den israelske regjering om å ta inn flyktninger fra Syria. Vil forfulgte drusere kunne ta israelsk borgerskap og ta det skritt å inngå i et skjebnefellesskap med jødene, individuelt eller kollektivt, som deres fettere på den andre siden av grensen gjorde i 1948?
IRAN
Hvis regimet taper i Syria vil dette helt klart svekke Iran. Men det er noe mer i dette bildet. Hvis Iran taper, er alt håp ute for et arabisk hegemoni styrt fra Teheran fordi gapet mellom sunnier og sjiaer er så blodig og lidenskapelig. Men hvis Iran vinner vil bitterheten få den samme virkningen. Den dominerende konflikten i området er nå mellom sunni og sjia.
Og med et Midtøsten-hegemoni ute av rekkevidde for Iran, har Iran mindre grunn til å true Israel eller tenke på å bruke kjernefysiske våpen mot landet. Så hvorfor skulle Teheran gjøre dette om det ikke kan imponere araberne, – faktisk midt i en full krig med sunni-araberne?
KRISTNE
Mens Israel kun har rundt 2 prosent kristne (rundt 150.000 mennesker), ser det ut til å bli en forandring på dette. En gresk-ortodoks prest fra Nasaret og en ung kvinne har tatt til orde for støtte til Israel til tross for trakassering, og et arabisk kristent parti er på vei. De vil kanskje ikke samle de store folkemengdene, men et fellesskap mellom konflikten mot Israel og konflikten mot kristne arabere samt virkelig intimidering av kristne på Vestbredden fra muslimenes side må ha en viss effekt. Dette kommer i tillegg til krigen mot de kristne i Egypt (kopterne vil bli det store målet i de kommende islamistopptøyene, og den nye regjeringen vil ikke gi mye beskyttelse), Syria, Irak og på Gazastripen. Hvor ellers i regionen har kristne en trygg havn?
Avslutningsvis, Syria har gjort noe skjebnesvangert i denne regionen. Det har ødelagt myten om «Israel-kortet» eller «linken», forbindelsen til Israel. Du kan ikke lenger argumentere med at en arabisk hersker kan skaffe seg politisk kapital ved å anklage Israel eller at man ved å løse den arabisk-israelske eller israelsk-palestinske konflikten vil ordne opp i alt i området.
De vestlige diplomatene er imidlertid så sære at dette ikke ser ut til å lage noen bulk i «forbindelsen», idéen om at den «arabisk-israelske konflikten» (kanskje vi skulle begynne å sette det i anførselstegn) er det primære problemet, har den mest lidenskapelige prioriteten, og alltid er nøkkelen til å løse Midtøstens problemer. Mange mennesker i Vest tror det, men det må virkelig være noen færre nå?
The Jewish Press: Syrian Civil War and Egyptian Coup a Boost to Israel
Professor Barry Rubin er direktør for The Global Research in International Affairs (GLORIA) Center og redaktør for The Middle East Review of International Affairs (MERIA) Journal.
Webside her…
Han har sin egen blogg her…