Vi er ikke overrasket over at organisasjonen Amnesty International slutter seg til dem som anklager Israel for å begå folkemord på Gazastripen. Vi hører de samme udokumenterte, forvrengte og falske påstandene som vi kjenner igjen fra andre som reiser denne anklagen mot den jødiske staten. Hvis motivet for å gå ut med dette nå er å bygge opp under de anklagene Sør-Afrika har fremmet for Den internasjonale domstolen ICJ, er forsøket forfeilet. Anklagene er ikke vanskelige å tilbakevise, men de reiser spørsmål om Amnestys motiv for å engasjere mediene i en anti-israelsk hets, slik de gjør. Det virker som at virkelige folkemord, f.eks. på afrikanere utført av arabere, slike som foregår i Sudan, ikke er noe Amnesty prioriterer. Da er jo tross alt viktigere å hakke på jødene for noe de ikke har gjort. Vi har også til gode å se tilsvarende glødende engasjement fra Amnesty mot Hamas’ misbruk av den arabiske sivilbefolkningen i Gaza. Men hva gjør man ikke for en anledning til å rette pekefingeren mot den evige jøden?
I Haag vil disse og de andre feilaktige påstandene bli avkrevd faktabasert dokumentasjon. Israel vil benytte anledningen til å gjendrive dem med et svært omfattende bevismateriale, innsamlet både på Gazastripen og i Libanon. Der vil det bli dokumentert hva som har skjedd og hvem det er som har begått og fortsatt har til hensikt å begå folkemord. Amnesty International har ikke engang full støtte innenfor sin egen organisasjon for anklagene mot Israel.
Amnesty International velger nå å fremsette disse falske anklagene uten å vente på det materialet som vil fortelle sannheten om hva som har skjedd. Vi tror årsaken til dette er at ledelsen i organisasjonen selv ikke er overbevist om sannhetsgehalten i sine anklager. De frykter at de vil bli grundig tilbakevist og derfor fyller de mediene med anklagene mens de ennå har mulighet for å skape mer fiendskap blant folk mot jødene og deres nasjonalstat. Vi tror ikke at Amnestys motiv er oppriktig og hederlig. Bevisene for at de tar feil er allerede for tydelige.
Kjernepunktet i Amnestys anklage om folkemord, er at israelske myndigheter utfører handlinger som har til mål å utslette hele eller deler av den arabiske befolkningen på Gazastripen. Generalsekretær i Amnesty International, Agnès Callamard, påstår at «Israels intensjon er fysisk ødeleggelse av palestinerne i Gaza, enten parallelt med, eller som et middel til, å oppnå sitt militære mål, å utslette Hamas.» Amnesty Norge konkluderer med at «det er bare én rimelig konklusjon som kan trekkes av bevisene: Folkemord har vært staten Israels hensikt i Gaza siden 7. oktober 2023.»
Den 7. oktober 2023 gjennomførte Hamas et overraskende angrep på det israelske sivilsamfunnet hvor de drepte tusentalls mennesker og tok hundretalls til fange som gisler, som Amnesty nå har ignorert i 14 måneder. De erklærte som sin hensikt å gjenta slikte angrep inntil Israel er ødelagt og dets jødiske befolkning er utryddet. Dette er den tydeligste bekreftelsen vi har om et planlagt og forsettlig folkemord. Men dette faktum inngår ikke i anklagene fra Amnesty og deres generalsekretærer. De mener å kunne bevise at det forholder seg omvendt av hva Hamas selv erklærer. At israelerne dokumenterer at de forhindret et enda større angrep fra Libanon med samme formål; å utrydde den jødiske sivilbefolkningen, synes helt å ha unngått Amnesty-ledelsens oppmerksomhet.
Når israelerne forsvarer seg mot å bli utryddet ved å nedkjempe den organisasjonen som har folkemord som programfestet formål, mener Amnesty at dette beviser at det er Israel som har slike hensikter. Blant «bevisene» tar de med at det israelske militæret flere ganger har flyttet sivile bort fra kampsonen. Verdenspressen kaller det tvangsevakuering, det sies at befolkningen blir fordrevet, mens Israels poeng å få sivile bort fra bombemålene for at de skal overleve. Det faktum at Hamas har fulgt etter og etablert rakettstillinger med våpen og ammunisjonslagre i flyktningeleirer og nye sikre soner, blir sammen med andre krigsforbrytelser begått av Hamas, fortiet av Amnesty.
Målet, å utslette organisasjonen Hamas i Gaza, er ikke vesensforskjellig fra det målet som Norge i sin tid aktivt bidro til mot den nazistiske statsmakten i Tyskland. I likhet med Hamas hadde nazistene programfestet og forsøkt å utrydde det jødiske folk. Lederne deres ble dømt for dette av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Bevisene mot Hamas og deres formål å utrydde Israels jødiske befolkning, er ikke mindre fellende.
Vi overraskes litt av den intensiteten man på norsk side legger for dagen ved å støtte de åpenbart feilaktige påstandene fra Amnesty sentralt. I samarbeid med NRK og med støtte fra Regjeringen har Amnestys norske generalsekretær fylt nyhetssendingene en hel dag med svært tendensiøse og uholdbare påstander om hva han mener er Israels intensjon, og hva han mener er bevis for at det forholder seg slik. Ingenting av det han sier er sant, og ingenting holder som bevis, unntatt for hans egen villfarelse.
Det problemet folk bør gjøres kjent med er at Hamas ikke bare fører krig mot Israel. De fører også krig mot sitt eget arabisk sivilsamfunn på Gazastripen ved å eksponere det for angrep som følge av at de gjemmer seg i sivile områder og i sivile institusjoner. Å bruke sivilbefolkningen som levende skjold er en velkjent og åpenbar krigsforbrytelse som ikke begrenser den angrepne parts rett til å forsvare seg. Det er denne taktikken som skaper de sivile tapene i Gaza, og det er dette som gir Amnesty et falskt påskudd til å hevde at Israel begår krigsforbrytelser ved å «angripe sivilsamfunnet.» Men her burde både Amnesty, NRK og norske myndigheter gjennomskue taktikken og forsvare Israels rett til selvforsvar i stedet for å late som om det er Hamas som er den lidende part. Det er Hamas og deres allierte i Libanon som har til hensikt å begå folkemord, ikke Isreal. Dette har vi til og med deres egne ord for.
