Shabbat shalom alle sammen.

For tiden er israelske medier opptatt av det økende antall jøder som immigrerer fra Frankrike til Israel.  Dette ble fanget opp også av internasjonale medier både i USA og i Europa.  Valget mellom å leve med daglig antisemittisk hets eller å risikere arabisk terror er ikke lenger vanskelig for Europas jøder.  Mot våpenmakt kan man forsvare seg.

Frankrike har den nest største jødiske befolkningen utenfor Israel, med om lag 480.000 jøder.  Jødene har lang historisk tilknytning til Gallia, dagens Frankrike.  En stor gruppe jøder flyktet dit etter at Titus ødela Tempelet og Jerusalem i år 70.  Jødene har derfor lenge vært en del av den franske nasjon.  I dag, nesten 2000 år senere, får de tydelige signaler om at de ikke lenger er ønsket, akkurat som i Sverige og Danmark, og etter hvert kanskje også i Norge.  Problemet synes å bunne i at stadig flere europeere føler behov for å tilpasse seg en ny ”multikulturell” virkelighet.

Hvordan et jøderent Frankrike vil se ut vil bare tiden vise.  En ting er nødvendig: Israel må sikre at landet har plass, ikke bare til om lag 480.000 franske jøder, men også til de øvrige 8-10 millioner i vestlige land som etter hvert kan forventes å havne i samme situasjon.

Det er bare det at samtidig som jødene presses ut av Europa, vokser det frem en intens europeisk aktivitet for å utestenge jødene fra det eneste landet de kan rømme til, nemlig det palestinske hjemlandet Israel som det internasjonale samfunn i 1920-22 utpekte som et ”nasjonalhjem for det jødiske folk.”  Situasjonen i dag minner påfallende om det som skjedde i årene før Holocaust.

Et jøderent Europa medfører heller ingen utsikt til en lysere fremtid for Europas opprinnelige innbyggere som nå må underholde en stadig voksende og i betydelig grad trygdefinansiert islamist-bevegelse som til støtte for al-Qaida sender tusener av ungdommer til Syria for å få opplæring i krig mot de ”vantro.”  General Grandhagen har all grunn til å være bekymret, men hjelper det?

I denne uken offentliggjorde Forsvarets etterretningstjeneste sin årlige rapport hvor man analyserer den internasjonale situasjonen med henblikk på faren for terror.  Avsnittet om Midtøsten (ss. 28-37) er en rimelig bra analyse av regionen, men bærer ennå et visst preg av en vestlig måte å oppfatte samfunnene i Midtøsten på.  Forsvaret har heldigvis et langt mer profesjonelt grep om dette arbeidet enn det tøvet vi fra tid til annen kan lese hos andre «Midtøsten-eksperter.»

Det er imidlertid et stykke å gå før våre myndigheter blir modige nok til å gi en fullstendig, helt sannferdig og realpolitisk troverdig fremstilling av dette vanskelige emnet.  Fremdeles er norske beskrivelser av forhold i den islamske verden preget av at det kan være noen her hjemme som for all del ikke må forulempes.

God helg. fra oss i SMA-redaksjonen.
 
 

*****

Amnesty International prioriterer jihad mot Israel

I februar offentliggjorde Amnesty International en rapport hvor Israel anklages for krigsforbrytelser, grusomheter og påståtte drap på «uskyldige» Palestina-arabere.  Amnesty bruker dette materialet til å fornye sin oppfordring om internasjonal boikott av Israel. 

Det er på det rene at Amnesty International har arbeidet i lang tid med å forberede rapporten.  I denne perioden har organisasjonen ikke vært i kontakt med israelske myndigheter hverken for å innhente informasjon om de hendelsene som beskrives, eller for å få synspunkter på de beskrivelser og konklusjoner som trekkes i rapporten.  Det dreier seg med andre ord ikke om en objektiv fremstilling av fakta, men om et planlagt propagandatiltak for å undergrave fredsforhandlingene og for å lede oppmerksomhet bort fra de grusomhetene som pågår i Syria og andre arabiske land.  Israelske myndigheter ble presentert for den ferdige rapporten kort før den ble sendt ut og fikk derfor ingen anledning til å bidra med fakta.

Den ensidige og ubalanserte rapporten tar ikke hensyn til lidelsene og terroren som israelske innbyggere er utsatt for fra arabisk side.  Som man kunne forvente, har NTB og NRK tatt denne propagandaen for god fisk og uten videre undersøkelser spredd usannhetene til sine kunder uten egen kritisk journalistikk og kildegranskning.

Rapportens innhold vitner om en slik mangel på kunnskap, kildekritikk og seriøs analyse at det i seg selv forklarer hvorfor Amnesty fortier virkeligheten og skaper ”sensasjon” i mediene ved å bruke et brutalisert språk mot Israel.  Det virker åpenbart at Amnesty satser på at organisasjonens renommé skal hindre at noen går dem etter i sømmene.

Men forskere som professor Gerald Steinberg, leder for organisasjonen NGO Monitor, lar seg ikke villede av ubegrunnede anklager fra Amnesty International og uttaler: ”Beskyldningene fra Amnesty International er lettsindige, grovt fordomsfulle og gjenspeiler en mangel på undersøkende, fakta-orientert metode, … Amnesty mangler ekspertise og troverdighet til å analysere eller til å fordele skyld for dødsfall i sammenheng med voldelige konfrontasjoner på Vestbredden.  Som i tidligere tilfeller gjentar beskyldningene i denne rapporten palestinske ”vitneutsagn” som ikke lar seg bekrefte.”

Blant folk som følger med i det som skjer i Midtøsten, har Amnesty International forlengst mistet enhver troverdighet.  Organisasjonen har gjennom mange år valgt å fortie de grusomhetene som foregår i den arabiske og islamske verden.  Organisasjonens direkte og indirekte støtte til jihadister burde være nok til å avsløre Amnesty som en frontorganisasjon med en agenda som ikke har noe med menneskerettigheter å gjøre.  Amnesty opplyser ikke hvilke myndigheter som har sponset rapporten, men organisasjonen mottar meget store pengesummer fra ulike regjeringer for å utøve sin virksomhet, noe som både gjør den avhengig og gir den makt og innflytelse den ikke burde ha.  Det er derfor ingen grunn til å feste lit til rapporter av dette slag fra Amnesty International.

Amnestys forståelsesfulle forhold til jihad og voldelige ideologier kom tydelig frem da menneskerettsaktivist og ekspert på religiøs fundamentalisme, Gita Sahgal, ble sparket fra sin stilling i organisasjonen etter 30 års arbeid fordi hun våget å kritisere Amnesty for dens positive forhold og samarbeid med Talibans jihadister som Moazzam Begg og hans organisasjon Cageprisoners.  Den forsiktig formulerte kritikken Sahgal kom med vedrørende farene ved å legitimere en voldelig ideologi, er langt mindre graverende enn hva Amnesty nå tillater seg å skrive om Israel, endog uten å ha noen form for bevis eller noe seriøst faktagrunnlag.

Saghal ble sparket akkurat slik det skjer i diktatoriske regimer.  Da ett opprop ble utformet av ulike organisasjoner til støtte for Sahgals syn, kom det svar fra Amnestys generalsekretær, Claudio Cordone, som ga klar støtte til jihad ved å hevde at forsvars-jihad [jihad a-daf] ikke står i motsetning til menneskerettighetene.  Det som ikke står i Amnesty-lederens uttalelse er at Jihad a-daf, sett fra et islamsk synspunkt, er en jihad som enhver muslim er personlig forpliktet til å utøve, i motsetning til angreps-jihad [jiahd a-talab] som muslimene bare er forpliktet til kollektivt, som del av den muslimske umma.  Dette er grunnen til at Det muslimske brorskap, Bin Laden, Hamas og andre alltid snakker om jihad a-daf og ikke jihad-a-talab, siden de ikke har myndighet til å uttale seg på vegne av den muslimske umma.

Amnestys forståelsesfulle forhold til jihadister er ikke enestående.  Også i president Obamas administrasjon kan man finne dømte terrorister i rådgivende stillinger.  Man kan dvele ved spørsmålet om dette er et resultat av dårskap, hensynsløs politikk eller en vilje til å betale hva som helst for å bevare makten og skaffe seg ryggdekning.

Uansett er det et faktum at Amnesty International vet nøyaktig hvilken ideologi de støtter hos jihadistene.  De vet at læren krever utryddelse av de vantro, antisemittisme, brutal vold mot barn og kvinner, tvangsekteskap for barn helt ned til 6 år, brutale shari’a-lover og full kontroll over individets liv, tanker, tro og ytringer.  Det er dette Taliban i Afghanistan og Hamas i Gaza som Amnesty International støtter, står for.

Det er galt å la forsvaret for menneskerettighetene bli frontet av kyniske organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch (HRW).  De har for lengst gjort seg inhabile ved å stille opp for radikale islamister.  Robert L. Bernstein som grunnla Human Rights Watch, tok avstand fra organisasjonen da den skled ut i støtte til terrorister, og Salman Rushdie tok et klart oppgjør med Amnesty International fordi han ikke ville støtte jihadister som gjemmer seg bak menneskerettsorganisasjoner.

Menneskerettighetene til alle dem som er blitt ofre for imperialismens, sosialismens og kapitalismens åk, bør ikke brukes som påskudd for å forsvare shari’a-lover og islamsk terror.