Som ventet sluttet et stort flertall av representantene til Den internasjonale domstolen, ICJ, i Haag seg til den allmenne politiske oppfatningen i FN om at Israels nærvær i Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza er i strid med gjeldende folkerett. Flertallet råder Israel til å «avslutte okkupasjonen» som har vart siden juni 1967. Det eneste medlemmet av domstolen som hadde mot til konsekvent å vurdere spørsmålene fra Israels side uten å skjele til den politiske stemningen i FNs organer eller hos de regjeringene som har oppnevnt dem, var ICJs visepresident Julia Sebutinde fra Uganda, som også i andre saker utviser personlig mot, uavhengighet og rettsvitenskapelig integritet.
Den rådgivende uttalelsen som ble avgitt av ICJ, 19. juli, er en fullt ut politisk erklæring; den er ikke rettslig bindende for noen. Bakgrunnen for uttalelsen er at et flertall i FNs Hovedforsamling, inkludert Norge, i en resolusjon ba ICJ om å ta stilling til en rekke spørsmål om Israels tilstedeværelse og atferd i de områdene som i 1948 ble okkupert av henholdsvis Jordan og Egypt, og som i 1967 ble frigjort av Israel etter å ha blitt angrepet militært i den hensikt å utslette landet. Påstanden om at det dreier seg om «palestinske territorier» som ulovlig er okkupert av Israel siden 1967, savner både historisk og faktisk grunnlag. Vi har tidligere forklart hvorfor disse områdene hverken er okkuperte eller i noen forstand «palestinske». I denne gale verden er det kun jøder som kan anklages for å okkupere sitt eget fedreland til ulempe for et folk som mirakuløst oppsto i 1964 i et land som aldri har eksistert.
Uttalelsen fra dette FN-organet er ikke annet enn en fortsettelse av den politiske krigen mot Israel som har vært ført i samtlige FN-organer i mange tiår. Opprinnelig var det Sovjetunionen med tilslutning av sine allierte i den arabiske og tredje verden som ledet an i denne krigen. I dag er det først og fremst den islamske verden og europeiske land, inkludert Norge, som står for den fiendtlige politikken overfor Israel. Håpet er jo at om man gjentar løgnen nok ganger vil folk til slutt tro på den slik som vi eksempelvis kjenner godt fra tyskernes forberedelse av Holocaust. Kan det tenkes at det er det Vesten driver med nå, å forberede et nytt Holocaust?
Selv om denne uttalelsen, i likhet med de fleste resolusjoner fra FNs organer, er en ikke-bindende politisk meningsytring fra ICJ-medlemmenes side, får den politiske følger for Israel. De regjeringene som har funnet det politisk opportunt å innta en fiendtlig holdning til den jødiske staten vil komme til å bruke dokumentet politisk for å styrke sin egen stilling. Mediene deres kommer til å bruke uttalelsen både til å rettferdiggjøre sin egen fiendtlighet og til å videreføre den anti-israelske agitasjonen som holder konflikten ved like.
ICJs politiske meningsytring kommer ikke til å bidra til fred i Midtøsten. Forestillingen om at Israel er en illegitim forbryterstat og hovedårsaken til at det ikke kan skapes fred i Midtøsten, vil tvert om bli brukt til å intensivere både det militære og det internasjonale politiske presset mot jødene. Vi er ikke sikre på at politikerne i Vesten og Norge innser hva den langsiktige konsekvensen av den globale fiendtligheten mot Israel kan vise seg å bli. Men det er et velkjent faktum at landets umiddelbare fiender – de mange terror-organisasjonene som er tilknyttet Iran og finansieres av regionale og vestlige myndigheter – har alle som vedtektsfestet mål å utslette den jødiske staten og dens jødiske befolkning.
Det er dette den videre kampen kommer til å dreie seg om. Israelerne er klar over at de nå står overfor en avgjørende eksistensiell kamp for det jødiske folks nasjonalstat, det eneste landet hvor jøder i dag kan leve i sikkerhet for sine liv. Den pågående flerfrontskrigen som føres mot Israel kommer ikke til å ta slutt i overskuelig fremtid. Det jødiske folk kommer ikke til å kapitulere og la seg utrydde denne gangen heller. Det er landets fiender som har utspillet: Vil de fortsette å egge til folkemord på jødene, så får de krig. Vil de slutte med sin årtusenlange krig mot jødene, så skaper de fred.
De politiske rådene de fikk fra Den internasjonale domstolen, i likhet med de tilsvarende rådene de fikk for 20 år siden og som har vært gjentatt i FNs organer som et litani siden Sovjetunionens dager, er en oppskrift på konflikt. De kommer til å bidra markant til fortsatt økning av antisemittisme i verden.
Norge er i denne saken på feil side av historien. Norge har bidratt med å bære ved til det bålet der FN vil brenne den jødiske staten. Hvor vidt det er en skam og en skandale, bør alle nordmenn tenke over og ta stilling til. Vi har sett eksempler i det siste som får oss til å lure på om norsk Midtøsten-politikk skyldes utilsiktede arbeidsulykker. Men dessverre, vi får ikke til å tro at den fiendskapen overfor jødene som har kommet til uttrykk i senere tid, er resultat av holdnings- og kunnskapsløshet hos våre øverste myndigheter. Deres anti-israelske utfall er for konsekvente og vedvarende til å ha skjedd tilfeldig. Mønsteret avtegner seg mer og mer tydelig. Norske jøder bør merke seg det og flytte til Israel før det igjen blir for sent.
