I mange år har vi opplevd en atferd fra ledende hold i Den norske kirke som har bekreftet oppfatningen av at eldgammel antisemittisme har overlevd og er blitt forsterket i våre dager. Den internasjonalt aksepterte IHRA-definisjonen på antisemittisme hvor det også legges vekt på den rollen jødenes nasjonale hjemland, Israel, spiller som angrepspunkt, har vært klargjørende når det gjelder å identifisere antisemittiske uttrykk i den offentlige debatt. Denne definisjonen har også norske myndigheter sluttet seg til, men vi konstaterer at Kirkens ledelse har problemer med å akseptere den.
Noe av bakgrunnen for at slike spørsmål har stått sentralt i norsk politisk debatt det siste tiåret, var en undersøkelse foretatt av Holocaust-senteret i 2012 hvor det ble dokumentert en betydelig forekomst av antisemittiske holdninger i det norske folk. Man fant blant annet at hele fire av ti nordmenn mente at Israel behandler palestinere like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig. Slike oppfatninger avslører at dagens medier og meningsdannende organisasjoner har en vesentlig rolle i formingen av antisemittisk tankegods i folkedypet.
I lang tid har vi påtalt og beklaget den uheldige påvirkningen det norske folk utsettes for både fra sentrale myndigheter og fra organer innenfor Den norske kirke og som sammen med statsfinansierte medier er med på å danne og grunnfeste uriktige og usanne oppfatninger om den jødiske staten Israel. Påvirkningen har ofte vært av en slik karakter at den klart kommer inn under definisjonen på antisemittisme. Israel behandles systematisk annerledes enn andre stater ved at man usaklig angriper Israels selvforsvar i en terrorkrig landet er påført, og at man av Israel krever en atferd som ikke kreves av andre stater. Når man dertil uten faglig dekning og uten å redegjøre for det rettslige grunnlaget anklager Israel for brudd på folkeretten og menneskerettighetene, er forutsetningen oppfylt for å karakterisere angrepene som utslag av antisemittisme.
Den norske kirkes sentrale organer, og især Mellomkirkelig råd for den norske kirke, MKR, må bære en stor del av ansvaret for at den jødiske minoritet i Norge opplever en foruroligende utvikling i antisemittiske holdninger og tilfeller av rent jødehat i det norske samfunn. En av konsekvensene for det lille jødiske samfunnet som ennå finnes i landet, er at et flertall av de norske jødene lever under skjult identitet. Det oppfattes blant mange jøder nærmest som en heltedåd at medlemmer av Det mosaiske trossamfunn, DMT, tør stå åpent frem i den offentlige debatt. Det som ikke nevnes er at DMT representerer en minoritet blant de norske jødene. De fleste lever anonymt og uorganisert av frykt for hva bl.a. kirkelig agitasjon, fiendtlige angrep og tendensiøse usannheter i mediene og fra politisk hold som rettes mot staten Israel kan få av konsekvenser for dem.
Nå ser vi av den offentlige debatt at det er flere enn vi som reagerer på de mange anti-israelske utspillene fra dette kirkelige organet. Tidligere i sommer vedtok Bispemøtet og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke å opprette et faglig utvalg som skal levere en utredning om kirken i møte med jødedom og jøder. Utvalget skal gi teologiske og praktiske perspektiver på Den norske kirkes relasjon til jødedom og jøder i dag. I et stort oppslag i avisen Vårt Land går det frem at direktøren for MKR som skal være med og lede dette faglige arbeidet i et møte i september, skal ha provosert deler av forsamlingen ved å hevde at «diskusjoner om antisemittisme kan gjøre det vanskelig å kritisere Israel.»
Det har bredt seg en oppfatning, bl.a. i kirkelige kretser, av at når det påpekes at deres «kritikk av Israel» er på kant med anerkjent definisjon på antisemittisme, så er det definisjonen det er noe galt med og ikke de usanne og belastende påstandene deres. I disse kretser forfektes det åpent både muntlig og skriftlig anklager og usanne påstander mot den jødiske staten hvor det ikke kan herske tvil om at dette bygger på antisemittisk grums i kombinasjon med kunnskaps- og holdningsløshet.
Vi har offentlig påtalt dette ved mange anledninger, og vi har karakterisert det budskapet Kirken formidler gjennom MKR for en tragedie. Vi er derfor ikke overrasket over at både kristne og jødiske medlemmer av dette utvalget som skal levere en utredning om kirken i møte med jødedom og jøder, reagerer når ledelsen forsøker å gjøre det til enda et forum for å utbre MKRs ensidige fremstilling av konflikten mellom Israel og palestinsk-arabiske organisasjoner.
Det er god grunn til å bringe denne saken frem i lyset, slik det gjøres i avisen Vårt Land 6. oktober, men vi tillater oss på et viktig punkt å være uenig med dem som har omtalt saken der. Vi tror ikke det tjener saken deres å gi direktør Agøy i Mellomkirkelig råd sparken. Det vil bare kunne bidra til å kamuflere det faktum at Kirkens øverste ledelse i det store og hele deler hennes ytterliggående standpunkter til den jødiske staten. Ved å hevde at «dialogen med jødene krever ny lagkaptein,» uten at kravet også omfatter alle dem i Kirkens øverste ledelse som deler hennes anti-israelske oppfatninger, er vi redd at kampen mot antisemittismen i Norge svekkes. Det faglige utvalget som skal levere en utredning om kirken i møte med jødedom og jøder er uansett ikke troverdig.
