Den viktigste lærdommen vi står tilbake med under den pågående terrorbølgen i Europa er at de europeiske jødene ikke har fått et bedre vern mot terror, forfølgelse, pogromer og utryddelse enn de hadde for 75 år siden. Det som er bedre er muligheten for å flykte til Israel. Det som er verre er intensiteten i det allment utbredte jødehatet. I likhet med Norge og andre europeiske land mangler Frankrike evner og midler til å håndtere islamsk terror. Når Israel effektivt bekjemper slik terror reagerer derfor europeiske myndigheter med fordømmende kritikk av ”uforholdsmessige” tiltak. Det er et klart tegn på Europas kapitulerende oppgitthet.
En koalisjon av aktive venstreorienterte politikere, en passiv borgerlig opposisjon, ideologisk målstyrte islamister og deres trosfeller og kolleger i massemediene har skapt en stemning i europeiske land, inkludert Norge, som gjør tilværelsen stadig mer uutholdelig for mennesker som ønsker å leve i fred, i pakt med sin jødisk-kristne kulturarv.
For jøder er det mer livsfarlig å oppholde seg i det offentlige rom i Europa enn det var på 1930-tallet. I Europa er en mangehundreårig epoke med innslag av jødisk kultur, akademisk kreativitet og kunstnerisk og intellektuell blomstring i ferd med å ebbe ut for siste gang. Utdrivelsen av jøder fullføres og det jødiske erstattes av det islamske. Den jødiske minoriteten som bodde her i mer enn 1900 år var aldri på noe tidspunkt en trussel mot Europas befolkning, dets kultur eller sikkerhet. Tvert om, jødene, som til forskjell fra europeerne ikke var analfabeter, bidro sterkt til utviklingen av europeisk sivilisasjon som la grunnlaget for dagens demokrati og velferdssamfunn.
Etter århundrers innsats opplevde derfor de europeiske jødene de voksende pogromene og Holocaust som et slag i ansiktet som de hadde problemer med å begripe. Og når den epoken endelig var over, trodde vi at Europa hadde tatt lærdom og ville være i stand til å ta inn over seg FNs erklæring om de universelle menneskerettigheter som ble ført i pennen av en overlevende fransk jøde, en innsats som gjorde René Samuel Cassin fortjent til Nobels fredspris i 1968.
Medisinen virket i knapt 30 år. Etter oljekrisen i 1973 og den sovjetisk-inspirerte oppfinnelsen av ”et palestinsk» folk” og dets ”frigjøringsorganisasjon,” kunne man igjen anklage jødene for de oppdiktede forbrytelsene som trengtes for enda en gang å gjøre dem til en trussel mot verdensfreden. Det er fruktene av mange tiårs ensidig usann og demoniserende propaganda mot jødene vi ser i europeiske byer som dagens Brussel, Toulouse, Paris og Malmö, bare for å nevne noen.
Når jødene drives ut av Europa må noen andre fylle professoratene, forskerstillingene, legekontorene, orkestrene og de intellektuelle skribentenes plass som jødene har bemannet i århundrer. Jødene er i økende antall på vei hjem til Israel, ikke fordi de vil det, men fordi de er tvunget til det. Den eneste støtten de får for sin sikkerhet i Europa er politisk snakk og innholdsløse ”fordømmelser” når de angripes gjennom målrettet vold fra islamske gjerningsmenn. Men fordømmelser er gratis og gir ikke vern mot mobbing, bomber og skytevåpen. Penger til nye låser og skuddsikre vinduer i synagogene viser snarere at myndighetene har gitt opp. Jødene ber ikke om nye gettoer, men om å kunne leve som frie mennesker i et fritt og åpent samfunn. Det kan de ikke lenger i våre naboland, og i Norge lever det store flertall av jøder i full anonymitet.
Israel har århundrelang erfaring med å ta imot jødiske flyktninger fra Europa og den muslimske verden. Nå snakker man igjen om en kommende eksodus på opp mot en million jøder som de nærmere årene må flykte til Israel. De flykter ikke bare fra muslimers terror som herjer nærmet ukontrollert i Europa for tiden. De flykter fra den venstresosialistiske makteliten som jødene selv lenge helhjertet støttet, men som nå er blitt islamistenes viktigste allierte i vestlige land. De flykter fra mediene som har gjort det til sin politikk å formidle vrangforestillinger, islamsk propaganda og løgn, noe som er blitt en av drivkreftene for det økende jødehatet i Europa.
Da den jødiske kosher-butikken ble angrepet av islamske terrorister, var NRK raskt ute med å fortelle at angrep på en jødisk butikk måtte være en tilfeldighet. Venstreorienterte journalister er ikke i stand til å oppfatte jøder som ofre. I deres forvirrede verden er jøder aggressive ”bosettere” som okkuperer og plager fredelige mennesker.
Det hjelper lite at nettopp mediene som har gitt et avgjørende bidrag til det økte jødehatet i Europa og Norge ”fordømmer” antisemittismen. Det er ingenting som skremmer jøder mer enn massemedier som Aftenposten og VG som ”fordømmer” den antisemittismen de selv har bidradd til å skape. La oss si det helt klart: Når jødene rømmer fra Europa, er det ikke først og fremst av frykt for radikale islamister, men av frykt for den politiske venstresidens infame propaganda mot det jødiske, og især deres motstand mot den jødiske staten Israel som de deler med sine islamistiske meningsfeller. Det skal lite til før disse venstrefalangistene får makt nok til å aksjonere fysisk. Vi så det klart under regjeringsskiftet i Sverige forleden. I arrogant maktbrynde erklærte den nye regjeringen at den anerkjenner ”staten Palestina.” Den svenske regjeringen vil i realiteten ikke ha fredsforhandlinger, og når så den israelske regjeringen ikke ønsker å oppvarte en svensk utenriksminister som skulle komme for å holde sin nedlatende skjennepreken overfor jødene, reagerer hun med å si til Dagens Nyheter at Israel fører en ”förödmjukande och oerhört aggressiv politik gentemot palestinierna,” og Israel har ”… en retorik som gått över alla gränser.” Og som om ikke det er nok til å forklare hvorfor den israelske regjeringen ikke ønsker å la seg underholde av hennes raseriutbrudd, presterer hun å si at ”Det är så här: Jag är för Israel. Jag är för Palestina. Jag är för freden. Det är därför som vi gör detta.” Så kanskje er det bare som resultat av utenriksministerens manglende diplomatiske evner at jødenes plass i Sverige nå fylles opp av andre.
Jødene i Europa har for lengst forstått og erfart den synergistiske forsterkning av antisemittismen som følger av den mangeårige demoniseringen av jøder og staten Israel på den ene siden og muslimske innvandrere til Europa med deres medbrakte antisemittiske tankegods på den andre. Det er dette begeret som nå er fullt.
Europa blir igjen tømt for jøder, men det kvitter oss ikke med islamsk terror. Den forblir her med eller uten jøder. De to franskfødte terrorister som myrdet 12 mediefolk holdt seg til punkt og prikke til koranens ord: ”De som forbanner Allah og hans sendebud, de har Allah forbannet i denne verden og i den neste forventer dem en [ubeskrivelig] smertefull straff» (sura 33:57).
