Den nye regjeringskoalisjonen i Israel har annonsert at den har til hensikt formelt å erklære israelsk suverenitet over deler av Judea og Samaria.  Det dreier seg i alt vesentlig om deler av det såkalte Område C som i henhold til Oslo-avtalene allerede er underlagt israelsk forvaltning og lovgivning.  Hele området ligger dessuten på israelsk side av den internasjonalt anerkjente statsgrensen mot Jordan, og derfor på anerkjent israelsk territorium.

Den arabiske siden har nå hatt 100 år på seg til å godta at også det jødiske folk, i likhet med dem selv, har rett til selvbestemmelse i sitt historiske hjemland.  Det var dette jødene, i likhet med araberne, fikk under rettsoppgjøret etter første verdenskrig, etter at det meste av Midtøsten var befridd fra 400 år med tyrkisk okkupasjon.  Denne erkjennelsen sitter langt inne hos araberne, akkurat som hos den politiske venstresiden i Norge og Europa.

Stridens kjerne her i Norge er spørsmålet om hvorvidt Jerusalem og de historiske landskapene Judea og Samaria, som under 19 års ulovlig jordansk okkupasjon fra 1948 til 1967 fikk betegnelsen «Vestbredden,» bør omgjøres til en såkalt «palestinsk stat» og etter forhandlinger inngå i en tostatsløsning.  Norske myndigheter hevder dette ved bruk av argumenter som indikerer at de ikke uten forbehold anerkjenner at Israel har de samme suverenitetsrettigheter som andre medlemstater i FN.  Dette inntrykket ble forsterket i en nyhetssending i NRK 30. april hvor Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt reiste krav om norsk anerkjennelse av en palestinsk stat, til dels med politisk forståelse for Israel som regionalt problem fra Høyres Michael Tetzschner.

Det står ingenting i Oslo-avtalene om en palestinsk stat.  Oslo-avtalene dreier seg om å forhandle frem vilkårene for å opprette et begrenset selvstyre, innenfor folkerettens vilkår, for den arabiske befolkningsgruppen i dette området, som etter inngåelsen av freds- og grenseavtalen med Jordan i 1994 ligger innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser.  Oslo-avtalene er ikke egnet til å utgjøre et rettslig grunnlag for en statsdannelse, og slett ikke en statsdannelse innenfor en allerede eksisterende stats territorium.

Utenriksminister Eriksen Søreide mener imidlertid i en offisiell uttalelse som refereres i mediene at «… det er kun en forhandlet tostatsløsning mellom Israel og Palestina som kan skape varig fred mellom partene.»  I realiteten innebærer dette at norske myndigheter ikke lenger tror på muligheten for å skape fred på grunnlag av Oslo-avtalene slik disse i sin tid ble inngått.  Den norske forvirringen kommer imidlertid klarere til syne når hun fortsetter med å si at «… ethvert initiativ til å gjenoppta fredsprosessen må reflektere den brede internasjonale enigheten som er definert i Oslo-avtalene og i FNs sikkerhetsråds resolusjoner.»

Det som mangler i utenriksministerens forestilling om, dersom den skal kunne oppstå innenfor Israels internasjonale grenser, er en erkjennelse av de rettigheter og behov Israel har som suveren stat i henhold til FN-pakten og alminnelig traktatfestet folkerett.  Vi får ikke svar på hvordan Palestina-arabisk selvbestemmelse skal kunne forenes med staten Israels rett til suverenitet, sikkerhet og territorial integritet.  Utenriksministeren sier at «… for at en tostatsløsning skal være bærekraftig må den være i tråd med folkeretten.»  Men hva sier folkeretten om staters rettigheter og plikter?

Folkeretten bygger ikke på ønsketenkning og politiske floskler.  Den vil i den aktuelle sammenheng kreve materielle løsninger som balanserer den jødiske statens rettigheter til territorial integritet, sikkerhet og politisk uavhengighet, mot den rett de arabiske innbyggerne har til politisk selvstyre og økonomisk og sosial fremgang.  Oslo-avtalene la et grunnlag for å oppnå dette innenfor folkerettens rammer i form av et lokalt selvstyre for den arabiske folkegruppen.  En tostatsløsning derimot, reiser folkerettslige problemstillinger av en helt annen art som Oslo-avtalene ikke gir noe svar på.  De kan derfor heller ikke kan brukes til å oppnå en slik løsning.

Noen momenter som illustrerer denne forskjellen finner vi i de publiserte arbeidene til den internasjonale gruppen av folkerettsjurister som med sete i Haag har tatt for seg nettopp en rekke av de vilkår og svar som reiser seg dersom det er folkerettens bestemmelser det skal tas utgangspunkt i når den arabisk-israelske konflikten skal finne en løsning:

• Staten Israel er en legitim suveren stat, og har rett til å eksistere som en suveren stat og til å nyte de samme rettighetene til politisk uavhengighet, territorial ukrenkelighet og frihet fra aggresjon som alle andre stater.
• Israel har overhode ingen forpliktelse etter folkeretten til å trekke seg tilbake fra de «okkuperte territoriene» eller til å fjerne israelske bosettinger, av den simple grunn at Israel ikke er en «okkupasjonsmakt» i den betydning som er gitt i Haag-forskriftene og Den fjerde Genève-konvensjon. Og selv om Israel hadde vært en slik okkupasjonsmakt, krever ikke folkeretten at en okkupasjon må oppgis uten en fredstraktat.
• De territoriene som er kjent som «okkuperte palestinske territorier,» «tilhører» ikke palestina-arabere. Tvert imot har Israel et meget sterkt krav på territorial suverenitet over byen Jerusalem, og har krav på territorial suverenitet over Vestbredden som er lik eller bedre enn kravet til en hvilken som helst annen stat eller juridisk enhet, inkludert PLO.
• Dannelse av en stat, Palestina, kan være (eller ikke være) en ønskelig politisk løsning, men den er ikke påkrevd under folkeretten, og Israel har ingen forpliktelse til å medvirke til eller akseptere en tilstøtende palestinsk stat som er uvillig eller ute av stand til å beskytte Israels rett til sikre grenser, politisk uavhengighet og territorial integritet.
• På den annen side bør ikke palestina-arabere oppmuntres til eller tillates å utvikle seg fritt med mindre de kan demonstrere at de både er i stand til og villig til – som en politisk enhet – å overholde de mest grunnleggende prinsippene i FN-pakten, så som plikten til å respektere andre stater, forbudet mot maktbruk og kravet om vennligsinnete naboforhold.
• Hverken FN eller medlemstatene har jurisdiksjon til å fastsette grensene mellom staten Israel og dens naboer, og under enhver omstendighet er det å insistere på de grensene som det vises til i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 (de såkalte «4. juni 1967-linjene»), en innskrenkning av Israels rettigheter i henhold til folkeretten.
• Utenforliggende stater har ingen forpliktelse til å iverksette en tostatsløsning eller til å legge forholdene til rette for å skape en stat, Palestina. Tvert om: Å gjøre dette uten tilslutning fra Israel, utgjør en fundamental overtredelse av Israels rettigheter i henhold til folkeretten.

Utenriksministeren advarer mot å ta ensidige skritt.  Hun mener, med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, at «… enhver annektering av landområder ved bruk av makt, er uakseptabel og i strid med folkeretten.»  Men her villeder hun sine velgere med en fordreiet tolkning og en fortielse.  Resolusjon 242 rettet seg til alle statene i regionen og bruk av makt i selvforsvar er ikke i strid med folkeretten.

Okkupasjon er i seg selv ikke ulovlig etter folkeretten, og det å stadfeste israelsk suverenitet ved å gjøre israelsk lov permanent gjeldende i hele det territoriet Israel har et rettslig krav på, utgjør ikke «annektering» av en fremmed stats territorium eller en krenkelse av en fremmed stats integritet og territoriale suverenitet.  Derfor er det heller ikke i strid med gjeldende folkerett.  Det er problematisk at ledende norske politikere ikke synes å erkjenne det.

Israels frigjøring av Jerusalem, Judea og Samaria fra ulovlig jordansk okkupasjon i 1967 var ikke i noen forstand en okkupasjonshandling i strid med folkeretten.  Det var tvert imot en oppfyllelse av en historisk rett det internasjonale samfunn for nøyaktig 100 år siden anerkjente at det jødiske folk har, da de under fredskonferansen i San Remo i 1920 vedtok å opprette et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i nettopp dette området.  Fredsoppgjøret etter første verdenskrig, inkludert San Remo-resolusjonen, er  fremdeles gjeldende folkerett, selv om verken Utenriksdepartementet eller Stortinget ser ut til å ha fått det med seg.