I mange år har vi hørt anklager både fra sekulære og kristne organisasjoner om hvor ille de gjenværende kristne arabere i Jerusalem, Judea og Samaria har det som følge av israelsk okkupasjon og jødisk nærvær. Vi får høre at det er Israel som har skylden for at antallet kristne der er i sterk nedgang. Selv en så viktig og selvstendig organisasjon som Åpne Dører som er viet til arbeidet for forfulgte kristne, tør ikke offisielt avvise denne forklaringen, men har den med i sine ellers så grundige rapporter. Det merkelige er at den omtalte nedgangen blant kristne ikke er merkbar i resten av Israel hvor «okkupasjonen» har vart siden 1948, der jødisk nærvær er stort og bosettingene ligger ganske tett. Israel er nemlig det eneste landet i Midtøsten hvor den kristne minoriteten hele tiden har vært voksende og hvor kristne ledere taler varmt om de kristnes deltakelse i alle sider av samfunnslivet.
Vi forstår at kristne arabere på Vestbredden har vanskelig for å fortelle verden om den alvorlige forfølgelsen og terroren de stadig er utsatt for både fra lokalsamfunnet og fra de palestinske selvstyremyndighetene som Norge støtter med milliardbeløp. Det gir mer gjenklang i vestlige medier når ansvaret legges på Israel. En konsekvens av det palestinske selvstyret som ble innledet med Oslo-avtalene, har vært at for eksempel i en by som Betlehem og de nærliggende landsbyene hvor hele 86 % av befolkningen tidligere var kristne, er det snart bare vel 20 % kristne tilbake. I Judea og Samaria nærmer antallet kristne seg nå 1 prosent.
Tross den høye risikoen det medfører for arabiske kristne på Vestbredden å tale åpent og sant om forfølgelsen fra de palestinske myndighetene og deres tilknyttede terroristorganisasjoner, har det i denne adventstiden stått frem en liten gruppe modige arabiske kristne i Betlehem som tør snakke åpent om palestinernes etniske rensing av kristne fra byen og som bønnfaller Israel om å hindre de palestinske myndighetene i å ødelegge Betlehem. Vi har imidlertid ikke registrert en eneste støtteaksjon fra norske organisasjoner.
Det har gjennom årene vært en rekke alvorlige angrep på det kristne samfunnet i de selvstyrte områdene. Bare i ett tilfelle har dette problemet vært skrevet om i norske medier, nemlig angrepet på og skjendingen av Fødselskirken i Betlehem i 2002 som Arafats terrororganisasjoner gjennomførte og som Israel ble klandret for i ettertid. Omtale av en hendelse som angrepet på det maronittiske St. Charbel-klosteret i Betlehem, utført av radikale muslimer i 2015, så vi lite til i det norske mediebildet, men også det inngår i den etniske rensingen som enkelte kristne i området nå tør snakke om.
I Norge får vi høre en helt annen historie. I november steg generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, opp på Oljeberget og så utover landet. Der så hun for seg et Jerusalem som snart tømmes for kristne «om ikke okkupasjonen stoppes,» som hun uttrykte det. I Jerusalem jobbet hun for å få byggetillatelse til boliger for kristne palestinere, slik at både det palestinske og kristne nærværet i Jerusalem kan fortsette. Hvorfor reiste hun ikke til Betlehem og søkte om byggetillatelse?
Hadde Mellomkirkelig råd hatt reell omsorg for palestinske kristne, burde hun slutte å klandre Israel for de kristne arabernes situasjon, og heller søke å finne ut hvorfor de kristne ikke lenger klarer å oppholde seg i Jesu fødeby som er under total palestinsk kontroll og hvor de for ikke lenge siden utgjorde flertallet. Tilstrømningen av arabiske kristne til Israel har vært stor, men Israel kan ikke alene bære konsekvensene av forfølgelsen og den etniske rensingen av kristne i de palestinske områdene, som organisasjonen Åpne Dører karakteriserer som å være blant de verste. Men selv forfulgte palestinske kristne med jordansk statsborgerskap får varig oppholdstillatelse i Israels hovedstad, Jerusalem.
En enorm tragedie har rammet de kristne i Midtøsten. Kristendomsforfølgelsen er nå inne i et historisk klimaks som, med unntak av Israel, truer med å utslette denne religionen og den historiske kulturen i det området hvor den oppsto. Tragedien forsterkes av det faktum at kristne organisasjoner som Kirkenes Verdensråd og Mellomkirkelig råd har lukket øynene for det som skjer og har brukt store ressurser i arbeidet med å legge skylden for ulykken på Israel. De siste ti årene har denne virksomheten fremstått som en av hovedoppgavene til Kirkenes Verdensråd.
Kirkenes Verdensråd, KV, har spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å villede kristne organisasjoner i spørsmål som gjelder den arabisk-israelske konflikten. Når vi ser at KVs leder, nordmannen Olav Fykse Tveit, ikke bare fremmer en feilaktig oppfatning av historien og Israels og de palestinske områdenes rettslige status etter 1948, men til og med går så langt som til å sammenlikne Israels nærvær i Jerusalem, Judea og Samaria med nazistenes okkupasjon av Norge på 1940-tallet, kan vi ikke vurdere virksomheten som annet enn klart og forsettlig antisemittisk.
Det er vel dokumentert at KVs virksomhet fremmer både antisemittisme og boikottvirksomhet rettet mot det israelske samfunnet og det jødiske folk. Ikke noe annet land i verden utenom Israel blir gjenstand for slike falske og ondskapsfulle anklager som ikke har rot i virkeligheten. Det er imidlertid hverken jødene eller staten Israel som lider mest under virksomheten til Kirkenes Verdensråd. Størst er lidelsen for de forfulgte kristne i de selvstyrte palestinske områdene som ikke får hjelp og støtte av sine trossøsken, men som nå trygler Israel om hjelp.
